Sven tilbrakte mars måned alene i en liten bu - 1200 meter over havet

Jeg har ikke lagt så mange detaljerte planer. Jeg skal ha hovedbase i en liten bu 1200 meter over havet, men teltet er også med. Ellers skal jeg bare ta dagene som de kommer. Været, dagsform og hva jeg har lyst til, skal være styrende.

Etter som flere og flere mil langs asfalten blir tilbakelagt, merker jeg at jeg blir stadig mer ivrig etter å komme i gang.

Denne turen har jeg sett fram til lenge, og nå er det bare et par bensinstasjonspølser og noen kaffeskvetter igjen før jeg skal parkere bilen for siste gang de neste fire ukene. Jeg har kapret en seng for natta hos en kamerat med tilhold like sør for Jotunheimen, og i morgen skal jeg ta skiene fatt og komme meg inn til bua som ligger der og venter.

Nedtur og opptur

Neste morgen får jeg tilbud om å bli fraktet inn til bua med scooter. Tilfeldighetene vil det nemlig slik at det er en skiløype som ligger i nærheten av bua som skal stikkes. Her er det ingen prinsipper å spore, så jeg takker lett ja til et slikt tilbud. Pikkpakket blir lempet på scootersleden, og så freser vi innover vinterfjellet.

Etter en stund kommer bua til syne og jeg tar meg i å smile. Endelig! Det tar likevel ikke mange minuttene før gliset er som tryllet bort. Jeg har glemt nøkkelen i bilen! Vi tømmer scootersleden, og jeg må takke ja til å være passasjer en gang til. Snart er jeg tilbake ved bilen, og med nøkkelen i lomma setter jeg kursen tilbake til bua. Denne gangen på ski...

Da pikkpakket etter hvert blir pakket ut og plassert i den lille fiskebua fra 70-tallet, er det en spesiell følelse som brer seg. Her inne i fjellheimen skal jeg altså være alene den neste måneden. Ta dag for dag og se hva tiden bringer. Det kjennes fantastisk.

Lider ingen nød

Det tar ikke så lang tid før dagene flyter inn i hverandre. Jeg kommer inn i en rytme hvor jeg blåser ut stearinlyset ved nitiden på kvelden og koker kaffe mellom seks og sju om morgenen. Det er sjelden jeg har fått så mye søvn, og det merkes godt.

Når det er dagslys, går dagene med til å utforske området på ski og isfiske. Når det er vær til det, da. Faktum er at det er mye vær! Om ikke det er store nedbørsmengder, er det hele tiden en ganske kraftig vind som står på. Men om været er for ille, fyrer jeg opp i bua og koser meg med en bok. Det er med andre ord ingen nød.

Fjellreven

Fjellreven i Norge har i dag status som kritisk truet. Det er ifølge miljødirektoratet ca. 200 voksne individer i tillegg til valpekull. Den finnes fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord, i tillegg til Svalbard. Smågnagere, spesielt lemen, utgjør en stor del av føden for fjellreven på fastlandet, men sammensetningen av føden varierer med hva som er tilgjengelig.

Den er mindre enn rødrev, og en voksen fjellrev veier fra 2,5 til 8 kilo. Den er avhengig av god næringstilgang for å få valpekull. Med en gjennomsnittsalder på 3–5 år opplever mange derfor bare et valpekull.

Et uforglemmelig møte

Etter et par uker går det meste går på autopilot. Etter morgenkaffen må jeg som vanlig ut å late vannet. Idet jeg åpner døren, sperrer jeg opp øynene. Siste rest av søvn forsvinner på et blunk. Det tar sikkert et halvt minutt før jeg skjønner hva jeg ser. På cirka tre meters avstand sitter det en fjellrev. Den ser ut til å være like overraske som jeg er.

Begge forholder seg helt rolige i sikkert et helt minutt, før jeg begynner å tenke på å få tak i kameraet som ligger på bordet bak meg. Jeg «skynder meg sakte», men til min store skuffelse er det selvsagt feil objektiv på kameraet, og da jeg først har fått skiftet og er tilbake i døråpningen, har reven begynt å lunte bortover sletta.

På en kolle et stykke borte stopper den og kaster et blikk på meg før den blir borte. Sjelden har jeg vært mer gelé i beina enn da jeg setter meg på brisken og lar møtet med fjellreven synke inn. De øynene og det blikket kommer jeg aldri til å glemme!

Et par timer går, men jeg får ikke reven ut av hodet. Jeg bestemmer meg for å ta meg en tur ned på isen å prøve ørreten. Kan jeg lokke reven tilbake om jeg deler fisken med ham, mon tro?

Svaret får jeg allerede første kveld. Den er tilbake! Det skal vise seg at den holder meg med selskap resten av oppholdet. Hver dag kommer fjellreven tilbake for å sjekke om jeg har lagt ut fersk ørret, og jeg deler mer enn gjerne. En opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Takknemlighet

Lunefullt

Været i vinterfjellet skifter fort og kan være svært krevende. Det er derfor helt nødvendig å kjenne sine egne begrensninger og ikke minst sørge for at man har riktig og nødvendig utstyr.

Komplette utstyrslister finnes det mange av lett tilgjengelige på nettet, og de kan fint brukes som et utgangspunkt. Nødvendige justeringer og modifikasjoner kan gjøres etter eget ønske, avhengig av hvilken type tur man planlegger.

Det er uansett viktig å teste ut utstyret tilstrekkelig slik at du blir trygg på bruken før du legger ut på langtur. Enklere testturer for å legge opp egne rutiner og bli kjent med utstyret anbefales.

Jeg fortsetter med skiturene og pilkingen, og nå er det kaklingen fra rypesteggen som holder meg med selskap. Og sannelig får jeg ikke testet det nye vinterteltet i full storm også!

Det er overraskende hvor fort tiden går, og hvor fort jeg kommer inn i en fast rytme. Ting går i et moderat tempo, i stor kontrast til min vanlige hverdag. Her er det verken møter, trafikkø eller mas på telefonen. Og ironisk nok er det likevel noe som skjer hele tiden. Alle de små tingene som man fyller dagene med, gir god mening.

Da oppholdet nærmer seg slutten, kjenner jeg på stor takknemlighet, og jeg har lite lyst til at turen skal ta slutt.Værforholdene har vært mer utfordrende enn jeg hadde håpet, og det har vært langt mellom solgløttene og godværsdagene. Dette har satt sitt preg på oppholdet, og jeg har tilbrakt flere timer i den lille bua enn planlagt, uten at jeg har lidd noen nød av den grunn. Jeg har imidlertid funnet ut at jeg må gjøre noe med ovnen før neste opphold. Det er litt ergerlig ikke å kunne fyre på grunn av nedslag av røyk når det blåser nordavind...

Artikkelen ble først publisert i Villmarksliv nr 01/2020.

Isfiske

En fin aktivitet om vinteren, uavhengig av om du har lagt turen til skogen eller fjellet, er isfiske. Isfiske kan i utgangspunktet gjøres svært enkelt. Det er dessuten svært rimelig sammenlignet med mye annet fiske. Det dyreste vil som regel være isbor – om du ikke nøyer deg med en øks. I tillegg trenger du en pilkestikke og sene.

Det er flere ting å velge i når det gjelder agn, men en mormyshka sammen med maggot kan være et fint utgangspunkt. Denne kan fiskes aktivt, ved at du rykker og beveger pilkestikka fra tid til annen. Den kan også fiskes passivt ved at du bare lar den stå, eventuelt ­gjennom natta. Til slutt er det bare å løse fiskekort!