En vintertur er en opplevelse i seg selv
Suksessfull rypejakt på årets korteste dag
Skaresnø, heftige vindkast og få timer tilgjengelig i fjellet. Hadde vi trua på suksess?
Det kan være nokså hustrig i Sunnmørsalpene når man like før julehelga bestemmer seg for å dra på rypejakt i høyfjellet. Og det kan fort bli utrivelig om man ikke tar sine forholdsregler før man tråkker seg av gårde.
Men du verden for en opplevelse det er å kunne kombinere vintersport i fjellet med jakt.
Vi skriver 21. desember, så det sier seg selv at det ikke blir mange timer med godt skytelys. Sjansen for å få has på den hvitkledde lirypa som ligger godt gjemt i beitet sitt nesten tusen meter over havet er godt redusert. Denne dagen er det nok bare Ove Andre Halse og undertegnede i fjellet. Vi har helgardert oss ved å ta med både stegjern og vandrestaver til hjelp i de mest utsatte områdene, og selvsagt ekstra tøy og mat i sekken.
Lagt igjen kikkerten hjemme
Etter å ha løst jaktkort setter vi snuta oppover og innover dalen. Det nedre skogbeltet som omkranser fjellet huser også orrfugl. Vår lille firbente venn, gordonsetteren Chica søker foran oss. Vi har knapt kommet over skogbeltet før vi blir var av tre mørke flekker i noen bjørketrær hundre meter unna.
– Se der, er det orrhane i toppen? sier Ove og peker mot trærne. Jeg er tvilende – og synes det ligner mer på såkalte rirkuler som ofte dannes når grenene på fjellbjørka knyter seg i hverandre. Men jeg er ikke sikker.
– Hva tenker du? svarer jeg tilbake.
Ove blir stående og kikke et par minutter. Selv om han er nokså rutinert har han klart å legge igjen kikkerten hjemme denne dagen. Da blir det håpløst å konkludere med om det er orrfugl eller ei.Vi kan alltids tråkke bortover for å kikke, men det er rundt 50 centimeter snø med hard skare på toppen – akkurat så hard at vi tråkker gjennom. Det gjør hver meter blytung. Vi går videre.
Område med godt beite
Vi nærmer oss 600 meter over havet i det tunge føret og speider stadig etter bikkja som løper sikksakk et par hundre meter foran oss. Hun løper lett oppå skaren med sine knappe tjue kilo. I det vi runder kammen over oss ser vi hunden i stand to hundre meter unna. Det tar tid å komme fram til bikkja. Vi er femti meter unna i det en relativt stor lirype tar av og forsvinner videre innover langs fjellsiden og ut av syne. Det er tre timer til mørket senker seg i fjellet og to timer med godt skytelys. Vi tråkker fram til beiteplassen hvor rypa har sittet – og ganske riktig; til høyre og venstre ser vi rypespor og avføring som strekker seg langt bortover i samme høyde. Dette har Ove sett flere ganger før.
– Helt karakteristisk i fjellet på denne tiden av året. Det virker som om vi har kommet opp i et område med godt beite, sier han.
Fuglen tumler til bakken
Det har gått hardt på kaloriene de siste timene og vi unner oss en matbit før vi går bortover sidene i sporet til rypa. Det gjør godt med litt næring i kroppen, og den kruttsterke kaffen fra termosen kvikker opp både sjel og sinn. Jeg har med ett fått trua på rype, og kjenner følelsen av rastløshet bre seg i kroppen.
Vi snører sekken og gjør oss klare til et drag bortover fjellsida. Bikkja løper sikksakk igjen og i denne høyden har vinden blåst bort toppene av skaren. Det gir litt mindre snø å tråkke i og vi kan bevege oss litt mer effektivt. Et par hundre meter lenger inn tar bikkja stand mot et punkt i snøen. Jeg legger et skudd i kammeret og går i retning bikkja, klar for å skyte min første vinterrype.
– JA!, roper Ove til hunden, som stormer framover.
Ei stor og hvit lirype letter og flyr opp like foran meg. Jeg peker og fuglen tumler til bakken. Bikkja løper fram og løfter opp rypa som allerede er død. Jeg kjenner adrenalinet bruse gjennom kroppen og jeg får virkelig følelsen av å erobre fjellet vinterstid.
Fangsten blir selve bonusen
Dagslyset svinner etter hvert som minuttene går og vi bestemmer oss for å sette retningen skrått nedover for retur. Vi følger beltet av rypespor et stykke, men det er lite ryper å se. Vi synes å kunne skimte et par et godt stykke unna, men verken vi eller bikkja kan bekrefte observasjonen. Etter hvert som vi nærmer oss skogbeltet igjen, kommer vi i prat om bjørka med de tre mørke flekkene.
– Vi får se hvem som hadde rett da, smiler Ove i det vi krysser punktet hvor vi kunne se trærne i det fjerne.
Ei stor og hvit lirype letter og flyr opp like foran meg. Jeg peker og fuglen tumler til bakken.
Til vår store overraskelse er det ingen svarte flekker å se lengre. Vi blir stående lenge å speide, men det er ingenting å se, kun bjørkestammen og grenene som strekker seg ut til siden. Det var med stor sannsynlighet orrfugl som satt i bjørketrærne. Vi minnes nok en gang om betydningen av å ha med kikkerten i sekken, og ikke minst om at det kan lønne seg å sjekke en ekstra gang når man først har fått teften av viltet. Men vi sturer ikke av den grunn.
En vintertur etter rypa er jo et høydepunkt i seg selv, så får fangsten bli selve bonusen på tampen av jakta. Spesielt i dag – den aller korteste dagen i året.
Sunnmørsalpene
Det er nokså bratt i fjellene på Sunnmøre, sppesielt når man entrer selve Sunnmørsalpene, som omfatter de alpine fjellområdene rundt Hjørundfjorden i Ørsta, Stranda og Sykkylven kommuner, med tinder på opp mot 1700 moh. rett opp fra fjorden. I dette fjellområdet finner du også kjente fjelltopper som Slogen, Kolåstinden og Skårasalen. Både sommer- og vintertid valfartes fjellet av friluftsentusiaster som gjerne vil erobre de bratte fjellsidene og bestige de mange toppene. I tillegg finnes det en rekke hytter man kan benytte seg av.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt