Gluggjakt - revejakt

Revejakt: En natt i glug­gen

«Å være lur som en rev», er et be­grep som de fles­te av oss har hørt før, men det er ikke len­ger alle je­ge­re som har like stor re­spekt for re­ven. Bli med på gluggjakt - vi skal skyte rev.

Pluss ikon
<b>GLUGGJAKT:</b> Timer i «gluggen» belønnes noen ganger med en rev eller to.
GLUGGJAKT: Timer i «gluggen» belønnes noen ganger med en rev eller to. Foto: Kjell-Harald Myrseth
Først publisert Sist oppdatert

GLUGGJAKT/REVEJAKT: I gam­le da­ger var det an­ner­le­des. Det sier i hvert fall gam­lin­ge­ne selv. Et­ter­trak­tet som skin­net var, var ikke re­ven all­tid så tall­rik, og de som over­lev­de i ge­ne­ra­sjo­ner, var de som var mest for­sik­ti­ge og vare for hver mins­te una­tur­li­ge de­talj el­ler for­and­ring.

Nå har jeg mer enn én gang hørt be­gre­pet «lur som en rev», blitt om­for­mu­lert til de mer hån­li­ge or­de­ne «dum som en rev».

Gluggjakt

Åte­jakt, el­ler «glugg­jakt» som vi kal­ler det, er en vel­kjent jakt­form som de al­ler fles­te re­ve­je­ge­re har er­fa­ring med. Men ikke alle er klar over hva som er den ori­gi­na­le be­tyd­nin­gen av å ha en natt i «glug­gen».

I de ti­der da re­ven var like lett­skremt som en spret­ten gau­pe, var hver mins­te lyd nok til å få Mik­kel i fir­sprang vekk fra åta. Sik­rin­ga som ble av­løst, el­ler en li­ten be­ve­gel­se for å kom­me i bedre sky­te­stil­ling kun­ne være nok. El­ler luk­ten av men­nes­ke, som man ald­ri blir helt kvitt – uan­sett hvor mye man skrub­ber seg.

<b>REVEPELS:</b> Re­ven med sin vak­re, røde vin­ter­pels.
REVEPELS: Re­ven med sin vak­re, røde vin­ter­pels.
<b>REVEN ER FORSIKTIG:</b> I grå­lys­nin­gen kom­mer en sky og for­sik­tig rev fram mot åta.
REVEN ER FORSIKTIG: I grå­lys­nin­gen kom­mer en sky og for­sik­tig rev fram mot åta.

Plasserte åtet ved fjøset

Den mest na­tur­li­ge plas­sen å plas­se­re åta var der­for ved fjø­set. Her var det all­tid ly­der, både dag og natt, og om noe rør­te på seg, så var ikke det så una­tur­lig. Luk­ten av men­nes­ke druk­net i luk­ten av gris og krøt­ter.

Så der lå je­ge­ren på sin post i «vindusgluggen», og ven­tet i time et­ter time. Natt et­ter natt. Inn­til en for­sik­tig «Mik­kel Rev» til sist duk­ket opp fra skyg­ge­ne i sko­gen.

Slik er det at jeg en isen­de kald februarnatt lig­ger i fjø­set og vok­ter reveåta på pas­se­lig rif­le­hold, mel­lom drifts­byg­nin­ger og rund­bal­ler.

Bør­sa er i ka­li­ber 308 og inn­skutt på sine 100 me­ter un­der elg­jak­ta. Ved si­den av meg lig­ger Dag­ros, Melka, Høya og alle de and­re kyr­ne og tyg­ger drøv. De er nok gla­de for å være inne i den kal­de nat­ta, og ser ut til å tri­ves med å ha sel­skap av meg gjen­nom nat­ta.

Det er in­gen måne, og him­me­len er over­sky­et, men ly­se­ne fra går­den gjør at sik­ten er bra. Med snø og hvi­te rund­bal­ler som bak­grunn, er det in­gen rev som duk­ker opp her usett.

Reven kommer

<b>FORSIKTIG:</b> I fjøset er det mye lukt og lyder som reven er vant med, og der av navnet gluggjakt.
FORSIKTIG: I fjøset er det mye lukt og lyder som reven er vant med, og der av navnet gluggjakt.

Om man ikke sov­ner på post da ... For med hun­de­kjø­ring i fjel­let hele da­gen, og lig­gen­de re­ve­jakt hele nat­ta, er det lett å duppe av et lite se­kund.

Klok­ken er rundt tolv på nat­ta, da jeg skam­full våk­ner et­ter en halv­ti­mes søvn. Nak­ken ver­ker et­ter å ha lig­get i en vrengt stil­ling, og søv­nen må gnis ut av øy­ne­ne.

Og jo mer jeg gnik­ker, jo ster­ke­re kom­mer den mør­ke kon­tras­ten av et dyr på åta fram. En rev.

Derfor heter det «Gluggjakt»

Begrepet «gluggjakt» henger igjen fra den gang vinduene, eller «gluggene» i fjøset ble brukt til revejakt. Lydene og luktene fra dyra i fjøset er til stor hjelp med å kamuflerer jegeren som sitter klar der inne.

Jeg byk­ser til side for å kom­me i bedre sky­te­stil­ling. Da kom­mer jeg til å dul­te borti pin­nen som hol­der vin­du­et oppe, og det klap­per igjen med et brak.

Da jeg er­ger­lig åp­ner opp igjen, for­ven­ter jeg at re­ven for lengst har tatt bei­na fatt.

Men nei! Der sit­ter den og stir­rer mot meg, som om den bare und­rer hva som er på fer­de. Jeg leg­ger an og tar av sik­rin­gen. Re­ven fort­set­ter å spi­se.

Så lar jeg skud­det gå, og re­ven blir lig­gen­de flatt.

Bonus på jakt

Nå er jeg lys vå­ken, og trå­ler skog­kan­te­ne og skyg­ge­ne med blik­ket. Men hva var det? Var det en be­ve­gel­se ved rund­bal­le­ne bak åta? Jeg stir­rer det jeg kla­rer, men alt jeg ser er hvitt i skyg­ge­ne. Men noe var det, det er jeg sik­ker på.

Plut­se­lig får jeg øye på en skyg­ge som be­ve­ger seg, men det som la­ger skyg­gen kan ikke ses. Snakk om mer­ke­li­ge greier. Jeg vrir om kik­ker­ten til maks zoom, og der, når jeg fin­ner det igjen – en kritt hvit hare med svar­te øyne og øre­spis­ser. Den sit­ter og gna­ger hull i rund­bal­le­plas­ten som et an­net ska­de­dyr.

Ha­ren kan vir­ke­lig være en pest og en pla­ge for bøn­der vin­ters­tid når det er mye av den – og si­den jeg er glad i ha­re­kjøtt, lar jeg skud­det gå på ny. En liten nattlig «bonus».

Ulem­pen er at jeg må ut og ta vare på vil­tet, noe som ikke ak­ku­rat er ide­elt for nat­tens re­ve­jakt.

Ope­ra­sjo­nen er imid­ler­tid raskt un­na­gjort. Selv om den ble skutt med bly­spiss er det al­ler mes­te av kjøt­tet in­takt, selv om den nær­mest er fer­dig utvommet av skud­det. Inn­vol­le­ne slen­ger jeg bort på åta.

Hareskuddet skremte reven

Ti­me­ne snirk­ler seg vi­de­re helt til nes­te dag, og ly­set kom­mer sak­te si­gen­de. Det har ikke vært liv å se si­den ha­ren. Jeg er ak­ku­rat i ferd med å gi meg da det plut­se­lig skjer noe.

En rød pels duk­ker opp i lys­nin­gen bor­te i sko­gen. At den­ne ka­ren er mer var, ser jeg med en gang. Den stop­per opp og væ­rer både titt og ofte. All­tid i en skyg­ge el­ler i skjul av ett el­ler an­net. Sik­rin­gen har jeg al­le­re­de tatt av, og jeg lig­ger mu­se­stil­le i po­si­sjon, klar til å trek­ke av når re­ven kom­mer på plass.

Men så, bare 30 me­ter fra åta, snur den plut­se­lig om og tra­ver inn i sko­gen igjen.

Den forsiktige reven

Det var da som f ...! Hva var det som skrem­te den? Det så ikke ut som om den flyk­tet, så jeg vel­ger å bli lig­gen­de en stund til. Et­ter 15 mi­nut­ter skjer det på ny.

Nå kom­mer «Mik­kel» fra mot­satt side. Den har ty­de­lig­vis tatt seg en li­ten run­de for sik­ker­hets skyld. Far­ten er stor, og det er ty­de­lig at den kun har én tan­ke i ho­det; å raskt kom­me seg av går­de med en god­bit i kjef­ten.

<b>REVEJAKT:</b> Un­der­teg­nen­de med nat­tens to reve­tis­per. I tillegg ga gluggjakten en hare som en liten bonus.
REVEJAKT: Un­der­teg­nen­de med nat­tens to reve­tis­per. I tillegg ga gluggjakten en hare som en liten bonus. Foto: Kjell-Harald Myrseth

Reven stikker av...

Uten å stoppe pluk­ker den opp en munn­full hare, for å så snu på flek­ken å tra­ve tilbake i sam­me ret­ning.

Altfor stor fart for å få inn et sik­kert skudd. Enes­te sjan­se er å føl­ge den i kik­ker­ten, få den til å stoppe opp i et lite se­kund, og avgi et ly­nen­de raskt skudd i sam­me øye­blikk.

Jeg plyst­rer kort, og Mik­kel stop­per opp.

Tråd­kor­set har sam­ti­dig fun­net bo­gen til den røde skik­kel­sen, og smel­let ly­der i sam­me se­kund.

Revene er ulike

Jeg sier meg for­nøyd med to rød­re­ver, og en ha­re­pus i lø­pet av nat­tas glugg­jakt. En noe spe­si­ell kom­bi­na­sjon, selv om den natt­ak­ti­ve ha­ren sta­dig vekk er å finne på gårds­tu­net.

Spo­re­ne og dens ustop­pe­li­ge gna­ging på vin­ter­fô­ret vit­ner om det. Og så var det re­ve­ne.

To helt for­skjel­li­ge måter å oppføre seg på, og et godt bil­de på hvor for­skjel­li­ge dis­se in­di­vi­de­ne er.

Man kom­mer ikke uten­om at re­ve­jakt er godt vilt­stell, uan­sett hvor dum el­ler lur re­ven man jak­ter på måt­te være. Og det må pre­si­se­res at noen lu­rin­ger er det ab­so­lutt igjen der ute. 

Artikkelen er publisert i samarbeid med bladet Jakt. Klikk her for et godt tilbud på Jakt.