ØRRETFISKE I FJELLET
Tidligfiske i oset
Med gode forberedelser og valg av riktig sted, er tidligfiske av ørret på fjellet mulig.
I et nesten stiløst område øst på Hardangervidda baner jeg meg vei sammen med kameraten Kjetil gjennom fonner med råtten snø. Litt lenger framme blinker det i ei flomstor elv som ender sitt utløp inn i en fjellsjø, ennå delvis dekket av is. Og akkurat der! Tett ved innløpsoset, har vi tenkt å slå oss til.
Ved bredden av elva griper forventningene oss. Fra flueboksene velges imitasjoner som vi mener ligner naturlige fødeemner på denne tiden av året. Iveren flyr nesten fortere enn fingrene, som fomler med knuter og andre besværligheter, men endelig, nå skal den verste fiskefeberen lindres.
Er det for kaldt i vannet?
Med myke kast skyter vi fortom og snøre ut i elveleiet. Fluene driver med strømmen før de løftes ut av vannet og på nytt slenges på skrått oppover. Slik står vi side om side og fisker en stund, men resultatet lar vente på seg …
Om litt fester tvilen seg. Er det for kaldt i vannet? Er det feil tid på dagen? Eller kan hende de avslørende solstrålene som nå og da sendes ned til elvebunnen gjør fisken skeptisk?
SESONGENS FØRSTE
Med termometeret kontrollerer jeg gradene i oset for deretter å sammenligne med temperaturen i selve fjellsjøen. Det viser seg at det rennende vannet holder 7–8 grader mot 5 grader i det stillestående vannet. En positiv differanse som gjør at ørreten burde være villig til å søke opp i den mer tempererte strømmen. Kanskje den allerede er der, like under overflata?
Jeg vader likevel i land for å legge fra meg stanga. Det er aldri noen dum idé å la fiskeplassen få mulighet til å falle til ro igjen etter ei god økt. Kjetil gjør det samme. Vi tenner bål og koker kaffe. Det er fjellivets privilegier; sitte og sortere tankene etter våre egne behov.
På pipende vinger kommer et andepar lavt over lonene like forbi oss. Da våkner sansene igjen. Nå skal det skje! Fluestenger byttes ut med lettspinn og metall. Og Kjetil får napp med én gang – sesongens første! En blank og glinsende fisk havner i håven. Er det alvor, eller var det bare en uforsiktig krabat som tilfeldigvis falt for en branngul 12 grams sluk?
Ørreten er feit og rød i kjøttet. Det tyder på at den kommer fra fjellsjøen, altså ingen stasjonær elvefisk. Det bærer bud om at noe kanskje er på gang. Vi kjører på med sluk og spinner. I dødvannet mellom to stryk er det antydning til at en fisk er borti krokene mine også. På tredje kastet virker det som den sitter ordentlig, men i det hvite skummet – der elva tar form som en liten foss – spreller den seg løs fra sluken.
Osets muligheter
Strømningene fra innløpselva skaper turbulens utover i fjellsjøen. Dette bidrar som regel til opphopninger av næringsdyr som i seg selv gjør at osene til vanlig er gode fiskeplasser. Tidlig i sesongen kan derimot lave temperaturer sette begrensninger på ørretens aktivitetsnivå fordi dette har stor betydning for fiskens fordøyelseseffektivitet og muskelytelse. Et par grader varmere vann fra innløpselva kan derimot utløse vandringer fra den kaldere fjellsjøen til oset og elva.
Vannstandsforskjeller vil også innvirke på fisket i oset. Først og fremst ved at ørreten finner nye veier i takt med endringer av strømkanter, størrelse på vannløp og strømmens styrke, men også fordi forekomsten av mat som kommer drivende kan variere med vannivået.
Ofte er det en tydelig døgnvandring, der kveld og natt, ev. tidlig morgen viser seg å være best.
I den tidligste fasen fungerer mark og sluk/spinner bra. Ved fluefiske nyttes imitasjoner av insekter i larvestadier og andre bunndyr samt byttefisk. Fantasifulle utgaver som Wolly Bugger-varianter eller Montana kan ofte være vel så rått som noe annet. Når fisken en anelse senere i sesongen begynner å vake, er det tid for fiske med flue i overflata.
En praktisk fordel med oset og tilliggende innløpselv er de brutte og urolige overflatene som bidrar til å skjule deg og dine eventuelle feil. I tillegg føler fisken seg trygg for predatorer og andre.
I de strømrike partiene har neppe fisken tid til å studere byttet. Fra en menneskelig synsvinkel er det derfor rimelig å anta at den av og til slurver litt i bestemmelsesøyeblikket. I så fall er dette til vår fordel.
ENDELIG MIN TUR
Fylt av spenning fortsetter jeg fisket oppstrøms. I den siste kulpen, før elva går over til et mindre innbydende gruntområde, er det definitivt min tur. Her får jeg en kort og frisk kamp med en pen ørret av finfin klasse. I noenlunde samme øyeblikk forsøker Kjetil å rope noe til meg, men stemmen hans drukner i bråket fra strykene. Imidlertid forstår jeg så pass at det handler om en fisk han har mistet. Åhh, det er herlig! Vi er langt til fjells og ørreten biter – kan det bli bedre?
Vi retter søkelyset mot de potensielt beste plassene. Derfor foregår fisket for det meste fra bredden ved munningen, der elva renner ut i fjellsjøen. Her finner vi som vanlig ørreten langs strømkantene hvor den kan spare energiforbruk til det kommer insekt drivende forbi i hovedstrømmen.
Videre virker det som om fisken mer enn gjerne søker oppstrøms, likevel ikke lenger enn maks 30–40 meter fra oset. I vårt tilfelle avgrenses muligens vandringen av elvas fysiske beskaffenhet. I selve elvepartiet kikker vi ekstra nøye etter stedene der vannet blir mørkere for å avsløre dypere renner og forsenkninger hvor ørreten føler seg tryggest.
Kvelden glir inn i vårnatta. Horisonten blir dunkel mot den lysere himmelen. Med ett er det hissige kveldsbettet forbi. Sluken dras forgjeves gjennom vannet, som er lett gulfarget etter snø- og issmeltinga. Nesten samtidig begynner frosten å klore seg fast i hele kroppen. Vi kikker etter et lunt sted å legge oss i soveposene.
I le bak en berghammer sovner vi under akkompagnementet av rypekaklingen som stiger opp til oss fra vollene langs den brusende elva.
TID FOR FLUEFISKE
Tidlig neste morgen: Etter noen få timers søvn er vi på vei mot oset igjen. For å ta oss raskere fram følger vi snøstripene som har fått skarehinne på grunn av den skarpe nattekulda. Selv etter gårdagens favorisering av sluker i glorete farger har jeg en frydefull fornemmelse av at fluestanga nå skal gjøre lykke.
I går fant vi grønne vårfluelarver i magesekken på minst et par av ørretene, men kunstferdige etterligninger hjalp ikke så mye. Det er på tide med en ny tilnærming. Jeg vet at elva er gyteområde for deler av fjellsjøens bestand. Hvorvidt de lokale ørretene til vanlig beiter på sitt eget avkom, er vanskelig å si, men om det plutselig kommer en årsunge i veien for et sultent individ, viker den neppe til side.
Jeg har for anledningen laget noen små imitasjoner av yngel. Hver enkelt er utstyrt med en bunt av myke hår for å illudere en bevegelig bakpart, og en UV-lim-beseglet forkropp pyntet med noe som skal ligne en plommesekk. Sistnevnte detalj er ment som et iøynefallende signal om ekstra proteintilskudd: en nøkkelstimulus som skal utløse jaktinstinktet hos ørreten. Det er tvilsomt om akkurat dette er avgjørende, men selv en illusjon i mitt hode kan være godt nok. Det motiverer meg jo til å fiske, og det i seg selv gir uansett bedre muligheter enn om jeg bare hadde gitt opp.
Unngår bunnapp
Kastingen er godt i gang. Yngel-imitasjonen trekkes gjennom vannet med små rykk. Stundom slipper jeg den helt ned til bunnen. Med innlagt fortyngning vender krokbøyen opp, og med det unngår jeg i stor grad bunnapp og slitasje på spissen. Den herlige kulpen har flere fine steiner som kan danne gode standplasser.
Likevel finner jeg ingen ørret som har tendenser til å ville ta luregreia mi. Ut fra bevegelser i overflata legger jeg merke til ei bakevje som dannes på andre siden av hovedstrømmen. Jeg øker kastelengden og legger imitasjonen utenfor virvelen. Under inntrekket kommer jeg til å tenke på at eventuelle fisk i bakevja sikkert oppfører seg som andre fisker i elva, den står med hodet mot strømmen. Det betyr i så fall at her vil ørreten stå motsatt vei i forhold til ellers. For å treffe bedre justerer jeg det neste kastet. Og dermed sitter yngel-imitasjonen dypt i gapet på en ørret som tydeligvis kvier seg i det lengste for å gå i håven.
Men også denne blir spak og føyelig til slutt. Jeg løfter opp fisken og viser den til Kjetil.
Han har allerede skiftet flue mange ganger denne morgenen, og er i ferd med å konvertere til spinner. Selvfølgelig får han låne en av mine «plommesekkyngler». Uten at vi kan si det er overflod av sjanser, overtaler vi de neste par timene noen ørretslengere med samme resept før vi må avslutte leken.
Opprinnelig publisert i Ørretfiske nr 1, 2017