Vår første kvinnelige fotturist

Forsommeren 1826 har Catharine Hermine Kølle så vondt i brystet, hodet og øyne at hun bestemmer seg for å oppsøke en spesialist. Hun kommer seg fra hjemgården Holmen i Ulvik til Bergen, og fra Bergen reiser hun med en seilskute til København. Seilturen tar ti dager og koster 10 spesidaler.

CATHARINE HERMINE KØLLE

FØDT: 29. februar 1788 på Snarøya.

Død: 27. august 1859 i Bergen.

Hva: Oppdagelsesreisende, Norges første fotturist og maler.

Høydepunkt: Den første norgesreisen og turen til Venezia. (Om dette er et selvportrett, vites ikke, men utsnittet viser en lengtende kvinne som ser mot Roma, som var en av byene Catharine drømte om å besøke. Dette, og de andre bildene i denne artikkelen er faksimiler hentet fra «En kvinnelig oppdagelsesreisende i det unge Norge»/Pax Forlag.)

Hva som feiler henne, er det ingen som vet – og mye kan tyde på at sykdommen var psykosomatisk – men medisinen hun blir anbefalt av den danske legen, er å vandre. Så i flere måneder vandrer Catharine. Først vandrer hun rundt i København, og deretter vandrer hun over til Jylland og omkring på det danske fastlandet. Vandringen demper symptomene, og samtidig vekker den en enorm reiselyst i den da snart 40 år gamle «kondisjonerte» kvinnen. I dag regnes hun for å være Norges første kvinnelige turist.

En kondisjonert kvinne

Catharine Hermine Kølles navn skrives forskjellig i ulike dokumenter. Som oftest omtales hun som Catharina, men selv vekslet hun mellom Cathrine og Catharine. Hun ble født på Snarøya hovedgård 29. februar 1788 som den første av tre søstre. Hennes far, Kristian Kølle, var en noe ukonvensjonell teolog, som var opptatt av opplysningstidens filosofer og som aldri fikk stilling som prest. Moren, Elisabeth Monrad, ble erklært sinnssyk og sendt på et hjem, og døtrene sa fra seg ansvaret for henne etter farens død.

Catharine tilhørte den dannede, eller kondisjonerte, klasse, som på slutten av 1700-tallet utgjorde bare noen få prosent av befolkningen. Hun og søstrene ble lært opp i håndarbeid og husarbeid, men fikk også undervisning utover det som var vanlig for unge piker på den tiden. Hun utviklet en interesse for maling, tegning og språk. Dette var i en tid hvor det å skrive i stor grad ble ansett som unyttig kunnskap for kvinner.

Da Catharine var 15 år gammel, solgte faren gården på Snarøya og tok med seg familien til Vestlandet. Han begrunnet salget med at gården stadig var utsatt for tyveri av korn, poteter og sau. Samtidig hadde Danmark–Norge gått inn i krigen på Napoleons side, og oppgangstidene var på mange måter over.

Etter et par år i et hus på Kopervik, havnet familien i 1807 på gården Holmen i Ulvik innerst i Hardanger. Her blir de en slags raritet blant de lokale bøndene, og da faren dør i 1814, blir Catharine, som da er 26 år gammel, etterlatt alene sammen med søstrene på 18 og 19.

Søstrene fortsetter å leve alene på Holmen og forblir ugifte. De lever på arven, av å selge håndarbeid og av det gården gir av små avlinger. Samtidig opprettholder søstrene de kondisjonertes livsstil og åpner huset for samtaler med de mest intellektuelle av bøndene.

Trolig er det de trange omgivelsene og følelsen av å være innestengt, som gjør Catharine syk. Etter å innsett at verden har mer å by på enn ei liten bygd innerst i Hardangerfjorden, bestemmer hun seg for å bruke somrene på å oppdage den. Riktignok begrunner hun sine reiser med et behov for å holde sykdommen i sjakk, da det ikke kan sies å være verken økonomisk forsvarlig, eller særlig sosialt akseptabelt, å dra fra ansvaret på gården kun for utfartstrangens skyld.

Norgesreisene

For det meste dro Catharine ut på våren og kom tilbake til Holmen på høsten. Vintrene brukte hun på å samle sammen notater hun hadde gjort seg på reisene og finskrive reiseskildringene sine. Det er gjennom å granske disse reisejournalene vi best kan kartlegge hennes mange turer rundt om på kontinentet. I tillegg var hun en ivrig maler og etterlot seg rundt 250 akvareller av steder hun hadde vært og ting hun hadde sett.

Den første langturen i Norge gjennomførte Catharine sommeren 1831. Hun dro fra Ulvik 4. mai, reiste med seilskute til Kristiansand via Bergen. Derfra tok hun dampskip til Brevik hvor hun begynte å vandre. Langs Oslofjordens østre kyst besøkte hun alle de små og store byene fra Porsgrunn og Skien til Drammen og Røyken. I reisejournalen skriver hun at Porsgrunn var «en smuk Bye», mens Tønsberg var en «styg Bye».

Deretter reiser hun over fjorden til Drøbak og går innom Halden, Moss og Fredrikstad, før hun tar dampskip til København via Göteborg. Hun oppholder seg i København en måneds tid før hun tar båten til Christiania. Der foretar hun noen vandringer i omegnen før hun går nordover og følger østsiden av Mjøsa og videre opp Gudbrandsdalen. Her uttrykker hun skuffelse over at fjell og gårder ikke er så vakre som hun hadde forventet. Ved Lesja tar hun vestover og er innom Molde før hun drar hjem til Ulvik via Sogn. Hun kommer hjem til Holmen 29. september.

Trolig føler hun at byene og handelsstedene hun besøker mangler den bykulturen hun kjenner fra København, og etter den første store norgesreisen, blir hun mer opptatt av å skildre naturen enn tettstedene.

Dannelsesreisene

På den neste store norgesreisen i 1835 vandrer hun rundt i Hedmark, Oppland og Trøndelag og kommer seg så langt nord som til Snåsavatnet. På den turen tilbakelegger hun litt under 246 mil, hvorav 225 av dem til fots. Hun tar en ny reise rundt om i Sør-Norge i 1836, og to turer til Trondheim i 1845 og 1850. I 1838 og 1846 er det Stockholm som er målet for reisen, og i 1845 og 1856 ender reisen i Christiania, selv om hun som oftest er innom Christiania på de fleste reisene hun foretar seg. I 1847 drar hun til Hamburg, og hennes to mest kjente reiser ender begge i Italia.

For de kondisjonerte og pengesterke på Catharines tid var det viktig med en dannelsesreise, og målet for disse var de kulturelle hovedstedene som Wien, Paris og ikke minst Roma. I 1841 drar Catharine sørover på kontinentet, men kommer seg «bare» til Venezia. Hun reiser ut fra Holmen 5. april.

Hun tar båt fra Bergen til Hamburg, og trolig vandrer hun derfra (framkomstmåten er ikke spesifisert i notatene). Hun går innom blant annet Berlin, Praha, Wien og Leipzig før hun kommer til Venezia. På vei nordover igjen går hun innom blant annet Verona, München og København før hun tar båten derfra tilbake til Bergen, og er hjemme i Ulvik den 6. oktober.

Den andre store reisen tar hun sammen med en av søstrene i 1858 og ender i Genova. Da er hun 70 år og lider av kreft, og mye av turen foregår med tog. Da søstrene kommer tilbake til Hardangerfjorden etter tre måneder, legges Catharine inn på sykehus i Bergen, og der dør hun 27. august 1859.

Til tross den innbundne reisejournalen på over 400 sider, og de til sammen fem mappene med notater, billetter og håndtegnede kart – nærmere 2000 sider alt i alt – og de 250 akvarellene hun malte, har Catharine Hermine Kølle fått en beskjeden plass i norsk kulturhistorie. Glemmes må heller ikke at hun faktisk var Norges første kvinnelige maler.

Kilder: «En kvinnelig oppdagelsesreisende i det unge Norge» – Ryall, Anka og Veiteberg, Jorunn (Pax Forlag, 1991)

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv