Drama på Svalbard
I tre timer var Kjell Reidar fanget i sin egen hytte - av en isbjørn
Svalbardveteranen Kjell Reidar Hovelsrud overlevde tre timer med en sulten isbjørn i fangsthytta, samt å gå til bunns gjennom sjøisen med en beltebil.
Det er i boka «Svalbard – på livet løs» Kjell Reidar Hovelsrud skriver om de dramatiske opplevelsene sine gjennom flere år og perioder som fangstmann, guide og ansatt i oljeindustrien på Svalbard.
Med bakgrunn som hundekjører og friluftsinteressert allerede fra 12 års alder, ble Hovelsrud i en alder av 20 år i 1968 plukket ut som en av 20 til å drive med levendefangst av isbjørn. Ansvarlig for fangsten var isbjørnforsker Thor Larsen.
Hør mer fra Kjell Reidars liv på Svalbard i podkasten Villmarksliv.
Fra isflak til isflak
Her forteller Hovelsrud litt om det han har opplevd:
– Det var mange spennende opplevelser både da vi fangstet isbjørn fra ei selskute i isen, løp fra isflak til isflak og skjøt bjørnen med bedøvelsespiler og da vi brukte levendefeller på land. Men den mest dramatiske hendelsen med bjørn kom noen år senere, da jeg hadde bygd fangststasjonen i Mushamna, forteller Hovelsrud.
En diger rusk av en hannbjørn kom, ble jaget litt unna av grønlandshundene og la seg til ikke langt unna fangstbua. Jeg tenkte jeg skulle filme den, og den virker avbalansert, rolig og ikke aggressiv. Jeg går inn for å lage meg noe mat, og hører bikkjene varsle igjen kort tid etter.
Revolveren og beltet henger jeg på hytteveggen og hagla setter jeg tre, fire meter unna kamerastativet der jeg står. Bjørnen er nå 40 meter unna.
Isbjørnen angriper
Plutselig legger den seg flatt som et frimerke og begynner å krype mot meg mens den fikserer blikket mitt. Blikket er så intenst, jeg blir naglet av det blikket, og blir satt ut i et par sekunder, mens bjørnen kommer lynraskt mot meg.
Jeg skjønner det er fare på ferde, hiver meg rundt og løper mot døra. På vei passerer jeg revolveren som henger på hytteveggen, og vurderer at de få sekundene jeg trenger for å få opp revolveren og skyte, har jeg ikke tid til. Da tar bjørnen meg, og jeg hiver meg inn døra til bislaget som heldigvis er åpen.
Fanget av en drapsmaskin
Så tar det to sekunder før det blir det mørkt bak meg, og bjørnen lander i samme rom. Jeg er nå ubevæpnet og sammen med en diger drapsmaskin i et rom på 3x2 meter. Hjertet holder på å hoppe ut av kroppen min, for første gang i livet kjenner jeg virkelig på angst, og nå visste jeg at sjansene var dårlige. Jeg stanger hodet inn i neste dør, stuper vannrett inn i hovedhytta, mens jeg merker at bjørnen slår etter meg. Labben skrenser borti beinet mitt, og jeg snur meg da jeg lander og forventer å se en bjørnekjeft over meg.
Les også: Bengt-Are (48) har solgt nesten alt han eier – for å være på tur i tusen dager
Reddet av røkt røye
Men det er helt stille. Jeg fikk naturligvis ikke lukket døra bak meg da jeg stupte inn, men bjørnen har stoppet i bislaget. Der henger det nemlig røkt røye og kobbekjøtt, og det er bamsen åpenbart mer interessert i enn en sur gammel fangstmann.
Det var etter alt å dømme maten han var ute etter hele tiden. Men jeg var så uheldig å stå mellom bamsen og maten. Jeg er uansett to meter fra en diger isbjørn, jeg ser hasene på bjørnen fra hovedrommet. Utenfor står hagla og på veggen utenfor henger revolveren.
Men på veggen over senga mi henger den gamle Mauseren. Jeg rygger bakover til jeg får hektet den ned. Problemet er at ammunisjonen befinner seg like ved veggen der bjørnen nå står og spiser opp forrådet mitt.
De lengste sekundene
Ingen vei utenom, jeg må frem og få tak i ammo. De skrittene jeg tok bortover gulvet sitter i meg enda. Det er de lengste sekundene i mitt liv, sier Kjell Reidar Hovelsrud.
Til slutt fikk jeg lirket hånda opp i esken med patroner, ladd rifla og da følte jeg meg i det minste trygg. Nå var jeg bevæpnet, men jeg hadde ikke noe ønske om å skyte bjørnen. Så jeg ringte Radio Svalbard med kortbølgesenderen, og ba dem få tak i Sysselmannen, for nå satt jeg her med en isbjørn inne i fangstbua. Jeg hørte den slafsa og åt, der jeg satt med fingeren på avtrekkeren.
Les også: Fire fantastiske turer i norske fjell
Kraftig kosthold
Sysselmannen sendte et helikopter, men med forberedelsene og flytiden ville de ikke være hos meg på Mushamna før om to timer. Det var to lange timer, og like før jeg hørte helikopteret, gikk bjørnen ut av bislaget av egen vilje.
Det siste den gjorde var å legge igjen ei diger ruke på gulvet. Jeg antar røkt røye og kobbekjøtt hadde vært tøff kost for bjørnemagen, ler Hovelsrud.
Men den mest dramatiske episoden Holvelsrud opplevde, kom ikke som en følge av møte med sulten eller sint isbjørn. Men med råtten is.
Fett bra mot kulde
– Noen tåler helt klart kulde bedre enn andre. Et fettlag på kroppen beskytter mot kulde. Inuitter er åpenbart bedre rustet mot kulde enn de fleste andre selv om også dette er individuelt. På Svalbard er det meste uforutsett, oppstår stadig ting, sprekker i isen, råker som åpner seg, været blåser opp på noen strakser fra vindstille til storm. Jeg lagde et improvisert telt på sleden, som jeg raskt kunne komme meg inn i når uværet kom, og jeg lå på sleden i opptil to dagen, forteller Hovelsrud.
Drama på isen
Det var om kvelden 23 januar 1972 jeg gikk gjennom isen med en beltebil. Jeg og makker Kjell Nygård jobbet for oljeselskapet Fina i Russebukta på Edgeøya. Her hadde vi et garasjebygg og noe redskap vi skulle passe på, deriblant en Muskeg beltebil.
Vi hadde fått et flydropp, så jeg bestemte meg for å dra ut på isen med en weasel og brenne noe søppel, papprester og noe annet tomgods. Jeg fyrte opp et stort bål der ute, og kjørte så inn igjen for å hente mer. På forhånd hadde jeg målt istykkelsen til et sted mellom 70 og 80 cm.
Ut igjen kjørte jeg i samme sporet, men nesten fremme merker jeg at beltene begynner å grave seg ned i snøen. Ja vel, var det så mye snø her, tenker jeg og oppdager for sent at beltet og en del av døra allerede har kommet ned under isen, og dermed gjort det umulig for meg å åpne døra og hoppe ut. Jeg var på vei ned gjennom isen.
Jeg prøvde å presse opp døra, men isen sperret fra alle kanter. Vannet sto allerede opp over vinduene.
Under isen
Stille sank jeg og weaselen ned gjennom vannet, mens isen lukket seg over oss. Da jeg sitter der inne i maskinen tenker jeg at; «Vel, det var avslutningen», samtidig håper det ikke er for langt ned til bunnen, så jeg muligvis har en liten sjanse til å komme opp.
Livet passerer i revy – jeg husker jeg tenkte at jeg var for ung til å dø, at jeg hadde så mye uopplevd og så tenkte jeg på mor og far som ville få den triste beskjeden. Jeg var helt overbevist om at dette var slutten. Sjansen for å overleve var 0,0 %. Men jeg var helt rolig. Ingen form for redsel. Bare en bekreftelse på situasjonen jeg var i. Jeg tenkte rasjonelt, og det var vel det som reddet meg, sier Hovelsrud.
Les også: Sove ute i hengekøye: Gode tips til beskyttelse mot vær og mygg
På bunnen
Plutselig merker jeg at bilen setter seg på bunnen. På dette tidspunktet er vannet halvveis oppe i kabinen. Jeg vet jeg må vente til bilen fylles med vann for å utligne trykket, før det vil jeg ikke klare å åpne døra. Så tenkte jeg på hvor mye luft jeg skulle ha i lungene før jeg prøvde å komme meg ut. Skulle jeg fylle lungene halvt eller fulle?
Jeg tror jeg fylte fulle lunger, og seg oppover hvor jeg møtte isen over meg. Senere viste det seg at taket til weaselen lå på 7 meters dyp, så det er vel rundt 9 meter til bunnen.
Jeg ser opp på isen. På den knudrete, rare isen, og husker jeg tenkte at dette nesten er vakkert, isen var rene kunstverket. Men det betyr også at jeg har om lag en meter is mellom meg og lufta.
Hvor er hullet i isen?
Uansett hvor jeg stanget opp, var det bare is, og jeg frykter at isen har flytt opp som en kork og blokkert hullet. Men skulle jeg ha en sjanse, måtte jeg finne hullet. Jeg kunne jo ha seget sideveis ned gjennom vannet. På dette tidspunktet slapp jeg ut den siste lufta jeg hadde. Som en ren impulshandling tar jeg et par svømmetak nedover, snur meg og ser opp.
Da ser jeg et mørkere parti, litt over og til siden for meg – som et svart lite hull. Nå telte sekundene. Med det siste jeg har av krefter, svømmer jeg bort, presser først en hånd opp gjennom isen som har lagt seg i hullet og deretter presser jeg hodet opp og får luft. Og ser opp på landskapet og himmelen. Det er som å bli født på ny.
Men ennå er ikke faren over. Jeg må opp på isen, og det er lettere sagt enn gjort. Så vil tilfeldighetene at da weaselen gikk ned, hadde en stor isbit blitt liggende på skrå, og ved hjelp av den klarte jeg å kravle meg opp på isen. Igjen så jeg på himmelen og fjellene bak meg. Rett og slett som å bli født på ny. I ettertid tror jeg nok jeg må ha holdt pusten i to, tre minutter til sammen.
Jeg stabbet meg inn de 700 meterne til hytta vi lå på, og fikk hjelp av makkeren til å få av meg det våte, kalde tøyet. Det er nok det mest spesielle jeg har opplevd, sier Hovelsrud.
Neste dag lokaliserte de weaselen og den ble plukket opp av Fina-gruppen og tatt til Tromsø året etter.
Les også (+) 20 tips til hvordan du lurer sjøørreten
Hør mer om livet som fangstmann på Svalbard
I podkasten Villmarksliv kan du høre mer om livet til Kjell Reidar Hovelsrud på Svalbard. Han forteller om ekstreme situasjoner, der det eneste sikkerhetsnettet var egen snarrådighet, erfaring og evnen til å holde hodet kaldt.
Du kan lytte til podkasten Villmarksliv på de aller fleste podkast apper og tjenester. For eksempel:
Ny til podkast? Her får du en guide til hvordan du kommer i gang.
Kalde karer
Svalbard – på livet løs
Det var ikke noe sikkerhetsnett på Svalbard, men vi følte at vi var trygge. Vi hadde våpen, utstyr og klær og tok forholdsregler.
Vi måtte hjelpe oss selv, helt prisgitt at det vi gjorde var riktig. Og de fleste av oss var nok mentalt sterke og innstilt på å gjøre en god jobb. Og jeg følte aldri noe redsel for det jeg skulle gjøre. Men det var viktig å kunne litt om kulde og utstyr. Med varmt tøy inn mot kroppen, og vindbeskyttende ytterst.
Etter hvert lagde jeg egne klær av selskinn. Ellers var vi opptatt av ikke å kjøre oss svette, da kommer kulda fort krypende. Og alltid ha med ekstra tøy.
Vinteren 68–69 var usedvanlig tøff værmessig, minus 40 ikke uvanlig. Og når du får orkan med minus 25-30, det blir mange effektive minusgrader. Da må ha alt du trenger på sleden og ha gode rutiner, sier Hovelsrud.
Likte du denne saken? Da bør du melde deg på Villmarkslivs nyhetsbrev!
Denne saken ble første gang publisert 10/07 2020, og sist oppdatert 10/07 2020.
