Ørretens matfat
Lær deg hva den grådige fisken helst er ute etter
Ørretens insektsmeny er rikholdig, og spenner fra krepsdyr til insekter som lever i vann hele eller deler av livssyklusen og landinsekter som lander ufrivillig på vannflata. Vi tar et dykk ned i den grådige ørretens matfat.
Fluefiskernes favoritt framfor noe er ei døgnflue med det latinske navnet Ephemeroptere. Av de 43 artene som finnes i Norge, er det nyttig å kjenne til klekketidspunkt og farge- og størrelseskombinasjoner til iallfall noen arter som finnes i hele landet.
Døgnfluenes
livssyklus
Døgnfluene starter sin livssyklus som egg, som klekker til nymfer etter noen få uker. Nymfer fra ulike familier varierer i kroppsform og farge, men har noen felles kjennetegn: En segmentert kropp med gjeller, et kraftig brystparti med anlegg for vinger og tre haletråder.
Under klekkingen beveger nymfen seg mot overflaten med aktive svømmebevegelser. Når den når overflaten, sprekker nymfehuden, og insektkroppen dras ut av denne. Klekkingene er ofte sparsomme på varme, tørre og solrike dager, og tilsvarende intense på varme, overskyede og fuktige dager. Fra nymfehuden kryper et insekt med høyreiste vinger, lang, slank kropp, to eller tre lange haletråder og seks bein – en såkalt dun.
På fuktige dager tar klekkeprossesen lang tid, og den ferdige døgnflua kan flyte opptil hundre meter på overflaten før den letter. Paringen skjer etter et hudskifte, og hunnen blir liggende i vannfilmen etter eggleggingen. I forsøk på å komme fri, bruker den de siste rester av energi, og dør flytende nedover elva med utbredte vinger, en såkalt spent spinner.
Stor og liten
myrdøgnflue
Stor og liten myrdøgnflue (Leptophlebia marginata og L. vespertina) gir tre uker med spennende imitasjonsfiske. Med brungrå imitasjoner av det ferdige insektet i str. 12 og 15, samt et tilsvarende nymfemønster og et klekkemønster, vil du kunne ha et rikt fiske, spesielt når den store myrdøgnflua klekker.
Når klekkingen av stor myrdøgnflue avløses av sin mindre slektning etter et par uker, er fisken ofte mer kresen, og ser ut til å være lettere å få på en imitasjon av klekkeren enn av det ferdige insektet. Myrdøgnfluene klekker i vannets grunnere områder, i sivbeltet og rundt øyer og holmer. Er det vind, føres insektene utover vannet.
Ørreten møter drivet av insekter fra sitt tilholdssted på dypere vann, og patruljerer gjerne den samme ruta gang på gang. Overgangssoner mellom vindfulle og stille områder er oppsamlingssted for nyklekte fluer, og tiltrekker seg også fisk som ganske stasjonært forsyner seg av matfatet.
Baetis er den mest tallrike døgnflueslekta, og omfatter flere arter som finnes over hele landet. Den meste vanlige er stor strømdøgnflue (Baetis rhodani), som lever i elver og klekker tallrikt på kjølige og regnfulle dager tidlig i sesongen.
Fiske på rhodaniklekkinger er et takknemlig fluefiske. Den har liten konkurranse fra andre insekter, og ørreten tar villig en imitasjon.
Stor strømdøgnflue opptrer med to generasjoner i året, og høstgenerasjonen klekker i september. Flua bør være gråoliven i fargen, og krokstørrelse 16.
Stor elvedøgnflue (Ephemerellea aurivilli) avløser stor strømdøgnflue, men klekker ofte over en lengre periode på dagen og over en lengre del av sesongen. Kroppsfargen er lys oliven med innslag av oransje, og en dunimitasjon i krok 12 fungerer så lenge klekkingen varer.
I den siste delen av klekkingen blandes den med sin mindre slektning, rød elvedøgnflue (Ephemerella ignita), som ofte oppleves som vanskeligere.
Som hos myrdøgnfluene ser det ut til at en klekker gir mer fisk når slektens mindre art klekker. Med en kroppslengde på over to cm har innsjøsanddøgnflua (Ephemera vulgata) evnen til å lokke selv de største ørretene til overflaten. Den trives i kalkrike vann, og har en toårig livssyklus som enkelte år gir spektakulære klekkinger.
Uansett er det en fordel å oppsøke klekkingen tidlig. Ørreten kan fort bli matlei, og er da vanskelig å få den til å ta. I slike situasjoner ser det ut til at en imitasjon av klekkeren er bedre enn en imitasjon av det ferdige insektet. På vindstille dager kan du se spinnerne samle seg i svermer over vegetasjonen og gi opphav til et meget god fiske under eggleggingen.
Vårfluer
I de fleste vann og vassdrag er vårfluene viktigere føde for ørreten enn døgnfluene, spesielt i fjellet. Hos vårfluer har vi å gjøre med langt flere arter enn hos døgnfluer, men å skille dem ved navn har liten hensikt.
Vårfluene har fullstendig forvandling, i motsetning til døgnfluene. De gjennomgår et puppestadium mellom larve (hos døgnfluer nymfe) og ferdig, vinget insekt. Larvene er dårlige svømmere, eller svømmer ikke i det hele tatt, og finnes bare nær bunnen.
For fiskeren er puppestadiet viktigere. Puppen består av et fullt utviklet vinget insekt inne i en løs, transparent hud. Puppen kan bevege seg til overflaten på flere måter som ikke er artsspesifikke. Dette krever at du observerer puppeatferden for hver klekking, og tilpasser teknikken deretter. Enkelte kryper på land for å klekke, andre klekker i vannfilmen.
Det ferdige insektet som klekker i eller på vannet, vil ofte ploge mot land, en atferd som også er karakteristisk når vårfluene legger egg. Både klekking og egglegging har en tendens til å skje om kvelden, særlig i skumringen fram mot midnatt.
De mest kjente puppemønstrene er Superpuppan, Deep, Emergent Sparkle Pupae, Rackelhanen og Streaking Caddis, Elk Hai Caddis og Europea 12 er det mest brukte imitasjonene av voksne vårfluer.
Fjærmygg
Fjærmygg klekker så lenge det er isfritt, og er et av ørretens viktigste fødeemner. Fjærmyggen gjennomgår fullstendig forvandling, og larven skjuler seg i vegetasjonen eller delvis nedgravd på bunnen, der den i liten grad er eksponert for fisken.
Ved hjelp av gassutskillinger under puppeskallet, blir puppen i stand til å stige til overflaten, der den kan henge både langstrakt og vertikalt under vannfilmen. På varme, vindstille dager kan klekkingen ta lang tid.
Stor og liten myrdøgnflue
gir tre uker med spennende
imitasjonsfiske.
Overflatespenningen er sterk, og puppen har vanskelig for å trenge gjennom. Klekkingen går tilsvarende raskt når overflaten er urolig. Vanligvis blir det voksne insektet stående kort tid på overflaten når det først er kommet ut av puppeskallet. Først når hunnen kommer tilbake for å legge egg, vil det voksne insektet være fødeemne for fisken.
Generelt er fjærmyggen mindre i elver enn i vann. Arter som fullfører to generasjoner i året, er av de minste vi kan finne; enkelte er bare et par millimeter lange.
Tilsvarende finner vi fjærmygglarver i næringsrike vann med en lengde på over to centimeter! Fargen er artsspesifikk, og følger insektet gjennom hele syklusen. De vanligste fargene er nyanser av brunt, hvitt og grønt, og rødt i oksygenfattige vann. Puppen kan enkelt imiteres med en Brassie, mens de mest kjente mønstrene for det voksne insektet er Griffiths Gnat og No-hacklemygg.
Steinflua
Steinflua har, i likhet med døgnflua, bare ett undervannsstadium, og finnes med få unntak bare i rennende vann. Den klekker på land eller på fast underlag i vannkanten, og er derfor bare interessant som nymfe og når den legger egg i vannfilmen.
En god imitasjon av nymfen er Kaufmanns Stone Fly Nymph, som fiskes sterkt vektfortynget nær bunnen. Det finnes nøyaktige imitasjoner av den voksne steinflua, men både vårflue- og døgnflueimitasjoner i riktig farge fisker effektivt når steinflua legger egg.
Øyestikkere og
libeller
I stille vann vil nymfer og larver av øyestikkere og libeller være tilgjengelig for ørreten hele sesongen, og regnes derfor som en del av ørretens basisføde. Insektenes voksne stadier opptrer svært sjelden i konsentrasjoner som gjør dem interessante som ørretmat. Begge grupper lever på eller i bunnvegetasjon, og størrelsen tilsier at de er ettertraktet mat.
Landinsekter
Av maur, biller og stankelbein er ulike arter av førstnevnte desidert mest interessant for ørretfiskeren. Under maursverminger kan store mengder bli liggende i vannfilmen og forårsake frenetisk vaking. Mest oppmerksomhet vekker flygemaur, men også mindre arter kan gi et godt imitasjonsfiske utover i sesongen.
Krepsdyr
Det er mange arter krepsdyr tilgjengelig for ørreten, men det viktigste i et fiskeperspektiv er marflo. I enkelte vann er den ørretens viktigste næringsemne, ettersom den er tilgjengelig hele sesongen. Størst betydning har den utenom sommersesongen, men er ikke uvanlig å finne i fiskens mage også sommerstid. Den er spesielt viktig i fjellvann, men kan også leve i rolige elvepartier.
«Fjærmygg klekker så lenge det er isfritt, og er et av ørretens viktigste fødeemner.»
Marflo gir ørreten den ettertraktede, røde kjøttfargen, og vann med marflo har gjerne en god fiskebestand. Marflo finnes for øvrig ikke i lavlandet på Vestlandet og på Sørlandet.
Et krepsdyr av litt mindre størrelse og betydning enn marflo, er gråsugge, som lever i vann i lavlandet. Gråsugge kan imiteres med de samme fluene som brukes for å imitere marflo, selv om den har en mer flattrykt kropp. Skjoldkreps kan i mange høyfjellsvann være av like stor betydning som marflo, men er i likhet med sin langt mindre slektning linsekrepsen ikke vanlig å imitere for fluefiskeren.
Streamere
Ørreten er en rovfisk av natur, og stor fisk spiser mindre fisk. Jo større fisk, desto viktigere er småfisk som føde. Når ørreten går fra å være insektspiser til å bli fiskespiser, varierer, men i enkelte vann og vassdrag med stort innslag av mindre byttefisk, kan overgangen skje relativt tidlig. Den mest effektive måten å fange storfisk på for en fluefisker, er å fiske med streamere, det vil si mer eller mindre detaljrike imitasjoner av yngel, ørekyte og steinsmett. Noen av de mest kjente streamermønstrene er Muddler Minnow, Woolly Bugger og Dynamitt.
En altetende rovfisk
Det er ikke bare insekter på ørretens meny. Året gjennom tar den for seg av et variert kosttilbud. For ørretfiskeren kan det være greit å vite hva som er ørretens favoritt de ulike periodene av året. Insektklekkinger varierer noe med hensyn til hvor i landet du befinner deg.
Januar: Krepsdyr, vannymfer, libeller, snegler, muslinger, fåbørstemark, byttefisk
Februar: Krepsdyr, vannymfer, libeller, snegler, muslinger, fåbørstemark, byttefisk
Mars: Krepsdyr, vannymfer, libeller, snegler, muslinger, fåbørstemark og byttefisk
April: Fjærmygg, steinfluer, myrdøgnfluer, krepsdyr, vannymfer, libeller, snegler, muslinger, fåbørstemark, byttefisk, meitemark, rogn fra harr, abbor og karpefisker, amfibier
Mai: Myrdøgnfluer, strømdøgnfluer, fjærmygg, vårfluer, steinfluer, krepsdyr, vannymfer, libeller, snegler, muslinger, fåbørstemark, byttefisk, meitemark, rogn fra harr, abbor og karpefisker, egg og rumpetroll, amfibier
Juni: Myrdøgnfluer, strømdøgnfluer, vårfluer, fjærmygg, maur, krepsdyr, vannymfer, libeller, snegler, muslinger, fåbørstemark, byttefisk, meitemark, rogn fra harr, abbor og karpefisk, egg og rumpetroll fra amfibier, amfibier
Juli: Elvedøgnfluer, innsjøsanddagnfluer, vårfluer, fjærmygg, landinsekter, krepsdyr, vannymfer, libeller, snegler, muslinger, fåbørstemark, byttefisk, amfibier, meitemark, smågnagere
August: Døgnfluer, vårfluer, fjærmygg, landinsekter, maur, russeflua, stankelbein, krepsdyr, vannymfer, libeller, snegler, muslinger, fåbørstemark, byttefisk, meitemark, amfibier, smågnagere
September: Strømdøgnfluer, vårfluer, fjærmygg, landinsekter, krepsdyr, vannymfer, libeller, snegler, muslinger, fåbørstemark, byttefisk, meitemark, rogn fra ørret og laks, amfibier, smågnagere
Oktober: Fjærmygg, krepsdyr, vannymfer, libeller, snegler, muslinger, fåbørstemark og byttefisk, rogn fra røye, ørret, laks og sik, smågnagere
November: Krepsdyr, vannymfer, libeller, snegler, muslinger, fåbørstemark, byttefisk, rogn fra røye, ørret, laks og sik, smågnagere
Desember: Krepsdyr, libeller, snegler, muslinger, fåbørstemark og byttefisk, rogn fra røye, ørret, laks og sik
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Alt om Fiske
Denne saken ble første gang publisert 22/07 2019, og sist oppdatert 16/07 2019.
