Jakten på kilosfisken

Det var i skogene i Indre Agder jeg lærte friluftsliv, og det var der jeg lærte å fiske. Gjennom barne- og ungdomsårene ble det landet utallige ørreter, bekkerøyer og abborer. Det ble flere myggstikk og ørreter enn det ble toppkarakterer på skolen. Nå er det mange år siden en liten gutt jaktet kilosgrensa i disse skogene. Siden den gang har det blitt landet kilosørreter i hele landet, men nå er jeg tilbake ved de samme vannene – med samme mål.

Lovende vak

Jeg har tatt telefoner, og jeg har brukt utallige timer på nettet. Rapportene om tusenbrødre har vokst i takt med antall personer jeg har snakket med og nettsider jeg har lest. Utgangspunktet virker å være vanskelig. Det er klart det finnes store fisker her også, men er det virkelig slik at det er lettere å få sju rette i Lotto enn å få én kilosørret på disse traktene? Nå er det uansett for sent å snu. Her er jeg, med sekk og fiskestenger. Jakta er i gang, og jeg har bestemt meg for å motbevise alskens rapporter.

Jeg begynner ved et vann jeg ikke kan huske å ha fått de store fangstene tidligere, men ettersom rapportene sier at dette er et av stedene som er verd å sjekke, tenker jeg å gi det et forsøk. Ting kan jo ha forandret seg på 30 år! Den første kvelden er iveren på topp, og været spiller på lag.

Jeg ser fisk bryter vannflaten, men er ikke i stand til å bedømme størrelsen. Det er uansett langt mellom vakene, noe jeg tolker som et godt tegn. Da gjør det ingenting at jeg ikke kjenner så mye som et napp. Tvert imot, jeg fryktet at tusenbrødrene skulle hive seg over både flue og sluk, så dette synes jeg lover godt. Det eneste skåret i gleden er at jeg har endt med knekt stangtupp på haspelstanga. Det betyr at det må organiseres en ny stang i morgen.

En stor skuffelse

Påfølgende dag starter rolig for mitt vedkommende, i en skog som ellers yrer av liv. Kalenderen viser at vi går mot slutten av mai, og det virker som om alle skogens innbyggere har noe de skulle ha gjort. Jeg derimot, jeg skal ikke annet enn å slenge litt med fluestanga og nyte morgenkaffen mens jeg venter på at broderen skal komme og servere meg en «ny» haspelstang.

Da jeg får levert haspelstanga, har morgen blitt sein formiddag, og fisket kan igjen intensiveres. Timene går, og det er fremdeles langt mellom vakene. Jeg har fremdeles ikke hatt kjenning med fisk. Da det endelig biter, er skuffelsen enda større enn antatt. En liten «prikkepetter» på 100 gram gjør at jeg umiddelbart finner fram kartet og planlegger ruta til neste vann.

Neste dag går ferden videre, men de påfølgende dagene er det fortsatt bare småfisk, hvor enn jeg går. Jeg prøver ulike vann, jeg speider, jeg kaster, men fasiten er den samme, 300 gram framstår som stort.

Siste sjanse

Etter noen dager er jeg omsider fremme ved det vannet jeg på forhånd har hatt mest tro på. Det er et privat vann hvor det ikke er mulig å kjøpe fiskekort, men en velvillig grunneier har gitt sitt samtykke. Også her er prosedyren den samme, først opp med teltet, før jeg legger meg i lyngen å speide.

Etter flere dager med vakfest og tusenbrødre er det nå en endring å spore. Akkurat som ved det første vannet jeg oppsøkte, er det færre vak enn hva jeg hadde trodd. Størrelsen derimot er umulig å mene noe om. Vakene er simpelthen for langt utpå vannet. Jeg kom sent fram, så det blir ikke så mye fisking før soveposen frister. Det siste jeg rekker å tenke før Jon Blund banker på, er at i morgen skal det fiskes! Jeg har kommet til det siste av vannene jeg har pekt ut. Dette er siste sjanse.

Jeg vinker Jon Blund farvel tidlig neste morgen. Jeg reker langs vannkanten med morgenkaffen mens jeg prøver å få et overblikk over insektene på vannet. Det er fluestanga som har blitt brukt mest hittil, men ettersom vinden tar seg opp ganske raskt, lar jeg insekter være insekter. Jeg setter sammen haspelstanga og roter rundt etter sluker, spinnere og wobblere. Jeg prøver mange av de gamle klassikerne, uten kjenning. Jeg synes det er merkelig at det ikke er så mye som et napp, men det er bare å fortsette. Dette er siste sjanse, og jeg skal i alle fall ha gjort mitt!

Konsentrasjonen er i ferd med å svinne

Jeg prøver omtrent alle slukene i boksen. Til slutt ligger det igjen en gammel, sliten wobbler. Jeg kan ikke huske at jeg har fisket med den før, og jeg mistenker at det er en jeg har funnet på en eller annen fisketur årenes løp. Jeg har ikke akkurat for vane å fiske med wobblere langs land, men nå trær jeg sena gjennom splittringen på wobbleren.

Etter en stund uten resultater prøver jeg å fortynge wobbleren, og jeg fisker den så livlig som mulig. Konsentrasjonen er i ferd med å svinne, men så biter det!

Stanga bøyer seg, og jeg skrur febrilsk på bremsen. Nå er konsentrasjonen tilbake, og det er ingenting annet i hele verden som har plass i hodet, enn akkurat denne ørreten. Vanligvis er jeg ganske så trygg når jeg lander en ørret, men nå fosser adrenalinet i kroppen. Jeg er klumsete i bevegelsene, og jeg bruker unormalt lang tid på å få den mot land.

Målet er nådd

Hvor stor er den egentlig? Kan den bikke kiloen? Da den nærmer seg land, ser jeg at det kan være kilosfisk, men bremsen er i overkant løs, så den snur 180 grader og stikker ut igjen. Etter litt fikling med bremsen prøver jeg igjen, og denne gangen ender den i lyngen. Vekta viser 1040 gram! Ikke den største ørreten jeg har tatt, men målet er nådd!

20 minutter senere ligger også en ørret på 700 gram i lyngen. Da ender jeg i lyngen, jeg også. Jeg mumser stekt ørret og konstaterer at målet er nådd. Det er mulig å få kilosfisk i de sørlandske skogene også ...

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv