Livet som heltidsjeger: På et sekund var jeg blitt rådyrjeger

I 2017 jaktet jeg og irsksetteren kontinuerlig hele høsten. Opplevelsen ble et eventyr, og da mørketiden hadde lagt seg over Nord-Norge ble beslutningen tatt. Det skulle bli nok en langtur. Nok en høst i fjellet. Jeg skulle få leve jegerdrømmen enda en gang.

LES OGSÅ: Sa opp legejobben for å følge jegerdrømmen

Høs­ten 2017 og 2018 fulg­te jeg drøm­men og jak­tet kon­ti­nu­er­lig. Det ble et even­tyr!

Høsten 2017 hadde jeg jaktet fugl og hare, men denne gangen skulle jeg forsøke å kombinere det gamle, kjente med noe nytt. Jeg skulle prøve å bli rein- og rådyrjeger. Det ble lest bøker og sett filmer om jaktformene. Skytebanen ble jevnlig besøkt og kart ble studert på kveldstid. Forberedelsene ga mye glede.

Etter hvert fikk jeg rådyrjakt i et bra område. Jeg ble invitert med på hjortejakt og ting så lovende ut. Helt frem til trekningen av reinsdyrkortene. Jeg hadde søkt i de fleste villreinområder, men fikk ingen dyr. Det var en strek i regningen. Jakt- og fiskesenterets reinsjaktkurs ble alternativet.

I filttøfler

Hjortejakta foregikk på Vestlandet. En kamerat hadde vært så snill å invitere meg til hans terreng og vi hadde fine dager. Jeg har levd hele livet i den forvillelse at vi har de bratteste fjellene i Nord-Norge. Etter daglige turer opp og ned det som for meg føltes som Romsdalshornet, lærte jeg leksa. Det er et og annet fjell å regne med på Vestlandet også.

Jeg fikk mange gode tips i forhold til å bevege seg lydløst i terrenget. Kameraten min er av typen som hadde jaktet i filttøfler om det hadde vært litt tørrere i terrenget. Han jobbet hardt med rypejegeren. Til slutt ble uttrykket «fole!» ytret sjeldnere og sjeldnere og jeg tok det som et godt tegn. Kameraten min fikk vist hva han og tøflene var gode for da han skjøt en spissbukk. Deretter ble det gitt kyndig opplæring i hvordan man behandler felt hjort. Det var uvurderlig for en som legger stor vekt på å lage gode måltider av viltet.

Flott høstfjell

I mangel av reinskort gikk turen til Jakt- og fiskesenterets reinsjaktkurs. Jeg har aldri vært på jaktkurs før, så jeg var litt usikker på hva jeg skulle forvente. Det ble ei fin uke. Vi så dessverre ingen rein, men når man er ute hele dagen i flott høstfjell er ikke livet så verst likevel. Det jaktfaglige utbyttet ble bra da jeg ved hver anledning bombarderte den tålmodige kurslederen, Eyvind Lurås, med spørsmål.

Da rypejakta startet var jeg og irsksetteren Chino på plass i de nordnorske fjell. Det var brukbart med fugl og vi hadde fine dager. Døgnrytmen ble raskt slik at vi sto opp med sola og var ferdigjaktet i god tid før lunsj. Etter endt jakt ble dagen brukt til hvile, matlaging og lesing. Det kan høres noe ensformig ut, men det var en fantastisk periode. Klok av skade var hver fjerde dag hviledag. Slik gikk syklusen i ukesvis og både jeger og hund unngikk overbelastning.

Etter hvert forsøkte jeg lykken på rypejakt i Trøndelag. Planen var å bo i lavvo og dermed ha bra med komfort. Den siste værmeldingen før avreise viste at det skulle bli noe vind den neste uka, noe som gjorde at lavvoen ble byttet ut med fjelltelt. Det er tross alt viktigere å ikke få en lavvostang i hodet enn å kunne stå oppreist i husværet. Teltet ble reist i jaktterrenget og jeg gledet meg til å utforske et nytt område.

Snøstorm neste dag

Før jeg kom så langt var snøen på plass. Snø i seg selv er ikke problematisk, men når det i tillegg blåser friskt er rypa vanskelig å komme på talefot med. Vi fant en del fugl, men den trykket fryktelig dårlig. Uansett hvordan jeg forsøkte å nærme meg hunden så lettet rypene på 100–200 meter.

En kveld tikket det inn oppdatert værmelding. Det skulle bli snøstorm neste dag. Jeg vurderte å gå ned fra fjellet om natta med hodelykt for å komme stormen i forkjøpet. Da den ikke skulle slå til før utpå neste dag, pakket jeg og ventet på at det skulle lysne.

Vinden var såpass frisk den natta at verken jeg eller hunden sov noe særlig. Jeg lå med alle klærne på og hodelykta klar i tilfelle det skulle bli nødvendig med nattmarsj. Irsksetteren fulgte nøye med på den blafrende teltduken, men ble, som vanlig, ikke vippet av pinnen. Tidlig neste morgen fikk jeg etter hvert kriget teltet ned i sekken og vi begynte på hjemturen. Ved hjelp av GPS-en kom vi oss trygt ned.

Dyret hadde full kontroll

Høstens høydepunkt var rådyrjakta. Jeg og en kamerat hadde fått oss et fint rådyrterreng og vi var fryktelig spente. Ingen av oss hadde noen rådyrjakterfaring, men vi hadde lest mye og lyttet til erfarne jegere. Vi brukte god tid på å kartlegge terrenget. Etter hvert fikk vi brukbar kontroll på hvor rådyrtråkkene var og hvor dyrene trakk til forskjellige tider. Mitt første jaktmøte med rådyr glemmer jeg aldri. Jeg var stiv og støl etter å ha postert i en mindre komfortabel stilling i fire timer. Plutselig ser jeg ei rågeit på 100 meters avstand. Den beiter rolig i en lysning rett ved skogbeltet. Jeg forsøker å gli smidig ned på magen. Dessverre er jeg stokk stiv etter posteringa så jeg velter som en sekk poteter rett ned i myra. Til tross for at jeg er i full kamuflasje med finlandshette og rysjer både her og der, så hjelper det lite. Rågeita skinnbeiter kontrollert de siste meterne mot tettskogen. Akkurat i det jeg finner dyret i siktet forsvinner det sakte inn i tetta. Jeg sitter igjen med følelsen av at dyret hadde full kontroll på situasjonen.

Posteringsjakta ble daglig avløst av hare- og gåsejakt. Haren ble jaktet både på støkk med hagle og på snikjakt med rifle. Denne jaktformen ga oss fin mosjon mellom posteringene etter rådyr. På denne turen valgte jeg utelukkende å jakte gås med rifle. Jeg var ikke motivert til å prøve lykken som snikjeger med hagle, da vaktgjessene helt tydelig var på jobb. De gakket ivrig og strakk stort sett hals allerede på 150 meters avstand. Det er viktig med selvtillit og selvinnsikt på jakt. Min selvtillit som snikjeger trengte ikke nok et skudd for baugen på denne turen.

Jeg har blitt rådyrjeger

Neste morgen går jeg rolig mot posten. Det er nesten helt mørkt og jeg famler meg frem uten lykt. Plutselig ser jeg en skygge som rører seg i en lysning. Rådyr, tenker jeg og fryser helt. Jeg står urørlig i det som føles som en hel evighet. Deretter sniker jeg meg de siste 10 meterne til posten. Jeg sitter rolig og spent i noen minutter før rådyret plutselig trår ut av skogen. Avstanden er fra tidligere oppmålt til å være ca. 90 meter. Nå gjelder det. Jeg forsøker å være rolig i det jeg løfter rifla til skulderen. Sikringen taes av og tråkorset finner dyret.

Spissbukken beiter forsiktig. Den stopper ofte opp og ser i min retning. Rådyret er tydelig klar over at det er noe i skogkanten. Jeg er redd for at det plutselig skal bestemme seg og løpe i sikkerhet. Foreløpig beiter det seg sakte fremover. Skuddet skulle for lengst vært løsnet. Forsinkelsen skyldes adrenalinet som pumpes rundt i rypejegeren. Adrenalin er hensiktsmessig når man skyter på fugl i flukt, men er en uønsket gjest når man skal forsøke å felle sitt første hjortevilt. Pulsen hamrer i øret som ved et intervalldrag på ski. Skytereima sitter stramt og godt på armen, men den gir ikke nok støtte når skjelven er betydelig. Etter noen sekunder er adrenalinet borte fra blodbanen og jeg blir igjen helt rolig. Siktepunktet finnes og skuddet går. Rådyret deiser rett i bakken og jeg har fra et sekund til et annet blitt rådyrjeger. Gleden er helt enorm da jeg bærer mitt første rådyr til hytta.

Slutt på høst og jegerdrøm

Jeg felte flere rådyr og var meget fornøyd da turen gikk videre til ei av de nordlige hareøyene. Planen var å jakte rype med hunden på formiddagen og hare alene på kveldene. Problemet var bare at rypa var hvit og det var ingen snø i lavlandet der hunden kunne søke. Vi forsøkte noen turer, men hunden fant ingenting. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å klatre høyt opp i fjellura alene. Kikkerten ble brukt aktivt og jeg skjøt noen ryper både med rifle og hagle. Harene fant jeg ikke høyt oppe i snøen, så jeg forsøkte i den delen av ura som ikke var snødekt. Det ble en merkelig opplevelse. Jeg så harene i kikkert på tilnærmet en kilometers avstand. Først så jeg en hvit flekk i svart steinur. Da jeg kom nærmere så jeg at flekken hadde to karakteristiske ører som sto på stilk. Noen av harene ble skutt med rifla. Det var noe helt spesielt med kritthvit hare i svart steinur. Jeg lot de etter hvert vente på snøen i fred.

Avslutningsvis flakket jeg og irsksetteren rundt i Nord-Norge på rypejakt. Snøen lå dyp og dagene ble kortere og kortere. Hunden var i kjempehumør og mestret jakt i tunge forhold godt. Søket ble redusert i fart og lengde, men det virket som om den søkte smartere. Chinos pågangsmot smittet over på meg så stemningen var strålende i dypsnøen. Eventyret sang på siste verset og jeg ville strekke høsten så langt som mulig. Det ble jaktet helt til mørketida tok siste rest av skytelys. Da var det slutt på høsten og jegerdrømmen ... For denne gang. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt