På langtur i jotunheimen - et vintereventyr
Sven tilbrakte mars måned alene i en liten bu - 1200 meter over havet
Det er altfor lenge siden forrige langtur. Nå er imidlertid alt pakket og klart. En hel måned skal tilbringes i vinterfjellet rett over 1200 moh. like sør for Jotunheimen.

Jeg har ikke lagt så mange detaljerte planer. Jeg skal ha hovedbase i en liten bu 1200 meter over havet, men teltet er også med. Ellers skal jeg bare ta dagene som de kommer. Været, dagsform og hva jeg har lyst til, skal være styrende.
Etter som flere og flere mil langs asfalten blir tilbakelagt, merker jeg at jeg blir stadig mer ivrig etter å komme i gang.
Denne turen har jeg sett fram til lenge, og nå er det bare et par bensinstasjonspølser og noen kaffeskvetter igjen før jeg skal parkere bilen for siste gang de neste fire ukene. Jeg har kapret en seng for natta hos en kamerat med tilhold like sør for Jotunheimen, og i morgen skal jeg ta skiene fatt og komme meg inn til bua som ligger der og venter.

Nedtur og opptur
Neste morgen får jeg tilbud om å bli fraktet inn til bua med scooter. Tilfeldighetene vil det nemlig slik at det er en skiløype som ligger i nærheten av bua som skal stikkes. Her er det ingen prinsipper å spore, så jeg takker lett ja til et slikt tilbud. Pikkpakket blir lempet på scootersleden, og så freser vi innover vinterfjellet.
Etter en stund kommer bua til syne og jeg tar meg i å smile. Endelig! Det tar likevel ikke mange minuttene før gliset er som tryllet bort. Jeg har glemt nøkkelen i bilen! Vi tømmer scootersleden, og jeg må takke ja til å være passasjer en gang til. Snart er jeg tilbake ved bilen, og med nøkkelen i lomma setter jeg kursen tilbake til bua. Denne gangen på ski...
Da pikkpakket etter hvert blir pakket ut og plassert i den lille fiskebua fra 70-tallet, er det en spesiell følelse som brer seg. Her inne i fjellheimen skal jeg altså være alene den neste måneden. Ta dag for dag og se hva tiden bringer. Det kjennes fantastisk.


Lider ingen nød
Det tar ikke så lang tid før dagene flyter inn i hverandre. Jeg kommer inn i en rytme hvor jeg blåser ut stearinlyset ved nitiden på kvelden og koker kaffe mellom seks og sju om morgenen. Det er sjelden jeg har fått så mye søvn, og det merkes godt.
Når det er dagslys, går dagene med til å utforske området på ski og isfiske. Når det er vær til det, da. Faktum er at det er mye vær! Om ikke det er store nedbørsmengder, er det hele tiden en ganske kraftig vind som står på. Men om været er for ille, fyrer jeg opp i bua og koser meg med en bok. Det er med andre ord ingen nød.

Et uforglemmelig møte
Etter et par uker går det meste går på autopilot. Etter morgenkaffen må jeg som vanlig ut å late vannet. Idet jeg åpner døren, sperrer jeg opp øynene. Siste rest av søvn forsvinner på et blunk. Det tar sikkert et halvt minutt før jeg skjønner hva jeg ser. På cirka tre meters avstand sitter det en fjellrev. Den ser ut til å være like overraske som jeg er.
Begge forholder seg helt rolige i sikkert et helt minutt, før jeg begynner å tenke på å få tak i kameraet som ligger på bordet bak meg. Jeg «skynder meg sakte», men til min store skuffelse er det selvsagt feil objektiv på kameraet, og da jeg først har fått skiftet og er tilbake i døråpningen, har reven begynt å lunte bortover sletta.
På en kolle et stykke borte stopper den og kaster et blikk på meg før den blir borte. Sjelden har jeg vært mer gelé i beina enn da jeg setter meg på brisken og lar møtet med fjellreven synke inn. De øynene og det blikket kommer jeg aldri til å glemme!
Et par timer går, men jeg får ikke reven ut av hodet. Jeg bestemmer meg for å ta meg en tur ned på isen å prøve ørreten. Kan jeg lokke reven tilbake om jeg deler fisken med ham, mon tro?
Svaret får jeg allerede første kveld. Den er tilbake! Det skal vise seg at den holder meg med selskap resten av oppholdet. Hver dag kommer fjellreven tilbake for å sjekke om jeg har lagt ut fersk ørret, og jeg deler mer enn gjerne. En opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.
Takknemlighet
Jeg fortsetter med skiturene og pilkingen, og nå er det kaklingen fra rypesteggen som holder meg med selskap. Og sannelig får jeg ikke testet det nye vinterteltet i full storm også!
Det er overraskende hvor fort tiden går, og hvor fort jeg kommer inn i en fast rytme. Ting går i et moderat tempo, i stor kontrast til min vanlige hverdag. Her er det verken møter, trafikkø eller mas på telefonen. Og ironisk nok er det likevel noe som skjer hele tiden. Alle de små tingene som man fyller dagene med, gir god mening.
Da oppholdet nærmer seg slutten, kjenner jeg på stor takknemlighet, og jeg har lite lyst til at turen skal ta slutt.Værforholdene har vært mer utfordrende enn jeg hadde håpet, og det har vært langt mellom solgløttene og godværsdagene. Dette har satt sitt preg på oppholdet, og jeg har tilbrakt flere timer i den lille bua enn planlagt, uten at jeg har lidd noen nød av den grunn. Jeg har imidlertid funnet ut at jeg må gjøre noe med ovnen før neste opphold. Det er litt ergerlig ikke å kunne fyre på grunn av nedslag av røyk når det blåser nordavind...