Indre Balsfjord: På spor av elgen

Vi be­fin­ner oss i ind­re Bals­fjord i Troms fyl­ke. Her hol­der jakt­laget vårt til, be­stå­en­de av lo­ka­le bøn­der, samt kjent­folk til­knyt­tet øv­ri­ge ei­en­dom­mer. Til sam­men er vi rundt 14 je­ge­re, gam­le og unge – men flest gam­lin­ger.

Av en el­ler an­nen mer­ke­lig grunn ser det ut til å bli fle­re og fle­re pen­sjo­nis­ter på laget. Vi er Elg­vald 8, Tak­vatn.

Vi mø­tes i den gjest­frie ga­pa­hu­ken som er sam­lings­punkt gjen­nom hele jakta. Ikke alt­for tid­lig, for je­ger­ne skal ha tid til å stelle dyra sine før «hob­by» ut­ø­ves. For man­ge av oss er det­te årets høy­de­punkt, og de som har mu­lig­het til det, har tatt før­s­te jakt­uka fri fra jobb. Den­ne før­s­te uka er vi mann­ster­ke, men ut­over ok­to­ber må­ned blir jakta mer og mer spo­ra­disk. Pen­sjo­nis­te­ne og noen få til er de som hol­der ut til det siste. Nytt av året er at jakta va­rer helt til de­sem­ber, men det er len­ge si­den vi har brukt mer enn 2–3 uker på å fel­le de seks el­ge­ne vi har på kvota.

Kaf­fen kokes opp, og de som vå­ger bru­ker sitt pri­va­te, inn­gra­ver­te jakt­krus, som har hengt uvas­ket på sin re­spek­tab­le spi­ker i ga­pa­hu­ken si­den for­ri­ge jakt. Før jakta star­ter skal gam­melt og ferskt bygde­nytt ut­veks­les, og ryk­ter be­ret­tes og vi­de­re­for­mid­les. Så skal det rap­por­te­res om hva som er sett av elg og an­net vilt i lø­pet av som­me­ren. Den be­ryk­te­de «gammelkua», som nå må være minst 30 år, skal spa­res på som van­lig. Sin­gel­kal­ver skal ven­tes med i det leng­ste.

Med eller mot vinden

Da­gens plan er et for­holds­vis langt drev langs Tak­vat­nets nord­øst­li­ge side. Om­rå­det star­ter vidt i det sto­re Strupskaret, men smal­ner inn mer og mer jo len­ger sør­øst man kom­mer. Ter­ren­get skrår bratt opp­over bak­ke­ne helt opp til snau­fjel­let, og det tar tid å plas­se­re pos­te­ne før dre­vet kan star­te. De beste plas­se­ne, hvor el­gen of­test tas løs, er noen små fjell­skar der el­gen så å si blir bor­te mel­lom bjør­ke­stam­me­ne og det sto­re gran­fel­tet i slut­ten av dre­vet. Der står gra­ne­ne så tett at det skal godt gjø­res å presse noe som helst ut, selv med hund.

Et­ter et snø­fall står el­gen ofte enda mer i ro de før­s­te da­ge­ne. Om det er snø­slaps, som i dag, så kan man være sik­ker på at man er gjen­nom­våt til skin­net om man tar gran­felt-ruta, og det nø­les litt før de fri­vil­li­ge dri­ver­ne rek­ker opp hån­den.

Skal vi gå med el­ler mot vin­den? Vi be­stem­mer oss for å gå mot i dag. Er­fa­rings­mes­sig kan det vir­ke som el­gen be­ve­ger seg tryg­ge­re og sak­te­re når den kan være hva den be­ve­ger seg mot. Pos­te­ne fy­rer bål så len­ge det er mu­lig­het for det, og el­gen bryr seg over­ho­det ikke om bål­røy­ken. Pos­te­ne plas­se­res opp­over en gam­mel kjer­re­vei langs gran­fel­tet, med øver­ste post i skog­ban­det.

Jeg, som er blant den yng­re gar­de, mel­der meg som van­lig fri­vil­lig til å ta det øver­ste, leng­ste dre­vet, som går inn­om alle de små fjellskarene oppe i fjell­si­da. Ne­den­for går tre dri­ve­re og to bik­kjer – en norsk grå og en ka­relsk bjør­ne­hund. Her må jeg gå fort for å hol­de føl­ge med dri­ver­ne som går ne­derst, men i det vi run­der rundt fjel­let, får jeg in­ner­sving siste bi­ten mot post­rekka, og må nes­ten stoppe helt opp for å ikke gå for­bi de and­re.

Postrekka er knusk stille

På ra­dio­en rap­por­te­res det om lig­ge­plas­ser og spor et­ter to dyr len­ger ned. Et stort og et mind­re, og spo­re­ne er fers­ke. Oppe i skog­ban­det er det urørt snø så langt øyet rek­ker. Det po­si­ti­ve er at ned­bø­ren som kom­mer som sludd og regn len­ger ned, kom­mer som snø her oppe.

Hun­de­ne er slup­pet, og det va­rer ikke lege før los hø­res inne i gran­fel­tet. Dri­ver­ne stop­per opp, jeg på en over­sikt­lig plass ned­over lia. Så opp­hø­rer lo­sen og det blir stil­le. Nå kan alt skje. En­ten dund­rer dy­re­ne på rett mot post­rekka, el­ler så tar de bei­na fatt rett opp lia, hvis de ikke kom­me lø­pen­de til­ba­ke. I vers­te fall blir de stå­en­de stil­le midt i tyk­kes­te gran­skau­en, og lar seg ikke støk­ke ut før man går rett på dem. Det skal godt gjø­res.

Vi be­stem­mer oss for å tryk­ke på. Post­rekka er knusk stil­le, be­redt med bør­sa i hånd. Dy­ra går vi­de­re. Ut av gran­fel­tet kom­mer nå ei sin­gel ku mot nest øver­ste post. Den er sta­dig på vakt, væ­rer og ser ut til å ha opp­da­get pos­ten. Skud­det hol­des igjen for å være sik­ker på at den ikke har kalv. Så hø­res det på ra­dio­en, «sin­gel ku har snudd og er på vei opp mot øver­ste post!».

Voldsomt slit å trekke kua

Øverst på post­rekka står Ole Sørensen klar med sin årsnye elgbørse i ka­li­ber 6,5. Den 72 år gam­le je­ge­ren har jak­tet elg si­den før­s­te året det ble jak­tet elg her oppe, en gang på 80-tal­let. En er­fa­ren og ha­bil je­ger og gård­bru­ker, som har trådt i skog og fjell og jak­tet små­vilt fra guttungealder. Hvor man­ge el­ger han har felt har han ikke tel­ling på, men vi snak­ker 20 pluss.

Kua pas­se­rer Ole på fint hold ne­den­for i bjør­ke­sko­gen. Et styk­ke et­ter kom­mer den ka­rels­ke bjør­ne­hun­den i godt driv, men uten å lose. De stop­per opp mel­lom noen trær, len­ge nok til at Ole får lagt an og sik­tet godt. Så hø­res et smell oppe i lia, som rin­ger ut over Tak­vat­net gjen­nom snøelingen.

El­gen spo­res raskt opp i spor­snø­en, der den lig­ger 100 me­ter ne­den­for skudd­plas­sen. En stor og fin ku med bra slak­te­vekt. Skudd­her­ren får sine vel­men­te hånd­trykk og gra­tu­le­res med nok en elg. Det blir et vold­somt slit å trek­ke kua ned til riks­vei­en, som lig­ger en ki­lo­me­ter len­ger ned i ter­ren­get.

Dyr er det nok av i skogen

Jak­ten fort­set­ter ut i de sene høst- og vin­ter­da­ger. Den blir mer ut­ford­ren­de i år, med en siste stor­ok­se som vi ald­ri lyk­kes å fel­le. Men dyr er det nok av i sko­gen, og det mang­ler ikke på ob­ser­va­sjo­ner, så får vi hel­ler vente til nes­te års jakt og nye mu­lig­he­ter. Vi stil­ler nok mann­sterke til jakt nes­te høst også.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt