Er vå­pen­ei­e­re retts­lø­se?

I no­vem­ber 2018 skul­le en far og hans voks­ne dat­ter, i en svært ak­ti­v skyt­ter­fa­mi­li­e, ut for å testskyte på dat­te­rens små­bruk. De had­de tatt fram våp­ne­ne og var kla­re til å dra fra for­eld­re­nes hus, men de ble for­sin­ket, og skjøn­te at det ville bli for mørkt. Sky­tin­gen ble der­for ut­satt.

Våpenkoffert

Far og dat­ter be­stem­te seg for å for­la­te hu­set. Mor var uten­for og ma­tet fug­le­ne. På vei ut ba man­nen henne låse inn re­vol­ve­ren som lå i trap­pa og de to rif­le­ne som lå kla­re i en vå­pen­kof­fert uten­for vå­pen­ska­pet i kjel­le­ren. – Nøk­ke­len står i ska­pet, sa han. Det­te skul­le bli star­ten på et langt ma­re­ritt.

Mor gjor­de seg fer­dig med ma­tin­gen og åp­net inn­gangs­dø­ra for å gå inn. Da hun snud­de seg for å luk­ke døra, sto det plut­se­lig tre uni­for­mer­te po­li­ti­menn på trap­pa. Kvin­nen ble svært paff, men ba dem kom­me inn. Det vis­te seg at de kom i et helt an­net ærend, på grunn av en mis­tan­ke som vis­te seg å være helt ube­grun­net.

Kvin­nen, som på den­ne ti­den var sy­ke­meldt med en al­vor­lig syk­dom, sa straks at det lå en re­vol­ver i trap­pa, som hun var på vei for å låse inn. Da fikk hun streng be­skjed om å ikke røre noe, og ble be­ord­ret inn i stua. Po­li­ti­fol­ke­ne til­kal­te for­sterk­nin­ger, og kvin­nen ble kom­man­dert ned i en sofa. En po­li­ti­mann sat­te seg rett over­for henne og sa at det­te var et av­hør. Han ba kvin­nen om å til­stå. Til­stå hva?

Skytter på internasjonalt nivå

Kvin­nen øns­ker ikke å stå fram med navn, men er svært in­vol­vert i det lo­ka­le skyt­ter­mil­jø­et der fa­mi­li­en bor et sted på Øst­lan­det. Hun er selv ak­tiv skyt­ter og or­ga­ni­se­rer ung­doms­ar­beid i skyt­ter­klub­ben.

– Dat­te­ren vår er ak­tiv skyt­ter på in­ter­na­sjo­nalt nivå, og man­nen min er skyt­ter, vå­pen­sam­ler og jak­ter både i inn- og ut­land. Jakt og vå­pen er li­vet hans, sier kvin­nen til bla­det Jakt.

Som ak­ti­ve skyt­te­re er fa­mi­li­en selv­sagt nøye med hånd­te­ring av egne vå­pen. Til­fel­dig­he­te­ne ville at den lil­le tab­ben den­ne no­vem­ber­da­gen, skul­le bli svært skjeb­ne­svan­ger. Si­tua­sjo­nen ut­vik­let seg nem­lig svært dra­ma­tisk.

– Gan­ske raskt var det ni po­li­ti­folk inne i hu­set vårt. Jeg skjøn­te at det­te bar galt av sted. Hele fa­mi­lie­li­vet drei­er seg om sky­ting og jakt. Nå ble jeg plut­se­lig en for­bry­ter. Jeg fikk helt het­ta, for­tel­ler kvin­nen.

Hun ring­te sam­bo­e­ren, som tryg­let po­li­ti­et om å av­blå­se ak­sjo­nen på grunn av ko­nas syk­dom, men po­li­ti­et ran­sa­ket hele ei­en­dom­men og tok med seg alle vå­pen i hu­set, in­klu­dert man­nens vå­pen- og pat­ron­sam­ling. Dat­te­ren had­de også noen vå­pen stå­en­de i vå­pen­ska­pet, for­di hun var mye hjem­me og hjalp den syke mo­ren. Po­li­ti­et tok dis­se våp­ne­ne også.

– Po­li­ti­et hev­det at det ikke er lov å opp­be­va­re vå­pen et an­net sted enn din fol­ke­re­gist­ret ad­res­se. Jeg spur­te po­li­ti­man­nen om det­te ikke er å li­ke­stil­le med når vi er ute på kon­kur­ran­ser og opp­be­va­rer vå­pe­net på ho­tell­rom­met. Men det var det ikke, svar­te han.

Fa­mi­li­en er svært nøye med opp­be­va­ring og sik­ring av våp­ne­ne. Vå­pen­ska­pet står i kjel­le­ren, og døra til kjel­le­ren er all­tid låst. Hu­set har alarm, og det er mon­tert et over­våk­nings­ka­me­ra ret­tet mot kjel­ler­dø­ra og ett nede i kjel­le­ren, ret­tet mot lade­rom og vå­pen­skap.

Alvorlige psykiske problemer

Kvin­nen opp­lev­de si­tua­sjo­nen som svært dra­ma­tisk. Til slutt fikk hun et an­fall re­la­tert til syk­dom­men.

– Symp­to­me­ne er de sam­me som ved hjer­ne­slag. Jeg ble skjev i an­sik­tet, klar­te ikke å snakke og kun­ne ikke løf­te ar­me­ne, for­tel­ler kvin­nen.

Am­bu­lan­se ble til­kalt, men kvin­nen nek­tet å for­la­te hu­set med ni po­li­ti­folk som rom­ster­te rundt på hele ei­en­dom­men. Til slutt fikk hun for­mid­let hvor det fan­tes me­di­sin, og am­bu­lan­se­per­so­na­let ble hos henne til hun kom litt til hek­te­ne.

Et­ter den­ne høy­dra­ma­tis­ke opp­le­vel­sen har kvin­nen hatt al­vor­li­ge psy­kis­ke pro­ble­mer.

– Hu­set ble in­va­dert av ni uni­for­mer­te po­li­ti­folk mens jeg var syk og ale­ne hjem­me. De tok alle våp­ne­ne vi eier. Det var helt gru­somt. De tok seg til ret­te ak­ku­rat som de ville, jeg had­de ikke noe jeg skul­le ha sagt. Jeg har gått til hyp­no­se- og trau­me­be­hand­ling hos psy­ko­log i seks må­ne­der et­ter den­ne epi­so­den. Først nå be­gyn­ner det å gå litt bedre, for­tel­ler kvin­nen.

Under etterforskning

Na­tur­lig nok ble li­vet snudd på ho­det for skyt­ter­fa­mi­li­en et­ter den­ne hen­del­sen. Dat­te­ren fikk ikke trent fram mot se­song­start vå­ren 2019, og mor og far kun­ne hel­ler ikke sky­te el­ler jak­te. Det vers­te er li­ke­vel at ab­so­lutt in­gen ting har skjedd i sa­ken.

– Vi har sendt e-pos­ter, ringt og møtt opp på po­li­ti­sta­sjo­nen utal­li­ge gan­ger for å få vite hvor sa­ken står og for å få rede på når vi får til­ba­ke våp­ne­ne. Men vi får ald­ri snakke med noen som kjen­ner sa­ken. Det enes­te vi får høre, er at sa­ken er un­der et­ter­forsk­ning, sier kvin­nen.

I mars tryg­let de po­li­ti­et om at dat­te­ren i det mins­te kun­ne få til­ba­ke sine vå­pen, slik at hun kun­ne få del­ta i NM. Til slutt fikk hun det, men se­son­gen var spo­lert grun­net mang­len­de tre­ning. I mai spur­te for­eld­re­pa­ret om de kun­ne få til­ba­ke våp­ne­ne, slik at de kun­ne mel­de seg på til Lands­skyt­ter­stev­net (LS), men de fikk av­slag.

– Vi del­tar på LS hvert år og mø­ter alle ven­ne­ne våre der. Vi had­de ikke lyst til å for­tel­le om det­te til alle, si­den vi er så dypt in­vol­vert i skyt­ter­mil­jø­et. Det ble ikke noe LS på oss.

Helt for jævlig

Hver gang de hen­ven­der seg til po­li­ti­et får de sam­me svar, nem­lig at sa­ken fort­satt er un­der et­ter­forsk­ning. Fa­mi­li­en har inn­røm­met sine feil og skjøn­ner ikke hva det er po­li­ti­et et­ter­fors­ker. Po­li­ti­et har ver­ken tatt ut noen til­ta­le el­ler til­ba­ke­kalt vå­pen­kor­te­ne.

Da høs­ten kom, for­søk­te for­eld­re­ne nok en gang å be om å få våp­ne­ne ut­le­vert. De hå­pet å få skutt de ob­li­ga­to­ris­ke skudden til storviltprøven, slik at de kun­ne ut­nyt­tet sine to jakt­ret­ter. In­gen ting skjed­de, og jak­ten gikk fløy­ten.

– Må­ten vi er blitt be­hand­let på, er bare helt for jæv­lig. Vi har er­kjent fei­le­ne vi gjor­de den da­gen. Det vis­te seg også at et sam­ler­vå­pen mang­let vå­pen­kort, men vi er da ikke for­bry­te­re av den grunn, sier kvin­nen for­tvi­let.

Fa­mi­li­en sy­nes det er bra at vi har strenge vå­pen­lo­ver i Norge, men hvor man­ge je­ge­re har ikke satt bør­sa fra seg i gan­gen noen mi­nut­ter når de kom­mer hjem fra jakt, for å gå på do el­ler kle av seg?

– Det er om­trent det sam­me som skjed­de hos oss. Hvor al­vor­lig for­bry­tel­se er det­te? Og hvor sto­re kon­se­kven­ser skal det få? spør kvin­nen.

– Vi våpeneiere er rettsløse

Hun for­tel­ler at man­nen er helt ut­slått. Han har ennå ikke fy­sisk vært nede i kjel­le­ren et­ter at po­li­ti­et var på be­søk.

– Han blir helt grå i an­sik­tet bare han nær­mer seg kjel­ler­dø­ra. Had­de vi enda fått svar fra po­li­ti­et, men de bryr seg fak­tisk ikke. Jeg har spurt om det ikke fin­nes reg­ler for hvor len­ge de kan hol­de på be­slag­lag­te vå­pen før de må ta en av­gjø­rel­se i sa­ken. Sva­rer er at det ikke fin­nes noen slik frist.

Fa­mi­li­en sy­nes det er vik­tig å få fram at skyt­te­re må set­te seg inn i de­tal­je­ne i vå­pen­for­skrif­ten. Som at det ikke er lov å opp­be­va­re and­res vå­pen. Det­te tror de er lite kjent blant vå­pen­ei­e­re.

– Jeg job­ber med ung­dom og vier all min tid til den­ne id­ret­ten. Men i den­ne si­tua­sjo­nen fø­ler jeg at vi, som vå­pen­ei­e­re, er retts­lø­se, sier kvin­nen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt