I nattens mulm og mørke
Når det er mørkt, bør vi bruke mørke agn. Det er så godt som en etablert sannhet blant sportsfiskere. Eller – kanskje det ikke er fullt så enkelt likevel?

Det er forsket mye på ørretens syn, hvordan den oppfatter farger og hvilken innvirkning faktorer som for eksempel sikt, dybde og eventuelt mangelen på dagslys har i denne forbindelse.
Det er selvfølgelig vanskelig å være skråsikker på hvordan fiskeøyet oppfatter imitasjonene våre, men det er en utbredt oppfatning at svarte agn gir best silhuett mot himmelen når det er mørkt, enten vi snakker om flue, sluk eller spinner. Og det høres fornuftig ut, dersom vi kun forholder oss til ørretens evne til å observere byttet.

Enkle å se på vannflata
Spørsmålet er om dette er en regel vi alltid bør forholde oss til, eller om det finnes unntak?
– I mine unge år, tidlig på 70-tallet, opplevde jeg at det var vel så vanlig å ty til lyse fluer i skumringen og natta, særlig når sommeren var på hell og de dunkle augustkveldene begynte å gjøre seg gjeldende. Vi fisket med fluer som hadde kritthvite vinger eller rene nattsvermerimitasjoner i helhvitt, som f.eks. klassikeren White Moth. Spesielt ved tørrfluefiske var de sistnevnte imitasjonene utrolig enkle å se på vannflata, noe som gjorde akkurat dette fisket vanvittig spennende.

Prøv noe nytt!
Argumentene for å bruke hvitt den gangen, var at hvitt ville reflektere det som måtte eksistere av omliggende lys. Når månen skinner, styrkes gjenskinnet av f.eks. ei hvit flue, mens et svart objekt absorberer alle synlige bølgelengder av det samme lyset og reflekterer ingenting. Mot himmelen vil riktignok en svart versjon som regel gi den tydeligste konturen, men med én gang ørreten ikke betrakter objektet rett nedenfra og opp, kan høye fjell, vegetasjon og andre strukturer bidra til at den motsatte kontrastfargen favoriseres. Og jo dypere det fiskes, desto mer sannsynlig er det at et mørkt kunstagn betraktes fra en vinkel som tilsier at bakgrunnen vil kunne viske ut omrissene av det.

Våg å eksperimentere
Det finnes en rekke selvlysende sluker/spinnere i handelen, men også selvlysende komponenter for bruk i fluer. Egenskapen i disse fargeproduktene kan dog være litt forskjellige. Noen er bare effektive om de utsettes for lys, andre inneholder pigmenter som lyser kontinuerlig uten ytre påvirkninger. En del av disse kan utvilsomt både matche, og kanskje endatil utkonkurrere, kontrastfargene hvitt og svart. Noen fasit finnes ikke, men så lenge en viktig målsetting er å unngå at lokkemiddelet går i ett med omgivelsene, skal man ikke være redd for å eksperimentere!
Innslag av sølv, glitter eller lignende anser jeg alltid for å være et smart supplement, især for kunstagn som illustrerer byttefisk. Sølv og hvitt har mange av de samme egenskapene, men for å kopiere den glimtvise gjenglansen som skadet småfisk gjerne lager i vannet, kan en kombinasjon av den egnede fargekontrasten og sølv være det lille ekstra som trigger ørreten.

Ikke overdriv
Synlighet og størrelse henger helt opplagt sammen, men det er lett å overdrive hvis du går opp i størrelse. I verste fall kan dette gjøre fisken skeptisk. Da er det bedre å utjevne redusert synlighet ved å vektlegge støy og bevegelse. Litt forsiktig plasking i vannskorpa med imitasjonen vil kunne tiltrekke ørreten, som ofte assosiere slike lyder med støy fra tunge, nattaktive insekt og lignende.
Det samme kan vi si om lokkemiddelet vi eventuelt trekker gjennom vannmassene, dypere ned. Sluker som lager tydelige bevegelser, spinnere med roterende blad og så videre, øker muligheten for fisken til å iaktta lokkemiddelet, og når mørkets begrensninger er total, kan vibrasjonene akkurat disse kunstagnene lager i vannet, lettere bidra til at ørreten lokaliserer dem ved hjelp av sidelinjeorganet.
Det viktigste med tanke på å øke fangsten, er kanskje ikke å henge seg for mye opp i «regler» og vedtatte sannheter. Det viktigste er at du kommer deg ut i mørket og gjør dine egne erfaringer – der du fisker. Natta har en spenning og mystikk som overgår det meste. Dessuten, du risikerer å få noe riktig stort på kroken … 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv