Skitten krigføring
Første gang giftgass ble brukt i krig
Giftgass ble brukt første gang under det andre slaget ved Ypres 22. april 1915 i Nord-Belgia. Klordøden var grufull: Ofrene druknet langsomt av vann i lungene.
Det skjedde i Flandern i det andre året av Første verdenskrig. 22. april 1915 innledet tyske styrker en offensiv mot den franske sektoren av de allierte posisjonene omkring Ypres-fremspringet. Nå skulle de ta i bruk et nytt våpen: Giftgass. Det blåste en lett nordøstlig vind. Det var gunstig for tyskerne.
Det andre slaget ved Ypres ble innledet med et kortvarig, men intenst bombardement. Tungt beleiringsartilleri hamret løs mot to franske og algeriske divisjoner. Så angrep to tyske korps.
De allierte ventet på den første angrepsbølgen, men fikk isteden panikk da klorgass begynte å drive som en gulgrønn sky over ingenmannsland og ned i skyttergravene deres.
Gassen var sluppet ut av 5730 sylindere og drev langs syv kilometer av fronten. Tyskerne baserte seg på at vinden skulle blåse gasskyene over fiendens posisjoner, og dette skjedde.
Nytt klorgassangrep
Siden de ikke hadde noen beskyttelse mot gassen, gjorde de franske divisjonene i linjen raskt retrett, og om kvelden inntok tyskerne landsbyene Langemarck og Pilkem.
Tyskernes første store gassangrep hadde revet opp den allierte linjen. Siden de ikke hadde noen beskyttelse mot gassen, var tyskerne forsiktige med å følge for tett etter den.
To dager senere fulgte et nytt tysk klorgass-angrep. Det presset de allierte linjene ytterligere tilbake. Det andre slaget ved Ypres sluttet over en måned senere – 25. mai 1915 – men med ubetydelige gevinster for tyskerne. Tyskerne klarte dermed ikke å bryte opp den allierte fronten i 1915.
Flere hundre soldater fikk en grusom død; 15 000 andre fikk skader, enkelte for livet. En britisk general skrev om dette seks døgn etter det første gassangrepet mot Ypres. Her er utdrag fra hans dagbok for 28. april 1915: «Det frykteligste ved det er den langsomme, snikende døden som rammer dem som er blitt gasset. Jeg så omkring hundre stakkars karer som lå ute i det fri… de druknet langsomt av vann i lungene…»
Andre kjemiske våpen
Haag-deklarasjonen av 1899 og Haagkonvensjonen av 1907 forbød bruken av «gift eller forgiftede våpen» i krig. På tross av dette var det blitt produsert mer enn 124 000 tonn gass innen utgangen av Første verdenskrig i 1918. Franskmennene brukte kjemiske våpen i form av tåregassene etyl-bromacetat og kloraceton under Første verdenskrig. En av de første gangene tyskerne brukte et kjemisk våpen, var 27. oktober 1914 da granater som inneholdt det irriterende stoffet klorsulfonat ble avfyrt mot britiske tropper i Neuve-Chapelle i Frankrike. Og tyskerne gjorde bruk av en annen irritant, metylbromid, som de fyrte av mot russere nær Bolimow i dagens Polen.
Men det første storskala-angrepet med et dødelig kjemisk stoff ble som beskrevet brukt under det andre slaget om Ypres. Oppgavene over antall ofre her varierer betydelig, og er alltid omtrentlig, i senere litteratur om slaget.
Alarm og beskyttelse
Ved tidligste tegn til gass ble det slått alarm med fløyter eller rangler. Soldatene måtte da finne fram gassmaskene og feste dem til hodet så raskt som mulig. Den første beskyttelsen franske tropper brukte, var beskyttelsesbriller og en pute av gasbind. Deretter kom impregnerte hetter av flanell mens senere masker hadde et metallrør med en gummikant som ble holdt mellom tennene ved hver utpusting.
Britene brukte en «Hypo» gasshjelm med beskyttelse for ansikt, øyne og hals. Tyskerne hadde et sylindrisk filter som kunne tilpasses med en skrue. Slike masker var i bruk ut året 1917.
Fra slutten av dette året begynte bruken av den britiske boksrespiratoren med trekull eller kjemiske stoffer til å nøytralisere gassene. Boksen måtte skiftes ut etter en halv time; da var ikke motgiften effektiv lenger. For langvarig bruk innebar mulig død for soldaten.
Første verdenskrig og senere
Begge sider brukte 50 965 tonn stoffer som angrep øynene, lungene og andre deler av kroppen under Første verdenskrig, deriblant klor-, fosgen- og sennepsgass. Offisielle tall regner med omkring 1,3 millioner ofre fra kjemisk krigføring i løpet av Første verdenskrig. Av disse var mellom 100 000 og 260 000 sivile mennesker. De bodde i nærheten av de krigførende, hadde sjelden et varslingssystem som kunne advare og hadde oftest heller ikke effektive gassmasker.
I ettertid
Etter krigen ble mesteparten av de tyske kjemiske stoffene dumpet i Østersjøen. Over tid fikk salt beholderne med gass til å korrodere, og sennepsgass lekket fra tid til annen ut av disse og ble skylt på land som et slags vokslignende stoff som minner om rav.
Etter Første verdenskrig har gassvåpen vært brukt jevnlig. Allerede i 1919 slapp britiske fly arsenikkgass mot bolsjevikiske tropper da britene intervenerte i den russiske borgerkrig. Og det skjedde, som et av de mest kjente eksempler i nyere tid, i 1988 da den kurdiske byen Halabja i Irak ble målet for en rekke kjemiske stoffer signert Saddam Hussein. Disse drepte omkring 5000 av byens 50 000 innbyggere.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 60 2015
Denne saken ble første gang publisert 18/04 2019, og sist oppdatert 16/04 2019.
