Legendariske norske jegere: OTTO SCHULZ
Jegerlegenden hadde en tam elg som ble med på byturer og konserter
Otto Schulz forelsket seg i elgen og norsk natur. Det resulterte i mellomkrigstidens største gevirsamling og en bok som trolig er noe av det beste skrevet om norsk elgjakt.
Dersom du var jeger i mellomkrigstiden, og befant deg i Trøndelag, var det ingenting som var gjevere enn å bli invitert inn på Egge gård i Steinkjer. Det var et herskapelig sted med prydhage som gikk ned mot fjorden, og en innredning som brakte tankene nærmere tysk adel enn trøndersk gårdsbruk.
Her var store malerier på veggene – både bilder malt av godseieren selv, og flere malerier malt av datidens store kunstnere. Blant disse var en utgave av Munchs «Pikene på broen».
Schulz’ etterkommere solgte maleriet på 50-tallet, og seinest i 2016 dukket det opp på auksjonshuset Soothebys i New York hvor det gikk for svimlende 455 millioner kroner.
På Egge var også en formidabel kolleksjon av utstoppede dyr, og det som på et tidspunkt var Norges, og da antageligvis Europas, største samling av elggevir.
Tamelgen "Hans"
På Egge gård kunne du risikere å treffe på storjegere som Franz Rosenberg og Haakon Gjems, dersom de var på jakt i området, og på et tidspunkt gikk det en tam elg som lød navnet «Hans» rundt på gården.
Egge gård, og eieren Otto Schulz, har gjort seg fortjent til en plass i norsk jakthistorie.
Les også: (+) Jo levde et liv selv Lars Monsen hadde misunt
Født til velstand
Otto Schulz ble født inn i stor velstand i Essen i Tyskland i 1857. Han utdannet seg til ingeniør, og ble etter hvert en svært holden industrieier.
FAKTA: Otto Schulz
Tidsrom: 1890 - 1935
Hvor: Trøndelag (snåsa og Lierne)
Jaktet: Elg, bjørn, hare og fugl.
Favorittvåpen: Schulz hadde mange våpen, men flere av dem gikk nok tapt i brannen på Egge. Det finnes riktignok minst ett våpen fortsatt. Det er en forseggjort drilling med to hagleløp og salongpipe under. «Otto Schulz» er inngravert på stokken.
Som mange andre friluftsinteresserte storkarer på kontinentet på slutten av 1800-tallet søkte Schulz mot Norge og elgjakta. Det var særlig de trønderske skogene i og rundt Snåsa som ble Schulz' jaktmarker, og fra 1890 jaktet han både elg og bjørn i disse traktene.
Fanget av norske fjell
Han skriver i boken «Im Banne des Nordlichts»:
«Til å begynne med sto jakten og trofeene for meg som det viktigste, men interessen for viltet kom i annen rekke. Men jo mer jeg lærte viltets list å kjenne, og forsto å overliste det, desto mer trengte ønsket om å betrakte elgen, studere den, i forgrunnen.
Jeg ofret alle mine planer om Afrika og Nord-Amerika på elgen. Ikke engang en fristende innbydelse fra en anglo-indisk provinsguvernør kunne rokke min beslutning. Vi hadde blitt venner på en reise, og han hadde stilt meg sikker utsikt til å få skyte en tiger. De norske fjell hadde fanget mitt sinn for alltid».
Forelsket ble han i både naturen og kvinnene, og i 1892 giftet han seg med Jeanette Otilie Martens fra Steinkjer. Hun kom selv fra en velstående familie, og hennes far var forstmann og ordfører i byen.
Fem år senere kjøpte paret Egge gård, og flyttet inn med en stokk av tjenestepiker og gårdsgutter, og i 1912 ble Schulz norsk statsborger.
Industrimagnat
Som industrimagnat hadde Schulz eierinteresser i blant annet Westfalisch Anhaltische Sprengstoff Aktie Gesellschaft og industrikonsernet Krupp. I Norge ble han etter hvert deleier i AS Folla og Værdalsbruket.
Han tilegnet seg også en del private eiendommer. Blant disse var Olderneset på Snåsa, som han brukte som sin «sommerresidenze», og Schulzhytta og Finnpaalhytta på Snåsafjellet.
I tillegg var han blant de første i landet til å eie en privatbil. I 1917 eide han blant annet en bil fra den belgiske produsenten Vivinus.
Franz Rosenberg, som skrev minneordet om Schulz i Norges Jæger- og Fiskeforenings tidsskrift i 1935, omtalte godseieren som det «kultiverte og charmante mennesket».
Ifølge Rosenberg var Schulz svært musikalsk. Han tegnet og malte «fortrinnlig», var svært gjestmild, fortalte gladelig sine historier om storoksene og skrev fremragende.
Les også: (+) Sagnomsuste Elg-Johansen var tjuvjeger og levde i huler og skjul i villmarka
Syfilis på bryllupsnatta
Da fikk det heller være at han angivelig ga Jeanette syfilis på bryllupsnatta. Siden syfilisen hadde gjort Schulz steril adopterte de en datter av Jeanettes søster i 1905, og oppdro henne som deres eget barn.
Det er særlig Schulz’ bok «Im Banne des Nordlichts» fra 1931 som er blitt stående som familien kulturelle arvesølv. Deler av boken er oversatt til norsk, og gitt ut under tittel «Fanget av villmarken». Av mange er den ansett som noe av det beste skrevet om norsk jakt. Året før han døde kom også boken «Oplevet og hørt – Overtro og bjørnehistorier» ut.
Introduserte jakt med ledehund
Som jeger er det først og fremst jaktiveren, skytterferdighetene og introduksjonen av uttrykket «Ledhund» Otto Schulz huskes for.
På begynnelsen av forrige århundre var ikke dette en vanlig jaktform, men flere jegere som jaktet med Schulz – deriblant Haakon Gjems – tok raskt til seg ledhundjakta og introduserte den til andre jegere på Østlandet.
Ideen bak å bruke ledhund, eller båndhund, var at elgen i Snåsa-traktene ofte gikk høyt og gjerne over tregrensa om høsten. Elg står som kjent dårlig for løshund dersom det er lite vegetasjon. Men med ledhund kunne Schulz snike seg nært nok til at han fikk bedømt dyret uten å støkke det, eventuelt skutt det.
I «Im Banne des Nordlichts» skriver Schulz om en ledhundjakt han var på i Halbufjell:
«Plutselig værer hunden, blir stående et øyeblikk ubevegelig, men legger seg så straks i selen og trekker snorrett mot et glissent bjørkeholt.
Så vidt kommet igjennom dette ser vi to store stuter på 600 meters hold. [ ...] ... jeg slengte av meg ryggsekken, knappet godt igjen klærne og begynte krypende å stille fram mens jeg søkte dekning bak tuer og busker, og hele tiden prøvet å ha et av de få trærne mellom meg og dyrene.
Slik kom jeg til slutt fram på cirka 60 meters hold uten at dyrene hadde merket noe. Her ble jeg liggende og iaktta dem. Den ene hadde 20, den andre 22 takker og var begge svære kapitale stuter».
Les også: (+) Minutter etter at bildet er tatt tar rypejakta en dramatisk vending
Schulz feller til slutt begge oksene, og det ene geviret viste seg å være det største Schulz til da hadde sett. Historien er oversatt av Rolf Dammann og finnes i boken «Elghunden og elgjakten».
Gjestfri
Schulz var kjent for sin gjestfrihet, men han hadde også et temperament, skulle det vise seg. Fredrik Løvsjøli fra Lierne skrev en historie i Trønder-Avisa i 1960 (som også har stått på trykk i nyere tid) om da hans gamle nabo, Bengt Hansen Løvsjøli, var los for Schulz under storjegerens første elgjakt i Lierne.
Bikkja til Løvsjøli klarte raskt å spore opp to elgokser som gikk sammen, men da de var på skuddhold, hadde oksene fått ferten av de to jegerne, og var i ferd med å løpe av sted. Schulz var raskt oppe med geværet, og fikk felt den ene oksen. Men ikke før dyret traff bakken hadde Løvsjøli skutt den andre oksen.
Det tålte ikke Schulz, som kastet fra seg geværet og bokstavelig talt fløy i strupen på losen. Det ble en ordentlig slåsskamp. Schulz var illsint fordi Bengt hadde skutt det han betraktet som sitt dyr, og Løvsjøli var sint fordi Schulz hadde angrepet ham da Løvsjøli selv mente han bare hadde hindret oksen fra å flykte.
Til slutt så de begge det komiske i situasjonen, og ble enige om at det hadde vært en god jakt. Vennskapet dem imellom varte livet ut.
Trolig var Schulz også noe amper i forhold til andres bruk av hans eiendommer. I avisa Indtrøndelagen hadde han i 1920 to rubrikkannonser stående. Den ene lød: «Advarsel mot ulovlig hugst av juletrær, bar og ener paa min eiendom Egge gård». Den andre lød: «Snåsen. Al jagt og fiskeri paa Oldernes forbydes».
Les også: (+) Felte over 700 isbjørner: – Han skjøt moren og spiste kjøttet mens han matet ungen med sirupsvann på flaske
Felte 112 elg og et ukjent antall bjørn
I løpet av sin jaktkarriere felte Schulz 112 elg, og et ukjent antall bjørn. Han jaktet også hare og fugl, og satte god pris på å fiske. Men ikke alle dyrene endte på veggen på Egge.
Elgen «Hans» var en tamelg som Schulz - kort fortalt - hadde kjøpt av en fjellmann, og som i begynnelsen fikk gå fritt rundt på Egge gård. Etter hvert ble den plassert i en innhegning. I «Im Banne Des Nordlichts» forteller Schulz at Hans ofte tok turen ned til torget i Steinkjer for å spise epler og appelsiner fra fruktbodene.
Han skriver også om en konsert han var på i Steinkjer Arbeidersamfunds lokale: «Plutselig åpnet døren seg og Hans, helt tildekket med snø, lunket inn, gikk uten nøling hen til der jeg satt og la seg rolig ned ved mine føtter. Panikk oppsto det ikke, da det hele publikum allerede var blitt vant til ekstravagansen. Hans har, som alle elskede barn, gitt meg mange bekymringer»
Så med skrekk på Hitler
Da Hitler kom til makten i Tyskland i 1929, var Schulz en av dem som så med skrekk på det som var i ferd med å skje.
Fredrik Løvsjøli var selv på Egge gård da det skjedde, og husker at Schulz satt ved siden av en bunke tyske aviser med bilde av Hitler på forsiden. «Min Gud, for en råhet det er i øynene på den mannen», skal Schulz ha sagt.
Les også: (+) Hva gjør du om du møter på en bjørn?
Da storjegeren døde 31. mars 1935 ble det holdt en storstilt begravelse for ham, og han ble lagt i jorda på kirkegården på Egge. Dessverre ble Egge utsatt for to store branner på 70-tallet, og mange av Schulz eiendeler, deriblant gevirer, kunst og bilder, forsvant i flammene.
(Kilde: «Elghunden og elgjakten» av Rolf Dammann, «Fanget av villmarken» av Otto Schulz (oversatt av Johan Eriksen), Trønder-Avisa, Egge Museum.)
Vil du vite mer?
«Fanget av villmarken» - Schulz, Otto (oversatt av Johan Eriksen) (Steensballes Forlag, 1987)
«Oplevet og hørt - overtro og bjørnehistorier» - Schulz, Otto (Cammermeyers Boghandel, 1934)
Denne saken ble første gang publisert 23/02 2019, og sist oppdatert 02/11 2023.
