En vintertur er en opplevelse i seg selv

Suksessfull ry­pe­jakt på årets kor­tes­te dag

Ska­re­snø, hef­ti­ge vind­kast og få ti­mer til­gjen­ge­lig i fjel­let. Had­de vi trua på suk­sess?

Pluss ikon
Endelig! Min første vinterrype.
Endelig! Min første vinterrype. Foto: Runar Andersen
Først publisert Sist oppdatert

Det kan være nok­så hust­rig i Sunnmørsalpene når man like før ju­le­hel­ga be­stem­mer seg for å dra på ry­pe­jakt i høy­fjel­let. Og det kan fort bli utri­ve­lig om man ikke tar sine for­holds­reg­ler før man tråk­ker seg av går­de.

Men du ver­den for en opp­le­vel­se det er å kun­ne kom­bi­ne­re vin­ter­sport i fjel­let med jakt.

Vi skri­ver 21. de­sem­ber, så det sier seg selv at det ikke blir man­ge ti­mer med godt sky­te­lys. Sjansen for å få has på den hvit­kled­de li­ry­pa som lig­ger godt gjemt i bei­tet sitt nes­ten tu­sen me­ter over ha­vet er godt redusert. Den­ne da­gen er det nok bare Ove And­re Halse og un­der­teg­ne­de i fjel­let. Vi har hel­gar­dert oss ved å ta med både steg­jern og vand­re­sta­ver til hjelp i de mest ut­sat­te om­rå­de­ne, og selv­sagt eks­tra tøy og mat i sek­ken.

Barmark på vei opp, og skaresnø på fjellet. Sunnmøre byr på kontraster.
Barmark på vei opp, og skaresnø på fjellet. Sunnmøre byr på kontraster.

Lagt igjen kikkerten hjemme

Et­ter å ha løst jakt­kort set­ter vi snu­ta opp­over og inn­over da­len. Det ned­re skog­bel­tet som om­kran­ser fjel­let hu­ser også orr­fugl. Vår lil­le fir­ben­te venn, gor­don­set­te­ren Chica sø­ker for­an oss. Vi har knapt kom­met over skog­bel­tet før vi blir var av tre mør­ke flek­ker i noen bjør­ke­trær hund­re me­ter unna.

– Se der, er det orr­ha­ne i top­pe­n? sier Ove og pe­ker mot trær­ne. Jeg er tvi­len­de – og sy­nes det lig­ner mer på så­kal­te rirkuler som ofte dan­nes når gre­ne­ne på fjell­bjør­ka kny­ter seg i hver­and­re. Men jeg er ikke sik­ker.

– Hva ten­ker du? sva­rer jeg til­ba­ke.

Ove blir stående og kikke et par mi­nut­ter. Selv om han er nok­så ru­ti­nert har han klart å leg­ge igjen kik­ker­ten hjem­me den­ne da­gen. Da blir det håp­løst å kon­klu­de­re med om det er orr­fugl el­ler ei.Vi kan all­tids tråkke bort­over for å kikke, men det er rundt 50 cen­ti­me­ter snø med hard ska­re på top­pen – akkurat så hard at vi tråk­ker gjen­nom. Det gjør hver meter bly­tung. Vi går vi­de­re.

En stor, hvit lirype endte sine dager i snøen.
En stor, hvit lirype endte sine dager i snøen.

Område med godt beite

Vi nær­mer oss 600 me­ter over ha­vet i det tunge fø­ret og spei­der sta­dig et­ter bik­kja som lø­per sikk­sakk et par hund­re me­ter for­an oss. Hun lø­per lett oppå ska­ren med sine knappe tjue kilo. I det vi run­der kam­men over oss ser vi hun­den i stand to hund­re me­ter unna. Det tar tid å kom­me fram til bik­kja. Vi er fem­ti me­ter unna i det en re­la­tivt stor li­ry­pe tar av og for­svin­ner vi­de­re inn­over langs fjell­si­den og ut av syne. Det er tre ti­mer til mør­ket sen­ker seg i fjel­let og to ti­mer med godt sky­te­lys. Vi tråk­ker fram til bei­te­plas­sen hvor rypa har sit­tet – og gan­ske rik­tig; til høy­re og venst­re ser vi rype­spor og av­fø­ring som strek­ker seg langt bort­over i sam­me høy­de. Det­te har Ove sett fle­re gan­ger før.

– Helt ka­rak­te­ris­tisk i fjel­let på den­ne ti­den av året. Det vir­ker som om vi har kom­met opp i et om­rå­de med godt beite, sier han.

Fuglen tumler til bakken

Det har gått hardt på ka­lo­ri­ene de siste ti­me­ne og vi un­ner oss en mat­bit før vi går bort­over si­de­ne i spo­ret til rypa. Det gjør godt med litt næ­ring i krop­pen, og den krutt­ster­ke kaf­fen fra ter­mo­sen kvik­ker opp både sjel og sinn. Jeg har med ett fått trua på rype, og kjen­ner fø­lel­sen av rast­løs­het bre seg i krop­pen.

Vi snø­rer sek­ken og gjør oss kla­re til et drag bort­over fjell­si­da. Bik­kja lø­per sikk­sakk igjen og i den­ne høy­den har vin­den blåst bort top­pe­ne av ska­ren. Det gir litt mind­re snø å tråkke i og vi kan be­ve­ge oss litt mer ef­fek­tivt. Et par hund­re me­ter lenger inn tar bik­kja stand mot et punkt i snø­en. Jeg leg­ger et skudd i kam­me­ret og går i ret­ning bik­kja, klar for å sky­te min før­s­te vin­ter­rype.

– JA!, ro­per Ove til hun­den, som stor­mer framover.

Ei stor og hvit li­ry­pe let­ter og flyr opp like for­an meg. Jeg pe­ker og fug­len tum­ler til bak­ken. Bik­kja lø­per fram og løf­ter opp rypa som al­le­re­de er død. Jeg kjen­ner ad­re­na­li­net bru­se gjen­nom krop­pen og jeg får vir­ke­lig fø­lel­sen av å erob­re fjel­let vin­ters­tid.

Fangsten blir selve bonusen

Dags­ly­set svin­ner etter hvert som mi­nut­te­ne går og vi be­stem­mer oss for å set­te retningen skrått ned­over for re­tur. Vi føl­ger bel­tet av rype­spor et styk­ke, men det er lite ry­per å se. Vi sy­nes å kun­ne skim­te et par et godt styk­ke unna, men ver­ken vi el­ler bik­kja kan be­kref­te ob­ser­va­sjo­nen. Etter hvert som vi nær­mer oss skog­bel­tet igjen, kom­mer vi i prat om bjør­ka med de tre mør­ke flek­ke­ne.

– Vi får se hvem som had­de rett da, smi­ler Ove i det vi krys­ser punk­tet hvor vi kun­ne se trær­ne i det fjer­ne.

Ei stor og hvit li­ry­pe let­ter og flyr opp like for­an meg. Jeg pe­ker og fug­len tum­ler til bak­ken.

Til vår sto­re over­ras­kel­se er det in­gen svarte flek­ker å se leng­re. Vi blir stå­en­de len­ge å spei­de, men det er in­gen­ting å se, kun bjør­ke­stam­men og gre­ne­ne som strek­ker seg ut til si­den. Det var med stor sann­syn­lig­het orr­fugl som satt i bjør­ke­trær­ne. Vi min­nes nok en gang om be­tyd­nin­gen av å ha med kik­ker­ten i sek­ken, og ikke minst om at det kan lønne seg å sjek­ke en eks­tra gang når man først har fått tef­ten av vil­tet. Men vi sturer ikke av den grunn.

En vin­ter­tur et­ter rypa er jo et høy­de­punkt i seg selv, så får fangs­ten bli sel­ve bo­nu­sen på tam­pen av jakta. Spesielt i dag – den al­ler kor­tes­te da­gen i året.

Sunnmørsalpene

Det er nok­så bratt i fjel­le­ne på Sunn­mø­re, sppe­si­elt når man ent­rer sel­ve Sunnmørsalpene, som om­fat­ter de al­pi­ne fjell­om­rå­de­ne rundt Hjør­und­fjor­den i Ør­sta, Stran­da og Sykk­yl­ven kom­mu­ner, med tin­der på opp mot 1700 moh. rett opp fra fjor­den. I det­te fjell­om­rå­det fin­ner du også kjen­te fjell­top­per som Slo­gen, Ko­lås­tin­den og Skå­ra­sa­len. Både som­mer- og vin­ter­tid val­far­tes fjel­let av fri­lufts­en­tu­si­as­ter som gjer­ne vil erob­re de brat­te fjell­si­de­ne og be­sti­ge de man­ge top­pe­ne. I til­legg fin­nes det en rek­ke hyt­ter man kan be­nyt­te seg av.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt