Førstegangsjegeren
Jegeren er konsentrert der hun går målrettet mot steinura. Så smeller det, og 16-åringen springer som ei gaselle over steinblokkene. Med ei nyskutt rype i hendene kommer verdens vakreste smil. Endelig er hun selvstendig jeger!
Ida har vært med på jakt fra hun var i bæremeisen. Med «Emil-børsa» har hun hengt i hælene på mor og far på jakt. Sammen med sine søsken har hun alltid vært god både på å finne rypene og «apportere» dem. Vi har med andre ord aldri hatt behov for en fuglehund, for den rollen har ungene fylt!
Så fort Ida ble 14 år, tok hun jegerprøven sammen med ei venninne. Og selvsagt var ei hagle øverst på ønskelista til konfirmasjonen. Hvilke jegerforeldre kan motstå et slikt ønske? Så ble det opplæringsjakt, og jenta fikk oppfølging av ivrige foreldre. Visst ble det ryper, men det var jo under tett oppfølging av de voksne.
Nå har hun endelig fylt 16, og har for første gang kjøpt eget jaktkort. Det er første jakthelg, og Ida strutter av iver etter å komme seg på jakt. Lillesøster Runa og jeg blir gladelig med, for høstfjellet er svært forlokkende i dag.
Stang ut før lunsj
Full av inspirasjon og pågangsmot vandrer vi innover i fjellheimen. Vi har tatt flere skyteøvelser i løpet av sommeren, men i ei liten grop i terrenget setter vi opp en «rypestein» og lar den nye jegeren ta siste testskudd. Det blir fulltreffer, og da er det bare å komme seg videre innover.
Selv om hun nå kan gå selvstendig, synes jeg som far at det er greit å ha litt kontroll på den unge jegeren. Derfor går vi på linje innover i terrenget, med avstand nok til at vi begge er fornøyde. Runa går på høyre fløy, litt bak oss andre. Hun forteller at hun tenker etter når hun selv skal få ta jegerprøven. Jegerpappaen blir glad langt inn i sjela av slikt!
Jeg anbefaler Ida å legge kursen opp på en rygg der vi ofte har sett ryper. Selv går jeg i lia nedenfor – og der spretter det plutselig opp ei rype mellom noen steiner. Et øyeblikk blir den sittende og se forvirret rundt seg. Jeg prøver ikke å få tak i den unge jegeren. Mitt farsinstinkt ønsker selvfølgelig inderlig at Ida skal skyte ei rype i dag, og egentlig ønsker jeg å gi henne denne sjansen.
Men før turen fikk jeg krystallklar beskjed: Hun er en selvstendig jeger, og da skal hun finne rypa selv også! Slike «bestillingsryper» er helt uaktuelt! Så etter et øyeblikks nøling lar jeg skuddet gå.
Da vi etter flere timers tråkking endelig slår oss ned for lunsj, er det uten overdrivelse litt «trøkka» stemning.
– Hvorfor måtte jeg gå på den teite ryggen pappa – det var jo ikke ei fjær der oppe!
Det hjelper selvsagt ikke på humøret at jeg fikk den eneste rypa vi har sett. Jeg forsvarer meg etter beste evne og får roet gemyttene med god lunsj, varm kakao og litt sjokolade. Det pleier å hjelpe når blodsukkeret er lavt og melkesyrenivået høyt.
– Og husk at det alltid er ekstra spennende etter lunsj – da blir det ryper, påpeker jeg. Jeg er litt usikker på om jeg tror på meg selv, men det gjelder å ha håpet!
«Etter lunsj-effekten»
Med friske bein og nytt pågangsmot legger vi av gårde videre innover i fjellet. Det tar ikke lang tid før jeg ser at Ida har noe i sikte. Kroppsspråket sier alt. Sammenkrøpet og innimellom delvis ålende, sniker jegerjenta seg mot noen små kuler i terrenget. Jeg griper tak i kikkerten og studerer spent hva som skjer. Og ja da – der, innimellom steinur og lyng – tripper det noen grå skapninger – et fint rypekull.
Ida sniker seg i perfekt skjul av noen større steiner – det er helt tydelig at dette har hun i ryggmargen. Så reiser hun seg og går raskt inn på skuddhold. Ett målrettet skudd, og jeg ser fjær som spruter. Ida brekker børsa, og springer bort til den nyskutte rypa. En overlykkelig jeger snur seg mot meg og smiler så vakkert som bare en ungjente kan. Gleden og stoltheten over å ha skutt sin første rype som selvstendig jeger står malt i ansiktet.
Jeg tror knapt det er noe i hele verden som gjør en jaktglad pappa mer stolt og glad enn dette! Runa og jeg må bort for å beskue fangsten og gratulere. Mens vi står der og nyter jaktrusen, stivner blikket til Ida på ei steinur. Der – enda flere ryper. Runa må være sherpa og bære fangsten og sekken mens Ida sniker og jeg fotograferer.
Rypene er av den medgjørlige sorten. På helt passelig skuddavstand stopper hun, legger an og skyter perfekt. Jeg blir så stolt at jeg nesten glemmer å ta bilde. Det blir flere slike gode situasjoner utover ettermiddagen. Neste rype er det Runa som oppdager. En lur stegg stoler hundre prosent på kamuflasjen sin, men blir overlistet av det unge jegerblikket.
Ida takker denne gangen ja til å få rypa servert på gullfat. Men litt eget arbeid må til også før rype nummer tre er i boks. For et samarbeid disse søstrene har – det blir farlig å være rype i disse fjellene framover.
Samtidig ser jeg til min store glede at tryggheten for henne selv og folk som ferdes i fjellene er stor. Hun har forstått hva sikker bakgrunn og sikker våpenhåndtering innebærer. Det største beviset på det, er når en sikker rype får fly på grunn av usikker bakgrunn. Jeg er klar til å slippe henne ut på egen hånd.
På tur hjemover blir det endelig min sjanse. Rypa sitter perfekt i flott gressvegetasjon. Jeg tar først noen bilder før jeg finner fram børsa. Idet jeg legger våpenet opp, flyr rypa. Det blir et bittert bomskudd. Det er ikke fritt for at jentene flirer litt der de betrakter den uheldige jegeren.
– Trenger du hjelp pappa, kommer det småspydig fra duoen. Og for liksom å sette krona på verket (og strø salt i såret) går jentene over haugen og finner rypa. Ida fyller dermed kvoten. Og jeg innser at min tid som læremester er snart forbi. 
Artikkelen er publisert i samarbeid med Villmarksliv.
NB! Sjekk også ut Jakts store jegerprøvebok. Dette er den nyeste og beste boken for deg som skal ta jegerprøven.
Opplæringsjakt småvilt
Vi har erfart at barn og ungdom i alle aldre kan lære mye om jakting ved å gå på tur sammen med en voksen jeger. Fra det året de fyller 14 til de fyller 16, kan de gå på opplæringsjakt på småvilt. Da kan ungdommen bære eget jaktvåpen hvis de går tett sammen med en tilsynsjeger over 20 år. Vedkommende må ha jaktet og betalt jegeravgift i minst tre år.
● Tilsynsjegeren skal ha mulighet til å veilede og gripe inn i situasjoner, så det er snakk om nær kontakt under jakta. Når ungdommene har fylt 16 år, må de ta jegerprøven og løse egen jegeravgift og jaktkort for å kunne jakte aktivt. Det er da ikke tillatt med opplæringsjakt, men vi anbefaler likevel veiledning av nye jegere. Mens ungdommen under opplæringsjakta skyter på kvoten til ansvarlig jeger, har 16-åringen egen jaktkvote.
● Jegerprøven kan tas fra det kalenderåret ungdommen fyller 14 år, men den får ingen praktisk betydning før ungdommen fyller 16 og må løse jaktkort. Jegerprøvekurset gir en god innføring i alle aspekter ved småviltjakta, så det kan være en fordel å ha tatt prøven før man er med på opplæringsjakt.
● I tillegg til jegerprøve må det gis våpentillatelse fra politiet for unge jegere. Ungdom over 16 år kan få eget våpenkort dersom foreldrene skriver fullmakt, men våpenet må oppbevares av myndig person som oppfyller krav til å ha våpen.
● Etter 18 år bør deres eget våpen registreres på dem. Alle som jakter, må kunne forevise jegeravgift, jaktkort og våpenkort eller ev. utlånsfullmakt dersom våpenet har en annen eier (f.eks. foreldre). På opplæringsjakt trengs ifølge våpenloven ikke utlånstillatelse dersom våpeneier er med som tilsynsjeger. Jegere under 18 år trenger heller ikke utlånstillatelse, forutsatt at jegeren er under tilsyn av den som eier våpenet.
Denne saken ble første gang publisert 02/02 2020, og sist oppdatert 19/03 2020.
