Grevlingen: Skogens gangster
Knutsen & Ludvigsen synger om å ha en grevling i taket, men bor du i et urbant strøk, er det nok mer sannsynlig at du har en grevling eller fem i krypkjelleren.
Det er vår, og natta har senket seg over løvskogen på Sørlandet. Ut av en jordhule, rett ved et eiketre, stikker grevlingen sitt svarte og hvite hode fram. Den er varsom, og dytter nesa ut først for å sjekke om kysten er klar.
Forsiktig kommer den ut, og begynner å labbe av gårde bortover den våte bakken hvor det ligger råttent løv fra høsten før. Grevlingen er på leting etter føde, og i løpet av sommeren vil den nesten doble vekten sin. Kanskje vil den besøke gården nede i dalen, og kanskje vil den finne en make. Den er i alle fall klar for en ny sommer.
Dobler vekta
Den eurasiske grevlingen eller bare grevling – er et rovdyr i mårfamilien som lever stort sett over hele Europa og deler av Vest-Asia. I Norge er den en livskraftig art, helt fra Agder-fylkene og opp til sør i Nordland.
– Før krigen var grevlingen stort sett knyttet til Sør-Norge, men så skjedde det en ganske stor ekspansjon, og nå er streifdyr blitt observert helt opp til Finnmark, sier Kjetil Bevanger, vitenskapelig rådgiver i Norsk institutt for naturforskning. Han sier det går en grense for hvor langt nord grevlingen kan etablere seg.
– Siden den går i hi om vinteren, og må ut om våren for å finne mat, er det egentlig antall dager med snøfri mark som bestemmer utbredelsen, sier Bevanger.
Grevlingen er lett å kjenne igjen på det hvite hodet og de to svarte stripene som går fra snuten, over øynene og bak til nakken. Kroppen er mellom 60 og 90 centimeter og vanligvis dekket med lange, gråbrune dekkhår, selv om fargevariasjoner forekommer.
Den er kraftig bygget med flat rygg, noe som gjør at den vugger fram og tilbake når den går. Hodet er lite og kjegleformet, nakken er kort og beina er korte og svarte.
Hannene og hunnene er like utseendemessig, men hannene er noe større. På våren veier de seks til åtte kilo, men vekten kan fordoble seg i løpet av sommeren.
Selv om det er lov å jakte grevling fra 21. august til 31. januar, har den ingen nytteverdi for mennesker i dag.
Bevanger forteller imidlertid at den før i tiden ble brukt til mye. Av hårene lagde man blant annet barberkoster, fettet ble brukt til skosmøring, og av skinnet kunne man lage blant annet seletøy til hest.
– I gamle dager spiste man også grevling. Den ble tross alt kalt husmannsgris, sier Bevanger.
Les også: Gjøken: Psykopat med vinger
Biologisk
klassifikasjon: Rovdyr
i mårdyrfamilien.
Utbredelse: I Norge finner du grevling helt fra Sørlandet til sør i Nordland.
Habitat: Tilpasser seg mange ulike habitat, også det urbane, men foretrekker blandingsskog i nærheten av kulturmark.
Føde: Meitemark, bær og frukt, smågnagere.
Kjennetegn: Gråbrun pels og hvitt, kjegleformet hode med to svarte striper. Lavbygget skapning på mellom 60 til 90 centimeter.
Grevlingens time
Grevlingen er mest aktiv når sola har gått ned, og tiden mellom halv tre og halv fire på natten kalles gjerne for «grevlingens time». I Norge er den spesialist på meitemark. Når bakken er fuktig, kan marken, og da særlig de store meitemarkene som kalles Lumbricus terrestris, ligge rett under jordskorpa. Ved hjelp av både syn, hørsel og lukt har grevlingen utviklet seg til et råskinn når det kommer til å lokalisere disse godbitene.
– Grevlingen har veldig god hørsel og luktesans, og selv om ikke synet er så godt på avstand, ser den veldig bra på nært hold. Blant annet kan den se små bevegelser i bakken når marken rører seg rett under jordskorpa, sier Bevanger.
Med tennene og sine lange framklør graver den opp marken og sluker den. Oppgravde gresstuster på plenen vitner om at grevlingen har hatt et festmåltid natten før.
Når det er sagt, er grevlingen litt av en opportunist, og vet å tilpasse seg omgivelsene. Derfor spiser den også smågnagere og pinnsvinunger. Den kan være et effektivt våpen mot brunsnegler, og på høsten spiser den frukt og bær. Karbohydrater omdannes lett til fett, og det trenger den for å overleve vinteren.
– I land som Italia og Hellas ser det faktisk ut til at hoveddietten til grevlingen består av oliven, sier Bevanger.
Selv kan grevlingen ende på matfatet til både gaupe og ulv, og små grevlingunger kan lett være et bytte for rødreven.
Har du hørt at ...
... det er en myte at grevlingen går til angrep og biter deg i leggen til den hører at beinet knuser? Den myten finner du om andre dyr i andre land også. Lik de fleste andre dyr, vil den forsøke å rømme dersom den føler seg truet, og dessuten er ikke bittet sterkt nok til å knuse et menneskebein.
... før i tida var antall gressbunter man fant i grevlinghiet en indikator på hvor lang og kald vinteren skulle bli? Man trodde at vinteren skulle få like mange frostrier som gressbunter.
... grevlingen ofte kalles svintoks eller svinsokse på Sørlandet?
Gangster
Grevlingen har en såkalt forsinket implantasjon eller fosterutvikling. Det betyr at den parer seg i løpet av sommerhalvåret, men at det befruktede egget ikke fester seg til livmoren før på nyåret. Grevlingen går aktivt drektig i sju uker, og i februar – mars føder den tre til fem unger.
Grevlingen bor i hi, og på mange måter er de skogens gangstere. De holder sammen i gjenger, eller klaner, som det heter, og disse er svært territorielle. En klan vil beskytte sitt territorium mot inntrengere. Blant annet bruker de analkjertlene og halekjertelen for å markere områder med mye mat slik at inntrengere vet å holde seg unna. De kan også luktmerke hverandre slik at de lettere kjenner igjen «klanmedlemmer» – og eventuelt dem som ikke er det.
Hiene kan være store og komplekse med mange rom og innganger. I de største hiene i Sør-Norge kan det som oftest bo opp til ti grevlinger, mens man andre steder, som for eksempel i Storbritannia, har funnet klaner med et tjuetall individer.
– Et rødrevhi og et grevlinghi kan ligne på hverandre, men den store forskjellen er at grevlingen aldri tar med seg mat til hiet. Er det matrester utenfor hiet, er det høyst sannsynlig et rødrevhi. Men grevlingen kan også ha flere hi. Den kan ha et primærhi som den overvintrer og har unger i. Og så kan den ha et sekundærhi som den kan tilbringe en natt eller to i dersom det ligger i nærheten av en matkilde, sier Bevanger.
Grevlingen er god til å tilpasse seg. Det gjelder ikke bare i matveien, men også miljøet rundt. Det er et velkjent faktum at minst én grevlingfamilie holder til på Rodeløkka i Oslo, og det er omtrent så urbant som du kan få det. Her kan søppelkasser utforskes og plener graves opp.
– Jeg jobbet med et grevlingprosjekt i Trondheim og fant ut at mange av grevlingene i sentrumsnære strøk bodde i krypkjellere og ubebodde husstander. De kan fint dra med seg gress og vegetasjon og overvintre der, sier Bevanger.