Slik finner du fuglen etter at du har skutt den

Den erfarne jegeren noterer seg som regel om det er et dårlig treff i selve skuddøyeblikket og skyter raskt et andreskudd om mulig, selv om holdet skulle bli langt. Dersom fuglen er skadet, skyter du oppfølgningsskudd uansett om fuglen er på bakken, på vannet eller i et tre. En rutinert jeger kjenner også som regel i skuddøyeblikket om det er en klar bom på grunn av mislykket montering av hagla, dårlig sving eller annet som ødela skuddet. Et skudd nummer to kan da holdes inne om holdet er langt.

Selv om fuglen ikke tegner i skuddet, skal den følges med synet så langt som mulig for å se om den viser tegn på treff. I skogen kan trange skuddfelt og uoversiktlige fluktstrekninger vanskeliggjøre noteringen av skuddtegn og reaksjoner. Til gjengjeld har du veiledning av lyden når en skadet fugl kolliderer med grener og trestammer.

Fugl i flokk

Ved skudd mot fugl i flokk skal du alltid sikte mot en fugl i ytterkanten av flokken. Det finnes allikevel alltid risiko for at fugler inntil den du sikter på, blir truffet. Faller det mer enn én fugl, noterer du selvsagt dette, men det er også viktig å følge med på resten av flokken for å se om flere kan være truffet.

Er flokken et kull med for eksempel rype eller skogsfugl, og du mistenker at det er treff i flere, må jakta fokuseres på å finne igjen kullet og den eventuelt skadde fuglen. Er fuglen bare lettere skadet, kan den holde sammen med resten av kullet, men den vil som regel røpe seg under neste oppslukt ved at den flyr dårligere enn de andre fuglene. Har du med en fuglehund som kan apportere under søket etter kullet, kan det være mulighet for at den apporterer den skadde fuglen.

Se etter skuddtegn!

Under trekkjakt på gjess, ender eller duer er det vanskeligere å gjøre ettersøk på de fuglene som er tilfeldig truffet i en flokk som flyr av gårde. Hold øye med den påskutte flokken så lenge som mulig og se etter skuddtegn. Når ei påskutt due flyr videre, men setter seg i et tre ikke langt unna, skal du sjekke bakken under treet på vei hjem. Ofte vil du da finne dua død under treet.

Kjernetreff

En fugl som treffes på passe hold av haglesvermens sentrale del, dør i skuddet. Den faller lealaus rett i bakken og finnes død der den landet. Slappheten sees først og fremst på halsen. Fuglen slipper hodet mot ryggen eller brystet. Den kan også slippe ned beina.

Vingetreff

Dersom vingen er avskutt nær kroppen, mister den bæreevnen, og fuglen kan styrte tilsynelatende død i bakken. Til forskjell fra en dødsskutt fugl, faller den vingeskutte med stiv hals og spent kropp, men det krever litt rutine å se dette. Dersom beina er hele, tilpasser fuglen seg fort til sin knekte vinge og kan raskt forflytte seg på bakken, spesielt om det er hønsefugl. Om vingen blir avskutt lenger fra kroppen, har den fortsatt en viss bæreevne, men fuglen har vanskelig for å styre flygingen. Den får problemer med å holde høyden og seiler mot bakken, og man kan forvente at den løper unna på beina.

Bein- eller buktreff

En fugl som flyr unna med ett eller to bein hengende, kan enten ha fått beina avskutt, eller være truffet i buken. Dersom beina er avskutt og de slenger, tar den seg ikke fra plassen hvor den lander. Hengende, stive bein kan indikere buktreff, og da kan fuglen ta seg unna på bakken etter landing. Bein- og bukskutte fugler kan ofte lette igjen, så vær klar med børsa.

Enkelthagl i hodet

Fuglen begynner umiddelbart å tårne, det vil si at den flyr mer eller mindre rett opp før den dør og faller i bakken, ofte på stive vinger. Hagl i lungene kan også resultere i tårning, hvor fuglen først begynner å stige etter å ha flydd et stykke tilsynelatende helt normalt. Hagl i hodet kan også resultere i ukontrollert flyging med heftige vingeslag. Fuglen kan fly voldsomt både opp og ned og sideveis. Under flygingen kan den subbe bakken eller vannet noen ganger før den faller.

Når den har falt ned, fortsetter refleksbevegelsene, og fuglen flakser rundt og slenger med hodet før den dør med krampaktig spent kropp. Er treffet overflatisk, kan det hende at fuglen etter en stunds ukontrollert flyging kvikner til og flyr normalt videre. Skyt derfor et andreskudd om fuglen reagerer på denne måten.

Enkelthagl i kroppen
eller treff av kule

Fuglen markerer treffet med en svak rykning, og kanskje faller en kropps- eller vingefjær mot bakken, men fuglen flyr tilsynelatende uberørt videre. Haglene eller kula har trengt inn i kroppen, uten at den har blitt lammet, og forårsaket indre blødninger. Etter en stund vil den endre fluktrytme og kan begynne å glidefly, eller fly med raskere vingeslag. Den blir ofte hengende etter de andre fuglene i flokken, mister høyde og viker fra den opprinnelige fluktretningen. Med et slikt treff kan fuglen ligge død der den falt og være ute av stand til å lette igjen. På snøføre kan bloddråper på snøen i fuglens fluktretning bekrefte at den er truffet.

Ettersøk av gjess

Gjess er store fugler, og dette vanskeliggjør avstandsbedømmingen. I tillegg utføres ofte jakta på åpne felt uten trær og andre referansepunkter, og dette kan medføre at det skytes på for lange hold. For å skyte på passe haglhold sier en gammel regel at «du skal se gåsas øye før du skyter!»

Gåsas vingefjær er harde, og du hører ofte at haglene treffer disse, men ellers er det vanskelig å se etter skuddtegn, da gjessene brått forandrer fluktretning med heftige vingeslag når de blir skutt på. Som ved annen fuglejakt må du følge den påskutte gåsa med øynene så langt du kan. Dersom gåsa ikke klarer å holde samme fart og høyde som resten av flokken, er den truffet. Dersom den langsomt mister høyde, kan det være vanskelig å finne ut hvor den lander, da nedslagsplassen kan være mange hundre meter unna.

Til nærmeste vann

Ei vingeskutt gås bruker å ta seg til nærmeste vann så raskt den kan, og du bør prøve å avlive den før den når vannet. Til dette vil ei finkalibret rifle være til hjelp. Om ei skadet gås har klart å bli med flokken til beiteområdet eller overnattingsområdet, kan ettersøket bedrives der. Ei skadet gås vil ofte holde seg for seg selv. Det bør også letes etter skadde gjess mellom skuddplassen og overnattingsstedet. Om gåsa ikke har nådd fram dit, kan den oppholde seg i vannkanter og sumpområder.

Ettersøk av sjøfugl og ender

Under jakt på sjøfugl må du være forberedt på at det kan bli vanskelige ettersøk. Det kan være dårlige lysforhold under kveldstrekk på ender, tett vegetasjon som siv og andre vannplanter i krevende terreng og høye bølger med sterk vind på havet. I forhold til hønsefugl, spesielt duer, er det sjelden at det løsner fjær på endene ved treff. Skuddtegnene er mange og varierte, men noen typiske finnes. Faller anda med slakk hals og lealaus kropp, er den som oftest død i skuddet. Er anda truffet i vingen nær kroppen, faller den direkte.

Anda kan se ut som død, men gir et krampaktig og stivt inntrykk med stiv hals. Jo lenger ut på vingen bruddet er, jo lenger kan den stikke seg bort etter skuddet. Bukskutte ender gir ofte svake reaksjoner, om ikke noen av beina har blitt knekt. Da kan du se at ett eller begge beina faller ned og henger under fuglen. Som den bukskutte fuglen kan de fortsatt fly, men vil etter hvert lande, og det kan skje langt unna.

Dersom anda bare er truffet av et fåtall hagl, men som har skadet større blodårer eller lunger, fortsetter den tilsynelatende uskadd, men kan plutselig stige med raske vingeslag for deretter å falle rett ned. Noen ganger flyr ender med slike treff tilsynelatende uskadde før de brått faller ned.

Apportør

Under støkkjakt og kveldstrekk på ender er man helt avhengig av en bra apportør for å finne igjen de skadde og døde endene i tett vegetasjon og utfordrende terreng. I tillegg er det dårlige lysforhold under kveldsjakta. En seiglivet myte vil ha det til at skadeskutte ender svømmer ned og biter seg fast på bunnen. Ender begår naturligvis ikke selvmord, så det som skjer, er at de skadde endene svømmer under vann eller i sivet langs land og forsvinner for deg.

Under jakt på havet faller som oftest den påskutte fuglen innen synsvidde for skytteren. Det er som regel dykkender du jakter på havet. Disse dykker ofte når de er skadeskutt og kan svømme langt under vann. Hvis en påskutt and faller i vannet og viser tegn til liv, er det viktig å skyte igjen før den dykker.

Om fuglen dukker opp igjen utenfor haglas rekkevidde, kan ei finkalibret rifle være til hjelp, men dersom det er bølger, er det ikke lett å treffe. Hvis den skadde fuglen svømmer av gårde, må du prøve å ta den igjen med båten.

Under ettersøk av påskutt fugl på havet har du lov til å bruke motor – mot meldeplikt. Det gjelder å ro eller kjøre hvor du sist så fuglen dykke og stå klar med hagla hvis den dukker opp igjen, og skyte raskt selv om det er drøyt hold. Det gjelder å få fuglen til å dykke på nytt, og satse på at den dukker opp igjen nærmere båten. Er det sjøgang, er det god hjelp i en person som står på land, og fra høyeste punkt dirigerer jegeren i båten mot hvor fuglen er.

Viktig samspill

Hvis du har tilgang til en apporterende hund, er det dens oppgave å finne og hente den felte fuglen. Dersom det er en fugl med knekt vinge, men som ellers uskadd tar seg raskt fram i tett vegetasjon, er ikke dette så lett. En skadd fugl har en utrolig evne til å gjemme seg, og kan ta i bruk hull i bakken, steinurer og lignende. Kun å lete rundt nedslagsplassen hjelper lite. Hunden må raskest mulig på sporet av den skadde fuglen, og vil etter hvert skjønne at det gjelder å være rask og henge på om fuglen skal berges.

Dersom ettersøk mislykkes, og du tror fuglen har løpt langt av gårde, er det vanligvis bedre å vente en stund og så søke igjen mot vinden i området hvor fuglen har gjemt seg. Fuglen rekker da å roe seg, avgir mer lukt der den trykker, og er lettere å finne.

Et søk etter en skadd eller død fugl er et samspill mellom fører og hund. En vanlig feil blant hundeførere er at de tror mer på seg selv enn på hunden, og tvinger den til å søke i området hvor de tror fuglen ligger. Hundens luktesans er selvsagt det beste hjelpemiddelet, men det hender at hunden tar an feil spor eller søker etter nytt vilt, og da må naturligvis føreren korrigere den. Hunden skal under fritt søk spontant apportere påtruffet dødt eller skadet vilt. Alle apportører gjør ikke dette, men må læres å spontanapportere. En måte å lære hunden dette på, er å legge ut dødt vilt i et område som hunden søker fritt i. Når hunden markerer fallviltet, oppmuntres den til å apportere dette og berømmes stort når den kommer bærende på viltet. ●

Skudd mot sittende fugl

Jegere som bruker haglgevær under skogsfugljakt med treskjeller, lærer seg snart at sittende fugl er mer hardskutt enn flygende. Det samme gjelder fugl som løper og fugl på vannet. Vingene, som ligger inntil ­kroppen, virker som et skjold.

Når du skyter på sittende fugl, kan det virke som om skuddet har liten effekt, og er vingene hele, flyr fuglen sin vei. Hagl kan imidlertid ha trengt inn i kroppen, og det kan raskt gjøre fuglen dårligere.

Et haglskudd mot fugl med vingene i hvileleie er sjelden helbom, og du må derfor følge nøye med fuglens flukt så langt du kan se den.

Er det dårlig sikt, må jegeren lytte i fluktretningen og eventuelt høre om den faller innen hørehold eller kolliderer med greiner, noe som kan tyde på skade. En skadet fugl prøver som regel å lande på bakken, og et mislykket forsøk på å sette seg i et tre indikerer at den er hardt skadd.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv nr 11 2019