Ørnareiret i Aurland
Er dette Norges flotteste gapahuk?
Høyt oppe i den stupbratte fjellsiden ligger gapahuken med det treffende navnet Ørnareiret – godt kamuflert på kanten av stupet, med utsikt mot fjorden tusen meter lenger nede.
Midt i Norges aller mest berømte fjordområde ligger bygda Undredal, inneklemt mellom sine mer berømte naboer Flåm og Gudvangen.
Helt i sjøkanten ved Aurlandsfjorden har rundt 70 innbyggere og mer enn 350 geiter bosatt seg. Bygda er viden kjent for sin gode geitost, og den har Norges minste stavkirke, som fremdeles er i bruk.
Om sommeren mangedobles innbyggertallet av turister fra fjern og nær som vil gå turer i de grønne fjellsidene, og kanskje fortsette hele veien til Grånosi og Stiganosi.
Godt utstyrt
Blant mange spennende aktiviteter som tilbys i bygda, kan nå Ørnareiret legges til på listen. I denne helt spesielle gapahuken kan du overnatte, men for å få tilgang til den og alt utstyret må den bestilles på forhånd. Siden den er svært populær, er den også opptatt lang tid fremover. Det krever planlegging og evne til å velge en dag hvor utsikten kan nytes til fulle.
Siden gapahuken er svært godt utstyrt, er det ikke mye som må med i sekken: sovepose, varme klær og mat til oppholdet. Veien opp er ikke av de enkleste, men enten gapahuken er målet eller bare et stopp på veien videre, vil den gi deg en opplevelse du aldri glemmer.
Først bratt – så brattere
Kjekt å vite
Utleie: Gapahuken leies ut av Fjord- og fjelldraumar – se
www.inatur.no, søk på Ørnareiret.
Tips: Om du ikke vil gå samme vei ned, kan du ta av til Stigen like nedenfor Ørnareiret. Stien går til Stigen gård som ligger 300 mo.h. ikke langt fra Undredal. Vil du inn på gården, gir du beskjed på forhånd samtidig som du bestiller båtskyss tilbake til Undredal.
Når man står nede i bygda og titter opp, kan man lure på om det i det hele tatt er mulig å komme seg opp. Fjellsiden ser ganske loddrett ut. Likevel forteller historien om voldsom aktivitet i gamle dager. Langt der oppe ligger stølene, og stien som snirkler seg i sikksakk oppover fjellsiden, er laget og tråkket på av utallige geiter, kyr og gjetere. Opp om våren og ned om høsten. Og det gjaldt å holde sin plass i køen. Flere steder er det så smalt at det knapt nok er plass til én i bredden.
Kan møte hjort
Hele veien er stien god og tydelig. Og like fra starten gir den grei melding om hva du kan forvente. Den starter bratt og fortsetter brattere. På fine solskinnsdager gir trærne skygge, og er du heldig, kan du også treffe på hjorten her. På regnværsdager blir det sleipt og glatt og stedvis vanskelig å få ordentlig fotfeste.
Vandringen går gjennom gammelt kulturlandskap, og underveis ses ruiner etter gamle utmarksløer. Her ble høy lagret frem til vinteren kom og så sendt ned med løpestrenger. Disse kan ses flere steder på vei opp og gir en kjærkommen unnskyldning for å hvile på veien.
Stup rett ved siden av
Det er ingen vannkilder på veien opp, ikke før helt oppe ved Ørnareiret. Det er derfor ekstra viktig å ta med seg nok vann. En prat med en lokal guide like ved starten av løypa gir oss verdifulle tips, og da han hører at vi ikke har med oss staver, låner han oss sine. Han insisterer! Staver er vel ikke noe for unge, spreke mennesker? Men det er bare å kapitulere. Staver gjør bratte turer svært mye enklere og avlaster både rygg og lår på veien oppover.
Akkurat denne dagen er det rundt 25 grader og veldig varmt. Når stien blir smal, med stupet rett ved siden, går vi i taushet og med høy konsentrasjon. Noen ganger blir stien flat, og ved en anledning eller to, går den nedover en meter eller så. Da jubler kroppen i pur glede over å kunne slappe av et lite sekund før det igjen bærer oppover.
Formidabel utskt
Idet tregrensa passeres, er den tyngste biten overstått, og alle strabaser er med ett borte som dugg for solen. Utsikten over fjorden er formidabel.
De gamle husene fra den gamle gården står her fremdeles, omringet av en fantastisk sommereng, fylt med duftende blomster i alle farger. Biene surrer fra blomst til blomst. De går ikke tom for nektar her oppe.
Ikke siden barndommen har jeg sett en slik eng. I lavlandet og tettbebygde strøk er slike stor mangelvare. Her har sauer, geiter og kyr levd lykkelige sommerdager. Og hvor ellers passer det bedre å ta en lunsjpause? Høyt der oppe i fjellsiden skimtes så vidt konturene av Ørnareiret.
I ørnas rike
Etter rundt tre timer står vi målet. Det er kort vei fra sivilisasjonen til villmarken. Og for den som har ambisjoner i den retning, er dette et godt sted å starte karrieren.
Det er også lett å forstå hvorfor gapahuken har fått navnet Ørnareiret. Her er man kongen på haugen! Godt gjemt, men med fullt utsyn til egne jaktmarker. Gapahuken er laget for å gli inn i terrenget og ikke synes, med minst mulig påvirkning på naturen rundt. En filosofi en ekte villmarking kan stå inne for.
Det gir en storslagen følelse å stå her og skue utover dalen og fjorden. Selv om man føler seg litt liten i disse mektige fjellene, føler man seg også inkludert. De blankskurte fjellene på andre siden lyser opp. Dette er ekte.
Dette er villmark. Her lever man på naturens nåde – og unåde. Du kan oppleve fantastiske dager med sol og blå himmel og absolutt ro, eller du kan bli utsatt for ditt livs kamp. Her oppe er det rått og vilt. Det finnes ingen backup-plan. Her lever du i pakt med naturen, enten du vil eller ikke.
Når sola går ned, blir horisonten malt i gult og oransje, et fargespill ingen TV kan måle seg med. Store båter passerer på fjorden der nede, men for oss er de bare små prikker. Roen senker seg, og vinden avtar. Det er helt stille. Det er stort. Det er magisk. Det er helt ubeskrivelig. 
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv nr 05 2019
Denne saken ble første gang publisert 28/04 2019, og sist oppdatert 30/04 2019.
