En jeger er født
Rypejakt i Jotunheimen
Bli med når bestyrerinnen på Eidsbugarden hotell bytter ut hotelldrift med hagle og rypejakt. Skal jakta lykkes denne gangen?

Det er tidlig en septembermorgen, og jeg har akkurat spist frokost. Nå sitter jeg og koser meg med en kopp rykende varm kaffe mens jeg venter på Synnøve. Utenfor vinduene i frokostsalen på Eidsbugarden hotell ser jeg fjellene omkranse Bygdin, og jeg håper Synnøve snart dukker opp.

Hun er driver og bestyrerinne på Eidsbugarden hotell, og i år har hun bestemt seg for å prøve å overliste fjellrypene hun så ofte ser i disse fjellene.
Fjellterrenget det er snakk om, går under navnet Eidsbugarden fjelleigendom. Dagen før snakket jeg med henne på telefonen, og hun fortalte at hun hadde vært ute og prøvd seg etter rypene de to siste dagene uten hell. Når sant skal sies, hadde hun også fortalt at det eneste hun hadde i beltet som jeger så langt, var kråkefugl hjemme på gårdstunet. Jeg var derfor ganske spent på hvordan fangsten skulle bli.

Må vi høyere opp?
Etter en rask rådslagning over morgenkaffen finner vi ut at vi skal legge kursen nordover. Skrittene er lette, og forhåpningene har plutselig blitt ganske så store da vi legger i vei oppover Mjølkedalen. Allerede ved første stopp langs elva Mjølkedøla har skyene brutt opp, og da vi snur oss, ser vi Bygdin bade i sol. Den grå morgenen er som blåst bort, og det er plutselig en gnistrende vakker dag septemberdag.
Det er godt å sitte ned med en kopp kaffe. Kanskje litt for godt, for plutselig synes vi at klokka har gått skremmende fort. Termosen blir derfor pakket ned igjen, og vi fortsetter langs Mjølkedøla. Etter en stund må vi konstatere at det eneste vi har sett så langt, er ei enslig fjær. Vi velger å tolke det som at vi er på riktig vei, men at vi trolig må høyere opp i terrenget. Vi er hellig overbevist om at det er snøgrensa som er fasiten og at det er der vi vil finne rypene.

Bare et spørsmål om tid
På vei oppover blir det stadig mer steinete, men snøen kommer stadig nærmere. Er det her rypene holder til, mon tro? Jeg prøver å identifisere meg med rypa, som sannsynligvis har begynt å skifte fjærdrakt. Jeg studerer terrenget, og jeg kjenner på en stadig sterkere vind. Jeg ser hvor sola er på himmelen, og spør meg selv: Hvor ville jeg ha satt meg hvis jeg var ei fjellrype? Jo, så sannelig. Jeg blir enda sikrere på det kun er et tidsspørsmål før vi får noen ryper på vingene.
Plutselig er vi i snøgrensa, og like plutselig ser vi bevegelser i et steinete og goldt landskap. Ei rype flyr opp. Synnøve kaster opp hagla, og jeg kaster opp kameraet. Det smeller fra hagla og det knipses fra kameraet, og sannelig er det ikke fjær i lufta. Rypa seiler ikke langt før den treffer bakken, og Synnøve beinflyr så hun er framme nesten før rypa har landet. Gledesbrølet jeg blir vitne til, er jeg sikker på kan høres av alle i hele Jotunheimen.

Jaktiver
Da ekkoet av gledesbrølet har lagt seg, er jaktiveren steget enda noen knepp, og til tross for en stadig mer isende vind, blir hagla ladet på nytt og kursen videre lagt. Etter en stund blir vinden såpass kraftig at det nesten ikke er mulig å stå stødig lengre. Vi trekker derfor ned i et trangt skar som tar oss videre nedover en dal som skrår videre nedover i terrenget. I tillegg til at vinden har begynt å bli i overkant kraftig, er det allerede langt på dag, og planen er å være tilbake på hotellet før det er mørkt.
Da vi er kommet godt ned i dalen, hvor vinden ikke suser like mye rundt ørene, løfter Synnøve hagla på nytt, og dagens andre rype deiser i bakken. Om ikke gledesbrølet er like kraftig som det første, er det ikke langt unna.
Etter en dag som har inneholdt både gråvær og vind, sol og vindstille, er det åpenbart at mørket ikke er langt unna, og vi setter kursen tilbake mot Eidsbugarden. Selv om terrenget tidvis både har vært bratt og utfordrende, er det med lette bein bestyrerinnen på Eidsbugarden snur nesa hjemover.
Synnøve er ikke så rent lite stolt da vi igjen står og ser utover Bygdin, og hun sender SMS til venner og kjente om dagens fangst. Dette er nok ikke de siste rypene som blir felt av bestyrerinnen på Eidsbugarden. En jeger er født! 
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv nr 05 2019