Før Petter Nyquist ble Petter Uteligger, var han Petter Eventyrer

Kalenderen viser november 2014, og Petter Nyquist har tatt til gata. I 52 dager skal han leve blant hovedstadens løsere fugler og bli den vi året etter kjenner som Petter Uteligger.

Han er frossen, redd og ensom, men har funnet en kompis i rusavhengige Svein. Nå skal Svein ordne et sted for ham å sove, og på en parkeringsplass i nærheten av Blindern prøver han å bygge et slags krypinn ved å stable paller, fikse og ordne.

– Og du sier du har vært på Nordpolen? spør Svein, og ser opp på Petter som står litt rådløs ved siden av.

– Det tror jeg ikke noe på!

– Det var da jeg skjønte at selv om jeg hadde vært flere ekspedisjoner til både Antarktis og Nordpolen, var jeg en fersking på gata, sier Petter.

Ja-menneske

Vi sitter i kafeen på Frognerseteren på toppen av Oslo. Petter kom inn døra på slaget tolv, men jeg må innrømme at jeg et lite øyeblikk var usikker på om han ville dukke opp.

Ikke fordi jeg ikke trodde han ønsket å stille opp i et intervju for Villmarksliv, men fordi jeg var redd avtalen vår hadde gått seg vill i en overbooket kalender og et kreativt hode som, etter eget utsagn, ikke klarer å huske mer enn ett gjøremål for dagen.

Dessuten svarte han ikke på tekstmeldingen jeg sendte tidligere på morgenen. Det skulle vise seg at jeg ikke var alene om å bli oversett. På telefonen hans, som under hele intervjuet ligger og rister og piper som en plaget hundevalp, er det 58 uleste meldinger. Han sier det ikke er uvanlig at tallet nærmer seg 100.

– Hverdagen er blitt ganske forandret de siste tre årene. I utgangspunktet er jeg et ja-menneske, men nå må jeg si nei til flere ting, og det er veldig vanskelig. Men man må bare blokke ut til tider, ellers du får aldri fullført noe, sier Petter.

Polfarer

Han er vant med å fullføre. Kanskje ikke alt, og riktignok ikke videregående skole, men han fullførte sine 52 dager på gata i Oslo, og det resulterte i «Petter Uteligger».

TV-serien dokumenterte rus- og uteliggermiljøet i Oslo, og ble den store snakkisen da den ble sendt i førjulstiden 2015. Serien ble premiert med Gullruten for beste dokumentarserie. Petter selv vant publikumsprisen.

– Serien ga en helt annen innsikt i et miljø som er preget av å ha mange fordommer mot seg. Det er jo hyggelig å kunne ha bidratt til å gjøre samfunnet litt varmere, sier Petter.

Så vokste konseptet sammen med lidenskapen og engasjementet. Først kom en serie om de pårørende, og deretter en serie hvor Petter tar med seg rusavhengige på tur til Nordkapp. Den fjerde serien «Petter uteligger: En ny sjanse» er nylig avsluttet på TV 2.

Men før Petter ble Petter Uteligger, var han Petter Eventyrer.

Hans barndom lå langt fra den harde realiteten på gata. Han var den yngste av to gutter i en kjernefamilie fra Bærum, og vokste opp med au pair og badebasseng i hagen. Han hadde en storebror som jevnlig tok ham med ut i naturen, og var med i Ungdommens Røde Kors i 10 år.

Og så kunne han fiske litt, men riktignok mest i havet når han besøkte bestefar på Frøya. Han sier han ikke har tålmodighet til å sitte ved et vann i tre timer og vente på at det skal nappe.

For tålmodighet er en dyd, men rastløshet er en sterkere kraft, og antageligvis var Petter et udiagnostisert ADHD-barn uten evne til å sitte stille – med mindre han puslet puslespill.

På videregående festet han på seg et redusert immunforsvar, fikk en kjøtt­etende bakterie som slo seg til over det ene øret, ble innlagt på sykehus og gikk glipp av de avsluttende eksamenene.

Så fulgte et år i saniteten i militæret, og deretter noen år hvor han jobbet på Peppes Pizza og festet som en student uten å studere. Det var en tid uten retning og mening, og uten de store visjonene for livet som han følte kompisene hans bar på.

Mestringsfølelse

Petter tok aldri opp igjen eksamen, men via en bekjent som nettopp hadde kommet hjem fra Nordpolen, kom han i kontakt med Børge Ousland.

– Jeg hadde ingen forbilder som het Nansen eller Amundsen, eller Børge for den saks skyld. Men da Børge spurte om jeg ville være med til Nordpolen, følte jeg for første gang at dette ikke var noe noen andre prakket på meg, slik det hadde vært med skole og militæret. Å bli med til Nordpolen var på en måte mitt valg og et eget prosjekt, sier Petter.

I år 2000 satte han føttene sine på polisen for første gang, og siden har han vært tilbake sju ganger. Han har også vært i Antarktis en rekke ganger, på Grønland og på en rekke fjelltopper rundt om i verden.

– På en eller annen måte følte jeg at Børge ga meg riktig motivasjon. Det var gøy å utfordre seg selv både fysisk og psykisk i de omgivelsene, og jeg satt igjen med en så enormt stor mestringsfølelse. Allerede før turen var over, hadde jeg planlagt neste ekspedisjon, sier Petter.

Han sier den første turen handlet om å finne seg selv, og at de neste turene var selvrealisering på høyt nivå. Han har en trang til å komme seg ut og oppsøke ting, sier han. Det er slik han finner sin energi.

Uteligger

Det er de som surfer igjennom livet på et vinnende smil og en imøtekommende personlighet. Petter har de egenskapene, men han har også en teft for historiefortelling og evnen til å håndtere kamerautstyr i 30 minus.

Han begynte å dokumentere turene sine, og da et britisk tv-team på fire så at han gjorde den samme jobben som dem, mer eller mindre alene, og med noen nuller mindre på budsjettet, begynte jobbene å komme.

Petter ble hyret inn som kameramann da de fulgte prins Harry til Nordpolen, Antarktis og Mount Everest. Han filmet på produksjoner laget for NRK og lagde nett-tv-serier for blant annet Dagbladet.

Mellom de mer seriøse slagene dro han også ut på mer lekne turer, deriblant krysset han Las Vegas med pulk sammen med Alexander Gamme.

Og det var da de traff de hjemløse i tunnelene under gamblingbyen ideen om «Petter uteligger» ble unnfanget.

I november 2014 tok Petter farvel med familien, plukket med seg kameraet og reiste ned til byen på det han omtaler som sin tøffeste ekspedisjon mentalt. Han dokumenterte det grundig.

– Jeg er opptatt av å kunne få uttrykke mine egne tanker og følelser, og fortelle hvordan ting er og hvordan jeg opplever det. Det er viktig å få med både oppturer og nedturer både når du er på Nordpolen og når du er på gata. For det er sånn livet er, og det gjør det menneskelig.

– Samtidig må jeg si at jeg følte meg lenger hjemmefra når jeg var kald og våt og ensom i sentrum av Oslo, enn da jeg var på Nordpolen, sier Petter.

Sårbarheten

Han sier han ikke hadde klart å lage «Petter uteligger» uten erfaringene han gjorde seg på jordens to ytterpunkter.

– Det handler om å være ydmyk, og om å gjøre vurderinger og prøve å ta de beste valgene så langt du klarer selv om du er sliten og trøtt og sulten. Det er ikke alltid like lett, og man blir irrasjonell. Og man blir det på gata i Oslo. Du får aldri sovet nok, og du er våt og kald, sier Petter.

– Er man på Nordpolen eller Antarktis, har man et konkret mål å forholde seg til. Man skal fra A til B. Og man har planlagt alt ned til minste detalj. Under «Petter uteligger» hadde jeg ikke planlagt noe, og det eneste målet jeg hadde var å være ute i 52 dager.

– Hvilket mål føltes det best å nå?

– Når du har kommet deg opp på en topp eller til polpunktet, kan du på en måte feire litt. Det har vært turer som jeg har måttet avbryte av ulike årsaker, og da jeg var ferdig på gata etter 52 dager, var det kanskje mer en slik følelse jeg satt igjen med – at jeg ikke helt kom fram til målet, men at jeg hadde lært utrolig mye og at det hadde beriket meg som menneske og endret meg som person, sier Petter.

– Hva var det du var på jakt etter?

– Jeg vet ikke, for det skjedde så mye underveis, og ikke minst i meg selv. Jeg møtte meg selv og fordommene mine i døra mange ganger. Særlig gikk det opp for meg hva det gjør med deg som person når du er i en så sårbar situasjon over lengre tid. Det er en helt annen sårbarhet enn når du er på ekspedisjon. Du blir ydmyket, og innser at du ikke får dekket mange av de vanlig behovene vi tar for gitt.

Noe av det verste, sier Petter – som selv er far til to barn – var å oppleve at foreldre dro barna sine vekk fra ham dersom de nærmet seg der han satt og tittet ned i tiggerkoppen.

Midtlivskrisa

Petter prater mye. Han sier det er en av hans dårlige sider, men i et intervju er det et gode – rent bortsett fra at det er så mye man ikke får med.

Han snakker om rusavhengige, og at han nå er i miljøet som en venn og en støttespiller, og ikke en fagperson som skal mene noe om de enkeltes livsstil.

Han ønsker at konsulenter og kontaktpersoner kunne hatt bedre ressurser slik at de kunne bruke mer tid på hver enkelt rusavhengig, og sånn sett tenke langsiktig, enn bare å slukke branner.

Og så snakker han om samboeren, som har støttet ham i 10 år, og som beskrivende nok for Petter sender ham en melding hvor hun spør om hvor mange middager han kommer til å spise hjemme denne uka.

Og barna, som han er opptatt av å gi gode verdier.

– Datteren min har truffet mange i gatemiljøet, og er med og putter penger i koppene deres. Hun er blitt flink til å se mennesker som mange andre overser, og jeg prøver å bevisstgjøre henne på at ikke alle har det like bra som oss. Det fine med barn er at de ikke har fått fordommer ennå, sier Petter.

Han tar henne også med ut på tradisjonelle naturopplevelser.

– Noen foreldre er kanskje mer opptatt av idrett, og det er ikke noe galt i det, men jeg er mer opptatt av at de skal ha et forhold til friluftsliv og ting som ikke er så organisert. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror jeg er redd for at det skal blir for stort press.

Stiftelsen

På sin første tur til Nordpolen møtte Petter en forretningsmann ved navn Sverre Hollie. Sammen startet de Stiftelsen Petter Uteligger – en stiftelse som har som formål å skape noen lyspunkter i livet til de som sliter med rus, enten det er å arrangere turer og opplevelser, eller rett og slett å bidra økonomisk til andre sosiale tiltak.

– Jeg kjenner flere i miljøet som er glade i friluftsliv, og jeg ser hva det gjør med dem. Det handler om å gi folk en arena hvor de kjenner på mestringsfølelsen, og gleden av å være ute.

– Jeg har en venninne som er med og klatrer. Der har hun et fellesskap med de andre klatrerne, selv om hun har masse kutt etter selvskading på armene. Jeg vil gi en stor kudos til folk innenfor friluftslivet, eller andre slike aktiviteter, som ser at folk er like mye verdt, uansett hvilken bakgrunn de har, sier Petter.

Han ønsker å knytte til seg folk som vil bidra med å skape slike små lyspunkter, enten det er økonomisk eller med andre tjenester, og nevner Børge Ousland, som åpnet hyttene sine på øya Manshausen da Petter tok med seg rusavhengige til Nordkapp.

– Jeg har takket Børge Ousland for den muligheten han ga meg da han tok meg med ut på ekspedisjon den første gangen. Men jeg tror ikke han ser på det på den måten. For ham var det bare en telefonsamtale. Men det sier noe om hvor mye litt kan bety for andre.

– Det er det samme som gjelder i det miljøet jeg jobber nå. Jeg føler ikke nødvendigvis at jeg har gjort så mye, men det lille ekstra betyr så mye for mange, sier Petter.

BLI ABONNENT:Artikkelen er publisert i samarbeid med bladet Villmarksliv. Klikk her for å abonnere (6 utgaver + villmarkskniv for 269,-).