Bøjakt, jordejakt, nattjakt eller måneskinnsjakt
Guide til bøjakt
Som all annen jakt er det også finesser i bøjakt. Her er noen tips!
Det lukter vått gress og en svak eim av rundballer. Det er midt i september, og klokka nærmer seg åtte på kvelden. På vei inn i den magiske timen. For ikke å forstyrre området i den heite perioden fra halv åtte og et par timer framover, satte jeg meg ut i sekstiden. Det er en svak trekk fra fjellet mot meg – perfekt. Jeg sjekker regelmessig vinden ved hjelp av de gamle snusboksen med mel – den avslører selv den minste bevegelse i lufta. Det er ikke uvanlig å måtte bytte post både en og to ganger i løpet av en morgen eller kveld på bøen hvis vinden er ustabil. Garantier innen jakt er det langt mellom, men du får garantert ikke se hjort på bøen hvis du har vinden i nakken.
De beste har større uttelling
Under kamuflasjemaska klør det på høyre kinn. Jeg motstår fristelsen til å klø og sitter urørlig. Nest etter vind er det bevegelse som avslører deg under bøjakt, derfor sitter jeg klar med våpenet hvilende i en skytekjepp laget av to rognepinner og litt tau. Svært enkelt, rimelig og mer enn godt nok. Sittende, med skytekjeppen å hvile rifla i, har du gode forutsetninger for å skyte et sikkert skudd. Dessuten unngår du den ekstra bevegelsen det er å legge rifla på plass, og å risikere å lage lyd når det er hjort i nærheten.
Noen har et nedlatende forhold til bøjakt. De omtaler det gjerne som det enkleste i verden. Det er bare å vente, og deretter skyte. Og ja, det kan være enkelt. Og ja, det er vanligvis mer krevende å skyte en hjort i ei bratt li med mye vegetasjon, men bøjakt har, som alle andre jaktformer, sine finesser. Og de beste bøjegerne er mye bedre og får mye høyere uttelling enn de nest beste. Hemmeligheten med effektiv bøjakt, er å kjenne områdene. Ethvert jorde må så å si læres. På ulike vindretninger velger du ulike poster, og på de ulike jordene måler du opp avstander, enten ved å skritte opp på dagtid, eller bruke en avstandsmåler. På den måten er du aldri i tvil om hvor langt unna dyret står. Noen setter også opp pinner med litt tørkepapir eller et hvitt lommetørkle på maksavstander, slik at det er lettere å se i svakt lys.
Garantier innen jakt er det langt mellom, men du får garantert ikke se hjort på bøen hvis du har vinden i nakken.
En hovedregel er at hjorten er mer passiv og mindre i bevegelse i regnvær, og spesielt i sterk vind. Hjortevilt blir usikre i sterk vind, da sterk vind langt på vei setter den gode hørselen deres ut av spill. Etter regnvær, og i særdeleshet langvarig regn, er det ofte mye aktivitet på jordene. Da skal de ta igjen for det tapte. I perioder med fullmåne vil det også kunne være mindre bevegelse i skumring og demring, da hjorten også har nytte av måneskinnet, og beiter større deler av natten. En annen hovedregel er at i valget mellom flere jorder vil hjorten som oftest gå dit gresset er grønnest og saftigst. En rusletur langs jordene på dagtid, vil raskt avsløre hvor det er mest trafikk og hvor de ferskeste sporene er.
Måneskinnsjakt
En viktig del av bøjaktas forberedelser, er å etablere gode poster og kvalitetssikre skyteretninger. Et tynt belte med kratt er ingen sikker bakgrunn, og mørket i seg selv stopper ikke kuler på avveie. Under bøjakt, som annen jakt, er det nulltoleranse for usikre skuddretninger, og under jakt langs jordekantene er det flere hus og større risiko hvis du tar sjanser med sikkerheten. Det aller beste er å etablere skytetårn, jaktstiger eller naturlige poster hvor du får litt overhøyde. Da blir skytevinkelen skrått ned mot bakken.
En variant av bøjakt, er måneskinnsjakt. Forskjellen er kun at du ikke lenger er begrenset av dagslys, men kan jakte deg gjennom den delen av natta hvor månen er oppe. Bøjakt generelt, og måneskinnsjakt spesielt, er særdeles sikker jakt. Du forholder deg til dyr som beiter eller beveger seg rolig, de er helt avslappet og du får ofte god tid til å vurdere både situasjonen, dyras kjønn og alder og skuddvinkelen. Det siste kan være krevende under måneskinnsjakt. Et godt tips er å vurdere beina til dyret. Ser du kun to bein, står dyret temmelig vinkelrett på deg. Ser du fire bein, står dyret i en dårligere vinkel. Helt generelt bør du heller ikke skyte på lange hold under nattjakt. 100 meter er et langt hold i et minimum av lys. Selv uten månen til hjelp er det forbløffende hvor godt du ser dyr mot hvitrimet bakke.
Bevegelse og lyd må nevnes. Transporten mellom jordene er et kritisk punkt. Vanligvis går du i gresset, eller langs stier eller grusveier. I gresset kan du gå tilnærmet lydløst, men hovedregelen er at jo saktere du går, dess mindre lyd skaper du. Hører du selv lyd fra dine egne skritt på grus eller subbing i gresset, er det garantert at en hjort i nærheten vil høre det. Langs grusveier kan det lønne seg å gå på midtpartiet, hvor det oftere er myk vegetasjon å trå på. Et annet alternativ er å gå i sokkelesten, eller ha sokker utenpå skoene. En vanlig feil mange gjør, er at de subber med påfølgende lyd av grus og småstein som sparkes unna. Løft beina mer enn du vanligvis gjør, og trå forsiktig ned. Sett hælen ned først og rull forsiktig framover med hele foten. Du får aldri gått sakte nok eller stille nok.
Noen ord om optikk er også på sin plass. Dårlig optikk er verdiløs i skumring, gryning eller om natta. For å jakte i svakt lys er det god optikk som teller. God optikk er dyrt, men en investering i god optikk er ofte en investering for livet. Det var i hvert fall det argumentet jeg brukte for 30 år siden, da jeg brukte en månedslønning på optikk, til min bedre halvdels fortvilelse. Men jeg har fremdeles samme optikken – 25 år etter. Generelt sier ikke de tekniske målene noe som helst om optikkens kvalitet. En 3–12x56 med elendig optikk er ubrukelig, mens en 3–12x56 med god optikk er brukelig. Og en noe billigere vei til godt optikk er å lete etter brukt kvalitetsoptikk. Et annet moment det er grunn til å være klar over, er at vår evne til å se i mørket, minsker etter at du har fylt 40 år eller deromkring.
En flott 12-tagger
Syn og alder er kort og godt et sorgens kapittel. Best syn har du når du er fem år gammel. Når du er 20, har du en maksimal diameter på pupillene på 8 mm. Denne diameteren minsker med alderen, og etter fylte 40 går det fort nedover. En av konsekvensene, er at irisen din blir gulere, noe som fører til at du ser grønt og blått dårligere. Og blått er nattas lys. Etter fylte 65 år går det virkelig nedover med pupilleåpningen, og en 80 åring har en maksimal åpning på 2,5 mm. Trøsten er at da blir det heller ikke så mye dårligere.
Klokka har blitt halv ti og lyset er i ferd med å svinne. Jeg sitter riktignok med en 3–12x56 Zeiss på toppen av 6,5x55-rifla, men selv lyssterk optikk har en grense. Ytterligere fem minutter strekker jeg det. Så reiser jeg meg på stive bein. Legger forsiktig kikkerten ned i stolsekken, strekker meg litt før jeg så stille som mulig tar sluttstykket på boltrifla tilbake og plukker ut patronen. Så beveger jeg meg litt keitete to meter fram mot jordekanten. Og da ser jeg dyret! En stor bukk. Kun 50–60 meter unna. Hvordan i himmelens navn har jeg unngått å skremme den? Den er på vei inn på jordet og må ha kommet mens jeg pakket sekken og gjorde meg klar for hjemtur. Jeg ser i kikkertsiktet at bukken bruker geviret frenetisk for å grave på jordet.
Mørket i seg selv stopper ikke kuler på avveie.
Nå er gode råd dyre – eller aller helst lydløse. Jeg må dytte en patron lydløst inn i kammeret, uten noe som helst skrangling – og alle som har prøvd det vet hvor enkelt det er. Jeg lener meg mot ei bjørk, og skyver millimeter for millimeter en patron inn i kammeret, helt overbevist om at dyret vil høre lyden. Jeg tør nesten ikke se utover jordet, men dyret står fremdeles på samme plass når jeg kikker opp. Bukken er ivrig opptatt med et eller annet. Så er patronen inne. Like forsiktig lukker jeg sluttstykket, og finnet dyret i siktet med lang arm mens jeg lener meg mot bjørka. Nå er jeg glad for å ha et lyssterkt sikte, selv om det kostet mange kroner for mange år siden. Det er i grenseland i forhold til lyset, men jeg vurderer det som innenfor. Umiddelbart går skuddet, og bukken stuper i bakken, truffet høyt i overgangen bog-rygg. På skjelvende bein løper jeg fram de 50–60 meterne, og skyter et fangskudd i nakken på dyret. Det er en flott 12-tagger. Min første. Jeg forstår ennå ikke hvorfor den ble stående, men trolig var det en kombinasjon av kommende brunst og lyden den selv lagde ved å skuffe jord med geviret som reddet meg fra å bli avslørt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt nr 04 2019