Fjellets ubestridte majestet

Kongeørna er en smidigere og bedre jeger enn havørna. Den stuper ned mot byttet i en hastighet av opptil 150 km/t. Som regel tas byttet på bakken, eventuelt i oppflukten, men suksessraten er ikke veldig høy, 8–20 prosent. Kongeørna har et svært effektivt drapsvåpen i den kraftige bakkloa og innerkloa, mens nebbet brukes til å rive og stykke opp byttet.

Den tar et stort spekter av mat, alt fra rype og hare til rev og mår. Den fungerer som et slags sunnhetspoliti i naturen, ikke minst for rypebestanden, ved å ta svake og sykelige ryper med parasitter eller ryper som inneholder hagl etter jakt.

Selv om kongeørna er en dyktig jeger, sier den ikke nei til lettkjøpt mat i form av åtsler. Om vinteren er matfatet lite, og åtsler kan utgjøre så mye som nesten 80 prosent av føden. Ofte avslører ravnene hvor det er mat.

Ørne-eksperten

Torgeir Nygård er seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) og har jobbet med ørner, både kongeørn og havørn, siden 1990.

– Hvordan vil du karakterisere kongeørn i forhold til havørn?

– Havørna er en mer sosial art enn kongeørna. Den greier å dele på byttet med andre ørner, en egenskap som sitter lenger inne hos kongeørna, forteller ørneforskeren. Han forklarer dette med den evolusjonære utviklingen hos de to artene.

– Havørna lever i kystområder, hvor det ofte driver i land døde seler og hvaler. Det gir mat nok til alle, slik at det ikke har noen verdi å forsvare maten. Kongeørna derimot er utviklet for å drepe små- og mellomstore byttedyr som er for små til å dele. Derfor vil ei kongeørn forsvare byttet mer aktivt mot andre ørner.

Drepte 25 000 tamrein ... eller?

De unge ørnene er mest aggressive, fordi de har mindre erfaring og derfor har alt å vinne på å forsvare et bytte mot andre ørner, slik at den får i seg mest mulig mat. De unge ørnene har hvite vingeflekker, noe de voksne ikke har. Når vingene slås ut, fungerer disse flekkene som et aggressivt signal til andre ørner.

– Hvor glupsk kan en kongeørn være?

Nygård smiler og forteller om forskningsprosjektet sitt på Finnmarksvidda på begynnelsen av 2000-tallet. Da ble kongeørnene beskyldt for å drepe rundt 25 000 tamrein i løpet av vintersesongen 2000–2001.

– Kongeørnbestanden på vidda var bare anslått til 100 par, så dette var fullstendig urealistisk. Det var stor dødelighet på reinen den vinteren, blant annet på grunn av nedising av beitene, og den eneste måten å få erstatning på, var å skylde på kongeørna, smiler han.

Nygård medgir at kongeørn kan ta både sau og rein, men det er som regel simler i dårlig kondisjon som mister kalvene sine. Disse er nemlig lite motivert til å forsvare kalvene sine. En ørneforsker på Vestlandet lå fire sesonger og studerte kongeørn i et område som angivelig var hardt rammet av kongeørn som angrep sau.

– Han så ingen som ble tatt, kun noen skinnangrep, forteller Nygård.

Dødeligheten hos kongeørna er 50 prosent det første året, men når de først har blitt voksne, i femårsalderen, overlever 95 prosent fra det ene året til det neste. Nygård forteller om ei ørn som ble ringmerket i Sunndalen for over 30 år siden – og som fortsatt er i live.

Sen reproduksjon

Den norske kongeørnbestanden teller rundt 1000–1200 par og har vært ganske stabil i mange år.

– Kongeørna er langt mer territoriell enn havørna, så det kan aldri bli en tett kongeørnbestand. At det trekkes mange ørner til en fôringsplass om vinteren, har ingenting å si for hekkebestanden. Det territorielle paret vil jage unna andre ørner når hekkingen kommer i gang, sier Nygård.

Ørner reproduserer sent.

– For at en bestand skal holdes ved like, må det produseres ca. 0,4 unger pr. territorium i året. Men undersøkelsene mine i Nord-Trøndelag viser at kongeørnene sliter med lav hekkemotivasjon, sannsynligvis på grunn av de lave småviltbestandene vi har hatt i Nord-Trøndelag de siste årene. Hovednæringen til kongeørna består av hare og rype, og disse bestandene er nå på et historisk bunnivå. I femårsperioden 2009–2013 produserte ørnene i gjennomsnitt bare mellom 0,2 og 0,25 unger pr. år. Dette er lave tall, som skaper bekymring for den framtidige utviklingen til bestanden i fylket, sier Nygård.

Hindre utroskap

Ofte hekker ørnene bare annethvert år. Er det lite næring, klarer ikke hunnen å bygge opp nok fettreserver til å gjennomgå en anstrengende hekking. Og hvis hannen ikke klarer å levere nok mat til en rugende hunn, oppgir hun rett og slett hekkingen. Da må ørnene vente til neste år og bedre betingelser, forklarer Nygård.

Kongeørna starter hekkeforberedelsene veldig tidlig. Allerede i januar–februar foretar paret en fluktlek ved at de seiler omkring høyt oppe. Av og til stuper de ned i full fart. På samme tid kan de også starte paringsaktiviteter.

– Generelt parer ørnene tidlig – og mye. Det er for å sikre pardannelsen. Hannen monopoliserer hunnen, slik at ingen andre hanner slipper til. En måte for å hindre utroskap, forteller Nygård.

Kongeørn

Latinsk navn: Aquila chrysaetos

Biologisk klassifikasjon: Haukefamilien

Utbredelse: Hekker over det meste av landet. Sparsom i lavereliggende strøk på Østlandet.

Habitat: Fjellskog og lavereliggende fjellområder.

Føde: Alt fra rype og hare til rev og mår. Kan også ta lam og reinsdyrkalver. Åtsler.

Kjennetegn: Mørk, brun fjærdrakt med gyllen isse og nakke hos den voksne fuglen. Ungfuglen mørkere med hvite vingeflekker og hvit stjert med mørk kant. 75–90 cm, vingespenn 2–2,3 meter.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv