Under middagen, bevæpnet kun med spiseskjeer, ser vi en flokk på førti dyr nærme seg ...

Det står kun én bil på parkeringa da jeg og Geir Inge ankommer vestsiden av Aursjøen i Skjåk.

Det betyr at hovedflokken mest sannsynlig ikke er i nærheten, men den store fordelen er at vi nå vil få denne delen av fjellet så godt som for oss selv.

Vi har lagt opp til fire hele jaktdager og planen er å etablere leir ved Løtjønne, som ligger 8,5 kilometer fra parkeringa. Her vil vi ha full oversikt over Heggebottflyi, som reinen bruker flittig når den trekker både på østlig- og vestlig vind.

To raske smell og reinjakta var nesten over

Vel fire kilometer inne på vidda møter vi på en kar med gråhund som er godt i gang med å gjøre opp ei simle og en kalv. Han hadde planer om å gå seg en lang tur helt mot grensa til Lesja da tre dyr, en liten bukk, simle og kalv plutselig vokste opp fra berggrunnen foran ham. To raske smell og årets reinjakt var over nesten før den hadde begynt for hans del.

Jaktiveren blusser litt opp i oss, og vi vandrer videre mot folketomme vidder. Så langt har været vært en hyggelig følgesvenn med rolig vind, lett skylag og en litt frisk temperatur rundt null grader, men været snur fort i fjellet.

Himmelen blir mørkere og i løpet av noen minutter øker vindstyrken fra behagelig til 10–12 bitende sekundmetere ispedd snøfiller som ikke bruker lang tid på å fargelegge landskapet hvitt. Tåka siver i tillegg inn og vi begynner å bli klare for å søke ly i våre nylonboliger.

En liten, hustrig time senere er vi endelig på plass ved Løtjønnet, og etter å ha slåss litt med blafrende telt, kan vi omsider krype inn i hver vår fuktige hule, med lett neglesprett og følelsesløse kinn.

Væpnet med en spiseskje

Et par timer på øyet i dunposen gjør særdeles godt og kroppsvarmen kommer skikkelig tilbake i suset fra gassbokser og synet av kokende pasta carbonara. Det snør ikke lenger, men vinden er fortsatt rimelig hissig. Tåka er der, men sikten begynner å nærme seg 300 meter, så planen er å ta en kort rekognoseringstur etter middag. Vi legger strategien mens vi spiser og i det Geir Inge er nesten ferdig med sitt skuddsikre resonnement, setter jeg pastaen i halsen. Kollen rett bak jaktkompisen beveger på seg.

– Reinsdyr bak deg! hvisker jeg.

En flokk på rundt førti dyr har kursen rett mot oss.

– Flere store bukker! hvisker Geir Inge like oppjaget tilbake.

Jaktinstinktet slår inn og vi fryser bevegelsene våre. I hånda holder jeg en relativt ufarlig spiseskje. Børsa ligger i teltet tretti meter unna. Jeg må komme meg dit. Krum rygg, ett skritt, to skritt. En mindre bukk løfter hodet og stivner helt. Sekunder senere har flokken klumpet seg. De har ikke fått været av oss, men aner tydelig fare og forsvinner snart samme vei som de kom.

Mistenkelige former

Vi vet at det har lite for seg å jage etter flokken nå, og roer oss ned med resten av maten. Vi gir dyra en drøy halvtimes forsprang og bestemmer oss for å prøve og jobbe på flokken. Ettersom dyra ikke er værstøkt, regner vi med at de har roet seg ikke altfor langt unna. Med glimrende sporsnø er det ikke en spesielt krevende oppgave å følge det fem meter brede dyretråkket. Vi bruker kikkerten flittig og tar det veldig med ro. Det var ikke rare bevegelsen som skulle til for at flokken ble mistenksom første gangen.

Tåka letter ytterligere og med det blotte øye fanger jeg plutselig opp noen mistenkelige former et par hundre meter nedenfor oss. Opp med kikkerten, og ja da!

– Flokken ligger der! hveser jeg til kompisen, som kommer krokbøyd bak.

Avstandsmåleren viser 210 meter, men med så kraftig vind ønsker vi å komme inn på minst 150 meter. Vi ser oss ut en stor stein et stykke lenger ned som vil funke bra som skjul og standplass. Smygruta går så hundre meter tilbake, deretter i en bue nedover fjellet for så å avsluttes med femti meter åling på ømfintlige albuer og knær.

Gullbukken

Vel i posisjon kan vi konstatere at det ligger flere flotte medaljebukker bare 120 meter unna. Jeg legger spesielt merke til en flott bukk med usedvanlig grove gevirstenger. I tillegg har den kraftige, krummede greip, to brunstfjøler, lange nakketakker og grove fjøler med kurvede takker i krona. Det er ikke bukken med det lengste geviret, men at den har det flotteste og mest symmetriske, er jeg ikke i tvil om.

– Det ligger en gullbukk helt fremst i flokken, brunstfjøl på 30 centimeter, hører jeg Geir Inge si med skjelvende stemme.

Jeg ser bare halve flokken fra der jeg ligger og har bestemt meg for at i det dyra reiser seg, smeller det på bukken med det grove geviret åkke som.

Bukken blir liggende

Det blir fort kaldt å ligge på den snøkledde bakken. Klokka er nesten fem, og vi må nok regne med å ligge her en stund. Geir Inge trekker seg tilbake for å hente fotostyret vi har i leieren, mens jeg holder fortet. Etter en drøy halvtime er han tilbake igjen og får foreviget den harmoniske flokken på drøyt 40 dyr. Jeg har begynt å skjelve ganske kraftig, men klarer å holde trådkorset rolig når jeg tar meg sammen. Ønsket om at dyra snart skal reise seg blir sterkere for hvert minutt. Klokka nærmer seg 18, bare en time igjen til skyteforbudet. En litt stressende tanke. En annen faktor som stresser litt, er tåka som tjukner til i takt med urviserens mars mot sjutallet. I noen minutter klarer vi ikke å skille reinsdyra fra fjellet, men Diana er i godlune og blåser bort vanndampen i tolvte time.

Endelig begynner flere dyr å reise seg. Pulsen våkner skikkelig til liv. Bukken min har ikke dårlig tid, men omsider kommer også den seg på beina. I det den står fri fra andre dyr litt skrått imot, lar jeg skuddet gå inn langt fram i bogen, slik at kula finner veien ut rett bak den andre bogen. Bukken gjør en piruett og står på sjøbein. Flokken trekker opp mot oss, og passerer på 40 meter. Noen titalls meter bak kommer den påskutte bukken haltende. Jeg er helt sikker på at bukken er godt truffet, men vil unngå at den forsvinner ut av syne, og gir den en kule til rett bak bogen. Bukken stuper i bakken, reiser seg igjen, men mister balansen nok en gang og blir liggende.

– Grattis med storbukk! hører jeg bak meg.

Møre i skuldre, rygg og lår

Kulda er som blåst ut av kroppen og det er en fantastisk god følelse å lykkes med å felle en solid gullbukk, senere målt til 862,5 poeng, under litt bustete forhold. Etter en kort fotoseanse, begynner arbeidet. Vi gjør opp dyret og grovparterer det, før vi til slutt steiner det ned – noe vi ikke angrer på da det letter et tosifret antall korp og sju kongeørner fra vomma dagen etter.
25 kilometer fordelt på to vendinger med saftige bører, tar oss nesten tolv timer, men vi når målet om å komme fram til bilen mens det ennå er lyst. Sjelden har vi vært så møre i både skuldre, rygg og lår, og sjelden har jeg vært så glad for at jeg ikke var alene da storbukken datt nesten en mil inne på vidda!

Kjøttbehandling i felt

I utgangspunktet er det ønskelig å frakte dyret ut av terrenget med skinnet på, slik at kjøttebehandlingen kan foregå under kontrollerte forhold. Enkelte ganger, og spesielt under reinjakt, kan det imidlertid være vanskelig å få til. Kjøttets verste fiende er en høy andel av bakterier i et varmt og fuktig klima. Da surner kjøttet og blir ødelagt i løpet av kort tid. Her kommer noen tips til kjøttbehandling:

• Prøv i så stor grad som mulig å unngå blodsøl på slaktet under flåing. Jo mindre forurensing, jo mindre bakterier. 

• La kjøttet tørke på noen steinheller en times tid før det bæres ut. Da får det en fin tørkehinne som holder bakteriene ute.

• Ikke legg kjøttet direkte i en plastpose, men bruk en kjøttpose til formålet og en plastpose utenpå. Da blir tilgrisingen av blod vesentlig mindre på kjøttet.

• Om kjøttet må overnatte i felt, får man vurdere om man skal vente med å flå dyret til dagen etter. I så fall bør kjøttet steines ned slik at ikke åtseletere kommer til.

• Om man har mulighet til å henge opp kjøttet, er dette det beste alternativet. Kjøttet utvikler da en fin tørkehinne.

• Husk å bruke viltpose dersom fluene surrer i lufta. 

• La kjøttet henge i 40 døgngrader før det legges i fryseren

Bon appétit!

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt nr 10 2019