Sommeridyll i Indre Troms

Kanoen sklir gjennom elvesivet og ut i de frie vannmasser. De vante Troms-tindene stråler til værs under en solrik himmel som bretter seg mer og mer ut i det blå. Kanoen er lastet med sekk og utstyr for en liten helgetur. Man trenger ikke dra langt her oppe i nord for å kjenne på ekte villmarksfølelse!

Denne turen startet ved utgangsdøra. Turen går oppover elva i lydløst driv. Summende mygg og årenes svake plask er det eneste som høres. Etter oss henger en 0,25 mm nylon, med en markklyse i enden. Rett over kroken sitter to små blykuler; det er alt.

Kilosfisk over ripa

Der elva smalner inn, blir det såpass driv i vannet at vi kjenner motstrømmen. Men vi padler ikke for å utligne farten. Nå er det tid for å bremse opp. Vi snirkler oss oppover i så sakte tempo at det er så vidt det går framover. Trikset er rett og slett å padle sakte nok. Av og til stopper vi helt i noen sekunder, for at agnet skal synke ned i dype renner og kulper. Padler vi for fort, blir marken liggende og stripe i overflaten og fisker dårlig.

Så hogger det til. Bremsen løsnes, og gir fra seg noen saftige hyl. Dette er fin fisk! Etter noen få utras prøver fisken å komme seg inn i det tette sivet, og jeg blir nødt til å bli mer streng med den. Da returnerer den fort, og idet den suser under kanoen, ser jeg at det er en ørret. Jeg klarer å få grep over nakken, og løfter kilosfisken over ripa.

Det «hemmelige vannet»

Ikke lenge etter smeller det igjen. Denne gangen er det en mye villere fisk, og den hopper opp i lufta i ett sett. Etter et par ville minutter legger den seg raskt over på siden, som alle typiske harrer skal gjøre – en fin halvkilos med vakre, blanke farger.

Så skurer kanoen i land, og foran oss ligger lange, seige bakker oppover bjørkelia. Nå skal svetten sildre! Etter et par timers gange flater terrenget ut til et slags platå i skogbandet. Bjørka er småvokst og vokser spredt, og den bærer tydelig preg av hvilken vindretning som er dominerende.

Her ligger et lite vann, knapt så stort som en halv fotballbane, omkranset av spektakulære fjell. I dette såkalt «hemmelige» vannet har det vært stor og fin ørret i årevis. Forhåpentligvis vil vannet fortsette å være hemmelig i mange år framover.

Svart og gult

Etter en kort pust i bakken rigges stanga med en 18-grams ørretsluk i svart med gule prikker – en klassiker. Nå er det viktig at ikke fisken får øye på fiskeren. Man må lure seg bort til vannkanten og helst sitte og fiske, eller stå bak en stein eller en busk.

Langs land på den ene siden går en torvkant med brådypt vann utenfor. En liten bekk renner også ut her. Sluken farer gjennom lufta, på langs av torvkanten. Ikke et vak er å se, og vinden kruser så vidt i overflata. Man skulle ikke tro at det finnes fisk i en så liten vannpytt, men da sluken kommer til syne i det klare vannet, ser jeg at den blir forfulgt av tre skygger – to store og én liten.

Livet skal nytes

Så skyter den minste fart, og jeg kjenner at det rykker i stangtuppen. Det er en fin fisk, til tross for at den er liten sammenlignet med de to andre. Ørreten er sterk og bestemt. Nå tar den like gjerne en 180 graders rundtur til motsatt side for å fortsette kampen der. I et siste forsøk på å unnslippe, spretter den opp i lufta for så å riste voldsomt på hodet. Da ørreten legger seg på siden et lite sekund, griper jeg raskt tak i den og slenger den på land. Kroken løsner i lufta. Det var nære på!

Nå ser vi fram til noen idylliske dager i det fantastiske været. Fiskestanga settes opp mot en bjørk, og bålet tennes. Vi har fisk nok. Vi skal nyte et herlig måltid, bade og sole oss. I tillegg skal vi sprette et par øl, og livet og sommeren skal nytes til det fulle. Nordnorsk sommer på sitt beste!

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv