Livet i villmarken

Sa opp legejobben for å følge jegerdrømmen

Høs­ten 2017 og 2018 fulg­te jeg drøm­men og jak­tet kon­ti­nu­er­lig. Det ble et even­tyr!

Pluss ikon
Foto: Martin Fossli
Først publisert Sist oppdatert

In­gen er lo­vet mor­gen­da­gen.

De siste åre­ne har jeg job­bet som kreft­le­ge. Jeg har fulgt men­nes­ker som fra en dag til en an­nen har fått en nært fore­stå­en­de ut­løps­da­to på li­vet. De­res råd til en ung mann har vært klok­ke­kla­re: Følg drøm­men i dag. I mor­gen kan det være for sent. Det­te rå­det gjor­de at jeg høs­ten 2017 og 2018 fulg­te mitt livs drøm. Je­ger­drøm­men.

Når man skal jak­te sam­men­hen­gen­de i leng­re tid kan det være mor­somt å va­ri­e­re jakt­form og byt­te. Bil­de fra vel­lyk­ket snik­jakt på grå­gås.
Når man skal jak­te sam­men­hen­gen­de i leng­re tid kan det være mor­somt å va­ri­e­re jakt­form og byt­te. Bil­de fra vel­lyk­ket snik­jakt på grå­gås. Foto: Martin Fossli

De ekstraordinære møtene

For en som har Hel­ge Ingstad som for­bil­de og en leir­sko­le­læ­rer som far, har det blitt man­ge tu­rer i skog og mark, men dess­ver­re har de fles­te tu­re­ne blitt for kor­te. Høs­ten 2017 stu­der­te jeg kart, pak­ket sek­ken, plyst­ret på irsk­set­te­ren og gikk ut i vill­mar­ka. Jeg bod­de i telt og hyt­ter i må­neds­vis. Li­vet har ald­ri vært bedre.

Even­ty­ret be­gyn­te i de sto­re, svenske sko­ger. Det var 1. sep­tem­ber og vel­dig varmt og tørt. Jeg had­de kas­tet bort et par da­ger med å jak­te i klas­sisk skogs­fugl­ter­reng, men det var først da bær­lyng og gam­mel­skog ble er­stat­tet av sump og or­me­gress at jakta ble bra. Jeg kom raskt inn i ryt­men med å jak­te sol­opp­gangs- og sol­ned­gangs­øk­ter. Det er fle­re grun­ner til at jeg fore­trek­ker det­te. Side opp og side ned er skre­vet om vit­rings­for­hold og fug­lens beite­ru­ti­ner, så det går jeg ikke nær­me­re inn på. Det jeg tenk­te å set­te fo­kus på, er de eks­tra­or­di­næ­re mø­te­ne. De fin­ner stort sett sted uten­for van­lig ar­beids­tid.

Slik ser man ut når man ak­ku­rat har blitt lurt av “Artigkaillen”
Slik ser man ut når man ak­ku­rat har blitt lurt av “Artigkaillen” Foto: Martin Fossli

Jerven står spikret

Ha­re­jakt ved kys­ten gir ofte flott ut­sikt.
Ha­re­jakt ved kys­ten gir ofte flott ut­sikt. Foto: Martin Fossli

Det er rett før solnedgang. Hunden er i hytta og hviler, og jeg søker rolig og alene i en myrkant. Jeg går ak­ku­rat så langt inne i sko­gen at fug­len vil fly ut på myra, og ak­ku­rat så langt ute at jeg ved en spurt rek­ker å kom­me til skudd. Plut­se­lig ser jeg hun­den kom­me mot meg på myra. Sola brenner rødt bak den. «Chino, din gjøk», ten­ker jeg da jeg ser at hun­den har mis­tet dek­ke­net.

I sam­me øye­blikk går hun­den i stand og jeg kas­ter meg ned i myra. Er ikke det din før­s­te re­ak­sjon når hun­den din går i stand? Vanligvis ikke min hel­ler, men når en jerv går i stand på 30 me­ters av­stand fant jeg det for­nuf­tig. Jer­ven står spik­ret. Alt er helt stil­le. Plut­se­lig, og uten forvarsel, rei­ser den som et skudd. Ry­pe­ne går på vin­ge­ne og jer­ven flyr et­ter. Den er millimetere fra å bite steg­gen i gum­pen. Den fre­ser opp gjenliggere som en set­ter som fjer­ner alt håp om 3.UK. I det den glef­ser et­ter den siste rypa fry­ser den til is i luf­ta. Den ser rett på meg. Med et snøft brå­snur den og lø­per for li­vet. Jeg kas­ter meg rundt og fel­ler min før­s­te rype for stå­en­de jerv. «God jakt­lyst. Trek­kes for å rei­se uten at kom­man­do er gitt, samt mang­len­de ro i oppflukt. Til­de­les 2. JK», mum­ler jeg for­nøyd mens jeg pluk­ker opp rypa.

Fjell­ry­pe kan jak­tes med hund. Det er en for­del at hun­den har noe jakt­er­fa­ring når rypa be­gyn­ner å løpe.
Fjell­ry­pe kan jak­tes med hund. Det er en for­del at hun­den har noe jakt­er­fa­ring når rypa be­gyn­ner å løpe. Foto: Martin Fossli

Veldig nær fuglen

Det ble jak­tet rype i de nord­nors­ke fjell uke inn og uke ut. Jeg fel­te bra med fugl. Når man jak­ter rype i leng­re tid blir man­ge av si­tua­sjo­ne­ne like og i et­ter­tid van­ske­lige og skille. Slik var det ikke da vi møt­te «Artigkaillen».
Det er sol­opp­gang i rype­fjel­let i sep­tem­ber. Jeg og irsketteren sit­ter på en stein og har da­gens pep-talk. Chino ser utål­mo­dig på meg. Det gnist­rer av jakt­lyst i de mør­ke øy­ne­ne. Fem år gam­mel og helt gjen­nom­trent har han over­skudd i bøt­ter og spann et­ter gårs­da­gens hvi­le­dag. Når han en­de­lig slip­pes, nær­mest flyr han opp lia. Han rek­ker å løpe 150 me­ter før han leg­ger seg lang­flat på bak­ken. At han kas­ter seg slik er et sik­kert tegn på at han er vel­dig nære fug­len.

Som en Stuka fra 1940 skrur den si­re­nen på maks når den stu­per mot je­ge­ren.

Ry­per ble det – selv med pen­sjo­nist­sta­ver!
Ry­per ble det – selv med pen­sjo­nist­sta­ver! Foto: Martin Fossli

Stan­den er i en mot­bak­ke. Hunde­ho­det pe­ker for­sik­tig mot venst­re. Bakken er så­pass slak at jeg reg­ner med at fug­len vil fly fra oss og mot venst­re. Jeg står litt til venst­re og bak hun­den da jeg ber ham rei­se. Hun­den ryk­ker for­sik­tig frem­over. Den ens­li­ge steg­gen vi­ser seg sju me­ter for­an set­te­ren i det den hop­per opp på en stein for å få over­sikt. Der­et­ter fes­ter den fly­bril­le­ne og lar det stå til. Den stu­per rett mot hun­den og kak­ler vilt.

Chino blir så for­fjam­set at han kas­ter seg ned og unn­går sam­men­stø­tet med en hårs­bredd. Jeg be­gyn­ner å trek­ke på smilebåndet, men en­der med en stiv geip da fug­len gjør en li­ten ret­nings­jus­te­ring og kom­mer rett mot meg. Som en Stuka fra 1940 skrur den si­re­nen på maks i det den stu­per mot je­ge­ren. Jeg kas­ter meg ned i lyn­gen og steg­gen fei­er over med et tri­um­fe­ren­de «gakkgakkgakk!» Fort­satt lig­gen­de hø­rer vi den le ho­ve­ren­de i det den lan­der noen hund­re me­ter len­ger ned. Jeg sen­der hun­den i mot­satt ret­ning. Jeg har ald­ri jak­tet i Artigkaillens rike igjen – man må vite når man er slått.

På turer som dette blir man godt kjent og man setter mer og mer pris på selskapet.
På turer som dette blir man godt kjent og man setter mer og mer pris på selskapet. Foto: Martin Fossli

De gamle jegerne har ofte rett

Å hvile nok på en slik tur som jeg had­de høs­ten 2017 er van­ske­lig. Når du våk­ner til et rype­fjell i fan­tas­tis­ke høst­far­ger, ba­det i sol, er det ut­ford­ren­de å la hag­la lig­ge. Jeg har all­tid vært nøye med å hvile hun­den re­gel­mes­sig, men meg selv er det van­ske­li­ge­re med. Da jeg had­de jak­tet i fire uker skjed­de det uunn­gåe­li­ge. Akil­les­se­nen ble be­tent og plut­se­lig vir­ket det som om hele drøm­men skul­le bris­te. Jeg var på ha­re­jakt langt nord i lan­det da det ble full stopp i stein­u­ra. Fo­ten måt­te hvi­les og det i leng­re tid.

Erg­rel­sen var be­ty­de­lig og gode råd dyre. Når skuf­fel­sen had­de lagt seg la jeg en plan. Det gjaldt å kom­me seg til mine barn­doms fjell og al­li­ere meg med min far, leir­sko­le­læ­re­ren. Han er av ty­pen som i fullt al­vor kan kom­me med føl­gen­de på trøn­dersk: «no blæs det nord-vest og da e nok rypa bak gammelstein øst for litj-bæk­ken.» Du kjen­ner ty­pen. Det vers­te er at dis­se gam­le je­ger­ne ofte har rett. Jeg lyt­tet til rå­de­ne hans, pak­ket klø­ven til set­te­ren og hum­pet til fjells med et par gå­sta­ver. Ak­sjons­ra­di­u­sen min var 2–3 kilometer hver dag. Jeg hin­ket stort sett på en fot og bruk­te pen­sjo­nist­sta­ve­ne som kryk­ker. Det­te ville ald­ri gitt en fjær i sek­ken om det ikke had­de vært for min gode venn Chino. Han gikk i sin ung­dom Remy Skars gode sko­le og er en ha­bil jakt­hund.

Jakta foregikk ved at jeg gikk på toppen av en ås som lå over tregrensa. Hun­den søk­te først på den ene si­den av åsen og der­et­ter på den and­re. Da det ble stand ble sta­ve­ne par­kert 10 me­ter fra hun­den og der­et­ter gikk jeg noen steg før fug­le­ne ble reist. Set­te­ren hen­tet felt fugl og det ble ei fin jakt til tross for skaden i foten.

Telt­li­vet er spe­si­elt tri­ve­lig om man har med en fir­beint ka­me­rat som av og til tren­ger litt mo­ralsk støt­te.
Telt­li­vet er spe­si­elt tri­ve­lig om man har med en fir­beint ka­me­rat som av og til tren­ger litt mo­ralsk støt­te. Foto: Martin Fossli

Følge jegerdrømmen

Jeg bod­de i telt og hyt­ter i må­neds­vis. Li­vet har ald­ri vært bedre.

Da høs­ten ble til full vin­ter og da­ge­ne ble mør­ke i nord, be­gyn­te plan­leg­gin­ga av jakta 2018. Det ble gjort en del dy­r­kjøp­te er­fa­rin­ger i 2017 og det måt­te gjø­res end­rin­ger i opp­leg­get. Tre­nin­ga på for­hånd måt­te bli har­de­re og hvi­len bedre. Det var mye ut­styr som var blitt av­slørt når det ikke len­ger kun var til hel­ge­bruk, og som måt­te er­stat­tes av mer ro­bus­te pro­duk­ter. Å få tak i godt og va­rig tur­ut­styr sy­nes for meg like van­ske­lig som å få tak i en gammeltiur når du støkkjakter på knekk­ska­re.

Høs­ten had­de vist at det var på tide å leg­ge til nye ut­ford­rin­ger. Rype, skogs­fugl, hare og gåse­jakt had­de stått på menyen den­ne høs­ten. Det had­de vært fan­tas­tisk mor­somt å få jak­te på dis­se over tid, men jeg har all­tid likt nye ut­ford­rin­ger. Nå så jeg mot klov­vil­tet med øken­de fasinasjon. Da det nye året ble ringt inn var mye av pla­nen lagt. Bø­ke­ne var lest og rif­le­tre­nin­gen in­ten­si­vert. Jeg skul­le for­sø­ke å bli rein- og rå­dyr­je­ger. Jeg kun­ne knapt vente til vin­te­ren, vå­ren og som­me­ren var gått og til jeg igjen skul­le pak­ke sek­ken og rei­se ut i vill­mar­ka for å føl­ge den sto­re drøm­men. Je­ger­drøm­men. 

AP­POR­TØR

Den er millimetre fra å bite steg­gen i gum­pen

En ap­por­tør med ukue­lig på­gangs­mot er fug­le­je­ge­rens beste venn. Det å være sik­ker på at ska­de­skutt fugl blir fun­net gir den sam­vit­tig­hets­ful­le je­ge­ren bedre nat­te­søvn. Det er også en for­del at man slip­per å kaste seg inn i tet­te vier­kjerr med li­vet som inn­sats når rypa er vin­ge­skutt. Om man ikke har ap­por­tør så er det om å gjøre og sprin­ge de 30 me­ter­ne bort til fug­len så fort som mu­lig der­som si­tua­sjo­nen ikke er helt over­sikt­lig. Min er­fa­ring er at de før­s­te fem se­kun­de­ne et­ter skud­det er de vik­tig­ste når det gjel­der å finne ska­de­skutt fugl.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt nr 08 2019