Jakt-tips
OL-skytterens beste tips til jegeren
Kenneth Skoglund har blitt tatt ut til tre OL i skyting, og han har spesielt én anbefaling du bør følge.
Da Kenneth Skoglund var aktiv, skjøt rundt 30 000 skudd i året og ble tatt ut til tre OL i nettopp skyting på løpende villsvin.
Nå røper han sine aller beste jakt-tips, sitt beste jakt-minne og hva han tenker om kravene til blyfri ammunisjon.
– Jeg anbefaler ikke å skyte på vilt i bevegelse. Det er veldig vanskelig. Du må vite ganske nøyaktig hastigheten og avstanden, og hvor mye du skal holde foran.
– Dessuten, er det rent skuddfelt? Det er mye bedre å skyte på vilt som står rolig. Der eneste unntaket må være stor elg i lav hastighet på kort, kort hold, sier Skoglund.
– Den perioden hvor jeg trente mest var jeg nok oppe i rundt 30 000 skudd i året. Og før OL i Los Angeles, var jeg oppe tre-halv fire om natta for å trene med rifla. Tanken var å akklimatisere kroppen til tidsforskjellen, sier Skoglund.
Les også: (+) Syv tabber du ikke bør gjøre på jakt
Kritisk til slurvete jegere
– Til å begynne med traff jeg nesten ikke innenfor ringene på grisen, men etter hvert skjøt jeg faktisk best grytidlig på nattmorgenen, forteller Skoglund og ler.
– Før jobben startet skjøt jeg gjerne 200–300 skudd på min egen bane, og etter jobb ble det fort ytterligere 500 skudd. Jeg skjøt mye i den perioden, sier Norma-legenden, som er kritisk til jegere som kun skyter sine 30 treningsskudd før jakta.
– Kvaliteten har riktignok blitt mye bedre etter at de innførte storviltprøva. Før kom en del jegere på elgjakta med gamle våpen med rustne løp og løse kikkerter. Da de prøveskjøt, gikk det i hytt og vær, sier han.
– I dag har de fleste bra utstyr, men de 30 treningsskuddene er bare et minimum av det de bør skyte. En vanlig jeger bør skyte 200–300 skudd for å være med å jakte, synes jeg, sier Skoglund.
– Skyting er ferskvare, og du må trene for at det skal fungere. Det merker jeg selv, uansett hvor mange tusen skudd jeg skjøt årlig da jeg var mest aktiv. Du kan ikke hvile på gamle laurbær og tidligere trening. Jeg vet riktignok hva jeg skal gjøre, men trener jeg ikke nok, står ikke skiva stille for meg heller, ler Kenneth.
– Fordelen med å ha skutt mye, er vel at jeg har denne bevisstheten om hva som trengs av trening og når jeg kan slippe kula, sier han.
Les også: (+) Jeg skal aldri ha en påskrudd mobil med meg på jakt igjen. Noensinne
Utviklet Norges mest brukte storviltkule
Kenneth Skoglund var 8–9 år gammel da han startet med konkurranseskyting med en gammel Mauser. Så ble det elgjakt og viltmålskyting da han var 17–18 år gammel, og derfra fortsatte det til skyting på løpende vilt.
Han deltok i OL i Montreal i 1976, ble tatt ut til OL i Moskva i 1980, som Norge boikottet, og avsluttet med OL i Los Angeles i 1984, der han endte på 6–plass.
I 1971 havnet han i Norma etter at han hadde tatt mekanikerutdannelse i Sverige.
– De trengte folk på Norma, og skyteinteressert som jeg var, så var det supert for meg. Jeg ble kjent med hele produksjonen, og så begynte jeg på markedsavdelingen i 1992, forteller Kenneth.
Og der var han, sammen med fire andre, sentral i arbeidet med på å utvikle Norges mest brukte storviltkule; Norma Oryx.
– Vi produserte jo konvensjonelle kuler som Alaska, og i 1980 kom vi med Vulkan, men vi ville ha fram noe nytt på markedet. Vi skjelte til noen små, amerikanske produsenter som hadde kuler med sammenloddet mantel og bly, sier Skoglund.
– Så testet vi disse kulene i gelatin og så at det fungerte bra. Vi konstruerte Oryx–kula ved at vi tok fram en kopp med litt tykkere mantel enn konvensjonelle kuler, og det gikk veldig bra. Det spesielle med kula er at den ikke går i filler, men henger sammen nær sagt uansett, sier han.
– En viktig grunn til det er at det ikke tilsettes noe antimon i blyet, noe som gjør at blyet blir seigere. Antimon er noe vi blander i blyet for å gjøre blyet hardere, mens blyet i Oryx er veldig mykt og seigt, sier han.
Les også: (+) Den erfarne jegeren hadde aldri gjort noe galt – så gjorde han en skjebnesvanger tabbe
En kule som ikke gir fra seg bly
Fra ideen til kula dukket opp, gikk det om lag to år. Oryx ble lansert i 1996, og de begynte på prosessen i 1993/94.
– Vi måtte bygge maskiner til bondings–prosessen. De har for øvrig de samme maskinene i dag, og det går på induksjonsvarme hvor mantlene ligger i en beholder med blyet i. Når mantelen forlater induksjonsvarmen kan du se at bly fester seg i mantelen, sier han.
– Jeg har faktisk aldri sett ei Oryx–kule som har sluppet bly og mantel, sier Skoglund
– Vi sendte de første kulene ut til jegere, og fikk raskt gode tilbakemeldinger fra dem. Restvekta på kulene lå rundt 90–95 %, og en vanlig blyspisskule lå på 60–70 %, så vi skjønte ganske raskt at her var vi inne på riktig spor, sier han.
Han forteller at det faktisk var norske jegere som først omfavnet den nye kula.
– Kanskje mye på grunn av at de har lest mye litteratur om kuler, og skjønte hva bonding av kuler var for noe. Så gikk jungeltelegrafen. En del artikler om kula i blader, blant annet av Jørund Lien, ga den gode skussmål og en god mottagelse, sier Skoglund som er i dag pensjonist og bosatt bare 130 meter fra svenskegrensa på norsk side.
Les også (+): Rypejakt-minnet jeg vil huske for resten av livet
Jaktminne med 16-tagger
Han har ingen problemer med å fylle tiden som pensjonist. I hundegården hans står det jämthunder.
– Jeg jakter elg med løshund. Jeg jakter også litt rådyr, og går etter fugl da jeg er nødt til å skyte en tiur til nyttårsaften, det er tradisjon. Men et av de bedre jaktminnene mine er fra løshundjakt her i nabolaget. Hunden min fant ei elgku på morgenen, og gikk ut av området, mens vi fortsatte jakta med andre hunder, sier han.
– På ettermiddagen avslørte peilen at hunden var på vei inn igjen, så jeg gikk inn på losen på 100 meter. Plutselig kom kua som gikk ut på morgenen mot meg, og stiller seg ved siden av meg.
– Jeg ser ned området der hunden loser.
– «Da er det sikkert et dyr til», tenker jeg, «kanskje en kalv». Men neida, der kommer det fram en fin skovlokse, sier han.
– Den jager imidlertid etter hunden og slår etter den, så det er ikke snakk om å skyte den. Til det er elgen for urolig. Men så plutselig skifter oksen fokus, og begynner å interessere seg for kua som står rett ved meg. Så da kunne jeg skyte den i ro mak i nakken og det ble knall og fall. En flott 16–taggers skovlokse. Det er et flott minne, smiler Kenneth.
Og resten er vel historie, som de sier.
Les også (+): De beste jegerne bruker noen av de samme teknikkene som idrettsfolk
Blyfri ammunisjon fungerer ikke like bra
Hva med kravene om blyfri ammunisjon?
– Jeg tror det kommer til å bli mange som blir skuffet, skal de bruke blyfritt. I dag er det mest kobber i de blyfrie. Og i mindre kalibre, 6,5x55 eksempelvis, greier vi ikke anslagsenergikravene.
Kenneths krav til ei god kule
- – Kula må ekspandere bra, forholdsvis lett og samtidig ha dybdevirkning. Da tenker jeg på elg og hjort.
- Samtidig skal kula penetrere rett, så ikke kula vinkler hvis den tar borti noe. Ekspansjonen skal skje i lungeregionen. Den skal ikke ekspandere i skinnet, og heller ikke ekspandere i bogen på andre sida, men inne i lungene. Da får du relativt korte fluktstrekninger.
Kilde: Kenneth Skoglund
– Ei kule med minimumsvekta blir så lang at den ikke stabiliseres, men rett og slett velter. Har du høye hastigheter fungerer kobberkula inntil 100–150 meter, men så mister de hastigheten og da får du ikke den ekspansjonen du skal ha, sier han.
– Problemet i dag er at mange har korte piper, og kapper du pipa mister du også hastighet. Kobberkuler trenger hastighet for å ekspandere. Skyter du på vilt på litt avstander med kobberkuler, velter de lett og du sitter igjen med en skadeskyting, sier han.
– I dag har vi bly som fungerer bra, de gir både sjokk og dybdevirknning og skaden for den som eter kjøttet tror jeg er begrenset. Den biten synes jeg i det hele tatt er overdrevet, sier han.
– Normalt skjærer du bort det blodslåtte kjøttet rundt sårkanalen, la oss si at du skjærer bort 10 cm rundt såret, da har du i hvert fall fått bort eventuelle splinter. Og det aller meste av blysplinter sitter i lungepartiet der kula startet å ekspandere, sier han.
– Og om du så skulle få i deg et bly–fragment forsvinner det ut igjen. Det er stor forskjell på bly i gassform og bly i metallisk bly, sier Skoglund.
Hvor stor rolle spiller kula for kjøttødeleggelsen?
– Levetida til viltet etter at du har skutt, er det viktigste. Løper dyret langt, pumper blodet rundt, og du får bloduttredelser i dyret. Kanskje går de 100 meter etter skuddet, og da får du sprengt blod ut i hinnene, sier han.
Les også (+): Slik lykkes du som skogsfugljeger
Bruk det som treffer, og vurdér lyddemping
Hva slags kule og hva slags kaliber velger en som har jobbet med kuler, kalibre og ammunisjon hele livet?
– Det beste kalibret er det du treffer med. Du må plassere kula rett, gjør du det spiller ikke kaliberet så stor rolle, sier han.
– Du har både 300 WM og 338 WM som fungerer bra på lange avstander, men her i Skandinavia skyter du som oftest på korte avstander ned mot 40–50 meter, og da treger du ikke noen store kanoner. På villsvin trenger du kanskje litt grovere, 8 og 9 mm. Treffer du rett og bruker riktig kule skyter du jo greit et villsvin med 6,5x55, sier Skoglund.
– Selv jakter jeg med en dempa 338 Winchester Magnum i en Sako 75, men du må trene mer med grove kalibre. Du blir skuddredd, og da sitter fort ikke kula der du vil, sier han.
– Jeg har riktignok skutt mye, men begynte plutselig å oppleve at enkelte skudd ikke satt der de skulle på skiva. Da dempa jeg våpenet, og merket fort at jeg skjøt bedre. Og selv om ingen kuler er perfekte til alt, er mitt førstevalg ei Oryx–kule, avslutter Skoglund. 
Les også (+): Sa opp legejobben for å følge jegerdrømmen
Denne saken ble første gang publisert 18/09 2020, og sist oppdatert 07/12 2021.
