Den før­s­te jakt-lo­sen

«I austhalln på fjelli sjer me fir bjønna som kjem beint imot oss. Me ha ber­re nåka bjørkbuska å skjul oss me, me dem kom på hund­re me­ters av­stand. Så smælt me laus på mora, fer å sik­ker oss den – me ha høyrd tal' om æt dem va itt å trøy tå. Ho stup beint i bak­ken. Di ænner kasta seg på rauva og vart brydd. Me va spennt og skaut på den støstin igjen. Men da sprang dem all tri. Me sprang ætt' og skaut. I kom forbi'n stor stein – der attme satt den støstin og skuill døy. Så skaut i den og så i sprangje igjen. Og så fann me den treddi ni' i grubb – dau. Så sog me den sist'n rang­la på og me skaut så leng te'n la ni' grubb han og. Men da ha me spranga te me va svætt».

Slik for­ta­lte Bengt Løvsjøli his­to­ri­en om da han og jakt­kom­pi­sen Ola Næss skjøt fire bjørner på en gang. His­to­ri­en ble for­talt til Johannes Kjes­bu, og tryk­ket i Kjesbus bok «På jakt», som kom ut i 1934.

Præktige gevirer

Bengt Løvsjøli var en stor­vilt­le­gen­de i Trøn­de­lag, og pris­gitt ta­lens gave. Han ble født som Bengt Hanssen på Skjelbred i Nordli i Lier­ne den 3. mars 1850. I 1884 kjøpte han går­den Løvsjøli Øst­re. Før det had­de han gif­tet seg med Ker­sti Johannsedatter og sam­men fikk de dat­te­ren Berg­itte i 1876.

Mot slut­ten av 1870-åre­ne så Løvsjøli elg for før­s­te gang. Da had­de det an­gi­ve­lig ikke vært elg i Lier­ne på 50–60 år. Et­ter det tok det ikke man­ge åre­ne før han ble en vel­re­nom­mert elg­je­ger i de nord­trøn­ders­ke sko­ge­ne. Iføl­ge «Byg­de­bok for Lier­ne» var han også den før­s­te je­ge­ren i dis­se trak­te­ne som ble hy­ret som los for uten­lands­ke je­ge­re som be­gyn­te å kom­me til om­rå­det i 1880-årene med de hen­sik­ter å sik­re seg en norsk elg.

Som Mik­kjel Føn­hus skrev i Indhereds-pos­ten, kan Løvsjøli med ret­te ta æren for man­ge av de «præktige ge­vi­re­ne som præger veg­ge­ne i tys­ke, eng­els­ke og frans­ke herreslotter».

Så det komiske i situasjonen

Bengt var blant annet los for tys­ke­ren Otto Schulz, som bo­sat­te seg i Stein­kjer og som vi har skre­vet om tid­li­ge­re i den­ne re­por­ta­sje­se­ri­en.

En his­to­rie skal ha det til at Løvsjøli og Schulz gikk i stru­pe­ne på hver­and­re da Løvsjøli skjøt en av to ok­ser som bik­kja hans had­de spo­ret opp da Løvsjøli gikk los for Schulz. Det ble en or­dent­lig slåss­kamp. Schulz var ill­sint for­di Løvsjøli had­de skutt det han be­trak­tet som sitt dyr, og Løvsjøli var sint for­di Schulz had­de an­gre­pet ham da Løvsjøli selv men­te han bare had­de hind­ret ok­sen fra å flyk­te.

Til slutt så de beg­ge det ko­mis­ke i si­tua­sjo­nen, og ble eni­ge om at det had­de vært en god jakt. Venne­ska­pet dem imel­lom var­te li­vet ut.

Ulven ble skutt samme kveld

I boka «Im Ban­nes des Nordlichts» skri­ver Schulz at Løvsjøli var opp­tatt av å lære tys­ke­ren nors­ke kort­spill, og at han bruk­te kvae som tyg­ge­gum­mi.

Som en føl­ge av los­virk­som­he­ten lær­te Løvsjøli seg både tysk og eng­elsk, og tro­lig også et og an­net for­tel­ler­tek­nisk grep. Mik­kjel Føn­hus hyl­let ham som for­tel­ler, og skrev om han at «når han tok til å for­tel­le, da mjuknet han opp, hele ka­ren. Og da var det som han ikke så an­net enn skog og fjell der inne i den ves­le fø­de­råds­stua. [ ...] gam­le Bengt fek­tet med ar­me­ne som bjønnlabber fek­ter; han stod på fire som en hund, han byk­set som en elg, han knur­ret som en sint bjønn-bin­ne – han spil­te hele sko­gen for meg, den som had­de vært li­vet hans».

Lik som han «spil­te hele sko­gen» når han for­tal­te his­to­ri­er, spil­te han også på hele sitt språkelige re­per­to­ar, som når da han skul­le for­tel­le om den gang han jak­tet med en tysk gre­ve og de over­nat­tet på en se­ter­voll. Om kvel­den måt­te gre­ven ut på tu­net og let­te på tryk­ket, og da han kom inn igjen, had­de gre­ven visst­nok for­talt at: «Das står ein gros­ser hunt utpå volli». «Donnervætter, tænkt i, ein gros­ser hoint her i fjelli. Nei, det må vera ein wolf».

Det hø­rer med til his­to­ri­en at ul­ven ble skutt sam­me kveld.

Felte ti bjørner

Løvsjøli els­ket na­tu­ren, og had­de en ære­frykt for el­gen. Blant an­net skal han ikke ha vært kom­for­ta­bel med å ha elg­ok­ser på vel­dig nært hold. Hvor man­ge av dem han fel­te i løpet av kar­rie­ren vi­tes ikke, men han var 75 år da han var los for siste gang. Da gikk han los for en spansk her­tu­gin­ne og tu­ren re­sul­ter­te i en stor elg­ok­se som her­tu­gin­na an­gi­ve­lig skjøt.

Løvsjøli skal også ha vært en dyk­tig mår­je­ger, og vært med på å fel­le ti bjørner. Den før­s­te av dis­se fel­te han som los for en spansk prins.

Ærespokal

I til­legg til å være en dyk­tig los og en god for­tel­ler, var Løvsjøli også en je­ger med svært gode hun­der. Blant an­net skal Otto Schulz ha vært så im­po­nert over en av hun­de­ne hans, at han end­te opp med å kjøpe den.

Løvsjøli var også en av dem som red­det svarthundrasen fra å bli to­talt utvas­ket, og ble et lands­kjent navn som hun­de­opp­dret­ter.

I for­bin­del­se med en hun­de­ut­stil­ling som Norsk Ken­nel Klub ar­ran­ger­te i Oslo i 1904 hed­ret Norsk Idrætsblad Løvsjølis til­ste­de­væ­rel­se. Det var stort at en mann som bod­de så langt «udenfor fol­ke­skik­ken» had­de tatt tu­ren til ho­ved­sta­den, og han fikk ros for hans «ar­bei­der for å få fram de få rene eks­em­pla­rer af den sor­te dy­re­hund som endu fin­nes spredt rundt i afkrogene har i lan­det».

I 1910 fikk han en æres­po­kal i sølv un­der en hun­de­ut­stil­ling i Bergen. Den­ne skal den gam­le je­ge­ren vært svært stolt av.

Meldingen om at Bengt var død

Det he­ter seg også at Løvsjøli solg­te sin siste hund «Jillo» et­ter at han had­de vært på sin siste elg­jakt. An­gi­ve­lig ang­ret han på sal­get, og lå vå­ken i fle­re net­ter for­di han sav­net bik­kja.

Johannes Kjes­bu skri­ver at han be­søk­te elg­je­ge­ren kort tid før han døde. «Da jeg kom ned til stua hvor han bod­de i de senere år, sto han ute og så over fjell­strek­nin­gen hvor han had­de hatt så man­g en jakt. Inne i stua hans pra­tet vi om ett og an­net, men det falt ham da noe tungt å for­tel­le, og han had­de van­ske­lig for å min­nes navn. Men jeg fikk endel bil­le­der hos ham, og kjøp­te en li­ten, gam­mel rif­le. Ikke så len­ge et­ter­på kom mel­din­gen om at Bengt var død».

Bengt Løvsjøli døde 24. feb­ruar 1934, og lig­ger be­gra­vet på Nordli. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt