Rådyrjakt med noe attåt
Bukkejakt med spa i Polen
Litt ut i sesongen har det vel hendt at den hardest jaktende partneren har fått spørsmålet; kanskje vi to kunne gjort noe sammen en dag også?
Med seks jakthunder til sammen er tilværelsen selvsagt preget av det. Det var kanskje derfor spørsmålet om vi kunne ta en tur sammen, uten hunder, ble brakt på bane. En vårtur sørover kunne være aktuelt, men da den ene parten lider sterkt av såkalt sydenskam, var det ikke akkurat «Granca» som sto øverst på ønskelista. Øst-Europa derimot, med kulturelle severdigheter, ærverdige hoteller, og sist men ikke minst; vårjakt på råbukk, fristet mer.
Frank Robert Lund i Diana Hunting Tours er en sindig trysling, noe som kom godt med da bestillingen på en tur til Polen for to med råbukkjakt, kulturelle innslag, diverse severdigheter og ikke minst spa, kom tikkende inn.
– Kan du gjenta det siste, sa Frank, som måtte overbevises om at det ikke var spøk.
Han pekte mot bukken
Redaktøren likte vinklingen og lovte publisering med mindre han slapp å se intime spabilder, så en torsdag ettermiddag i slutten mai var vi om bord i flyet med kurs for Warszawa. Med innenriksfly videre ankom vi Wroclaw ved midnatt og der sto guiden Robert med det klassiske navneskiltet og velkomstsmilet. Tanken var å få et par timers søvn før jaktguiden kom klokken fire, men noen festende lokale størrelser i hotellparken mente nok at søvn var overvurdert.
Jaktguiden Hubert var som ventet presis, men ikke spesielt språkmektig. Jeg hadde valgt å fly uten våpen og heller leie et på stedet. Ut av futteralet tok Hubert ut en gammel BRNO CZ 550 og spurte på dårlig tysk om jeg hadde brukt ei boltrifle før – noe jeg måtte innrømme. I høye montasjer var det montert et Meopta kikkertsikte 7x50 A med retikkel nr. 1. Avtrekket var tungt med slep, og i likhet med retikkelet lignet det på luftgeværet hjemme, som heldigvis var flittig brukt før turen. Så fikk jeg ei patroneske med ti patroner i kaliber 7x64 og beskjed om å lade magasinet. Noe prøveskyting i mørket var tydeligvis ikke aktuelt, så her fikk det bli korte hold.
På et lite jorde ved der vi parkerte gikk det en råbukk som Huberts Leica-kikkert avslørte var skytbar. Den forsvant fra jordet, men Hubert så den igjen etter en kort ansmyging. Han satte brått opp skytestikka og pekte mot bukken, mens jeg prøvde å lokalisere den gjennom Meopta-siktet – uten hell. Hubert var oppgitt over at jeg ikke hadde sett råbukken, selv om den sto i undervegetasjonen, og det hadde han grunn til. Det var for dårlig å ikke lokalisere den i håndkikkerten før rifla havnet på skytestikka.
En liten sekstagger
Utpå et større jorde gikk det et par rådyr og det ene så ut til å være en skapelig bukk. Hubert satte opp skytestikka, men bukken gikk inn i eikeskogen og ble borte. Etter en stund kom den ut igjen og stikka ble satt opp på ny. Det var minst 120–130 meter til bukken, men for syns skyld la jeg rifla til rette, siktet og så spissen på retikkelet danse swing rundt bukken.
Da den hadde forsvunnet lurte Hubert på hvorfor jeg ikke hadde skutt. Forklaringen på at det var for langt hold, spesielt med ei rifle jeg ikke hadde skutt med før, kjøpte han ikke. Den var jo tross alt innskutt på 200 meter ...
Etter noen skranglete kilometer på traktorveier som gikk mellom jordene fikk vi øye på en råbukk som sto i noe halvhøyt gress på et lite jorde i kanten av en eikeskog. Etter å ha kjørt rundt smøg vi forsiktig innpå og bukken sto på samme sted og så på oss 50 meter unna. Forsiktig kom stikka opp og med siktet i halsen i overkant av det høye gresset, smalt det – og bukken forsvant. Vi gikk sakte mot der den burde ligge og plutselig spratt det opp et rådyr i kanten av skogen, men det var ei geit som forsvant i lange sprang.
Råbukken lå død der den hadde stått, truffet i halsen. Det var en liten sekstagger – trolig tre år gammel, mente Hubert, men det ga en god følelse og en lettelse. Som å ha skutt et vilt med pil og bue på en avstand som hadde vært enkelt med ei god rifle.
En noe ladet stemning
Etter at Hubert rutinert hadde tatt ut av dyret og slept det til bilen, hvor også hodet ble tatt av, kjørte vi inn i et kupert barskogområde hvor det ble drevet et aktivt skogbruk. I en bestand med tynnet granskog sto det en råbukk av samme kaliber som den som nå lå i viltsekken på Hackpacken bak på bilen.
– Schiesse, schiesse, kommanderte Hubert opphisset, men rifla ble pent liggende langsmed forsetet.
– Nicht von das Auto, svarte jeg og da brøt det ut en aldri så liten diskusjon på dårlig tysk. En ting var at jeg ikke ville skyte på lange hold på feltene, men at jeg ikke ville ta til vare en slik sjanse på en skogsbukk var helt uforståelig. Bukken fikk nok av tyske gloser gjennom det åpne bilvinduet og stakk av gårde. Vi rullet videre i en noe ladet stemning som av og til oppstår mellom jaktguide og klient.
En råbukk på toppen av flata
I et skogsbilveikryss ble bilen parkert og Hubert sa vi skulle prøve på en gammel bukk han visste om. Vi smøg langs en smal vei i dalbunnen med skogkledde kanter og da vi kom fram til en ganske stor og bratt hogstflate fikk vi øye på en råbukk på toppen av flata. Hubert mente det var den gamle bukken og satte opp skytestikka, men jeg avslo og krabbet bort til ei lita tømmerlunne hvor det gikk an å få noenlunde anlegg.
Råbukken var i bevegelse nedover flata og da den stoppet på snaue hundre meter smalt det og den datt rett ned. Den 10,7 grams Gecco-kulen fra RWS hadde truffet oppunder ryggen i bakkant av lungene. Hubert mente bukken trolig var seks år gammel. Stemningen hadde nå steget og kommet i høyde med solen som skinte fra en skyfri himmel. Det var på tide å dra tilbake til hotellet og spise frokost.
Bukk eller geit
Hotellfrokosten var gedigen og til avtalt tid dukket Robert opp med hendene fulle av turistbrosjyrer. Formiddagen besto derfor av borger, museer, gamle bydeler og katolske kirker.
På ettermiddagen kom Hubert og nå ble Bente med som fotograf. Vi smøg oppetter en ganske bratt traktorvei og med intensiteten i bruk av både termisk og vanlig kikkert visste nok Hubert om en råbukk her. Etter noen kilometers forflytning fikk vi beskjed om å klatre opp i et ganske høyt og komfortabelt jakttårn, mens Hubert skulle kikke etter råbukker på andre steder. Noen feltharer var det eneste som var i farten på jordene helt til det begynte å bli skumt. Da kom det ut en råbukk fra skogen på andre siden av jordet. Den begynte å revirmarkere med å grave med frambeina i bakken og feie på noen småbusker. Den så skapelig ut på hodet, men det var for langt hold for BRNO-en og jeg bannet i stillhet over ikke å ha tatt med en av mine egne rifler.
Da den var ferdig med markeringen kom bukken gående på skrå over jordet og det kunne kanskje bli en sjanse selv om skumringen begynte å merkes i Meopta siktet.
Da den var på akseptabelt hold prøvde jeg å brølbjeffe den fast, men den fortsatte, og inn i kikkertsiktet kom det en rev som småsprang rett mot bukken. Reven forsvant og bukken fortsatte over jordet, men stoppet i kanten. Avtrekkeren var halvveis inne da den brått forsvant inn i vegetasjonen.
Hubert hadde også sett bukken og reven. I bilen tilbake til hotellet ble revens oppførsel nevnt, og han mente at den trolig sjekket ut om det var bukk eller geit for deretter å finne killingene om det skulle vise seg å være det siste.
Skrive protokoll og gjøre opp
Han spurte på dårlig tysk om jeg hadde brukt ei boltrifle før – noe jeg måtte innrømme.
Klokken fire morgenen etter var Hubert på plass, men nå dro vi ut i det flate jordbrukslandskapet. Fra bilen så vi ei villsvinsugge med 11 små unger på slep, og da vi gikk på en liten, skogkledd rygg mellom to jorder så vi først ei rågeit, så en til, og så kom det en råbukk jagende bak ei tredje geit som Hubert prøvde å brøle fast uten hell.
Vi så flere enslige geiter og ungbukker før det dukket opp en større bukk, men ingen skuddsjanse bød seg på denne.
Vi avtalte at jeg skulle smyge litt alene, og om det var tilfeldig eller ei skal være usagt, men det siste området jeg skulle smyge rundt i på egen hånd, var der den lille sekstaggeren hadde stått 50 meter fra bilen dagen før.
Med det var jakta slutt og vi avtalte å møtes neste morgen, etter spabehandlingen, for å skrive protokoll og gjøre opp.
Helt rødsprit på og satt fyr på
I mitt stille sinn hadde jeg sett for meg at spabehandling er å ligge innsmurt med noe velluktende med agurkskiver over øynene, men ble noe betenkt da en smilende dame kom med et langt skjema som skulle fylles ut. Her burde man tydeligvis ikke slite med helsa. Så ble det utdelt slåbrok, slippers og ei tangatruse som de færreste ville tatt seg bra ut i, og så begynte prosessen. Først skulle man smøres inn med en krem som det sannsynligvis var blandet sand i, og så en annen krem som luktet mystisk. Så skulle man steames i et dampbad. Selv ei glovarm badstue med mye vann på ovnen ble småtteri i forhold, og da man både følte seg og så ut som en kokt hummer, ble man spylt med iskaldt vann. Så var det massasje. Den skulle (heldigvis) utføres av to kvinnelige massører, tangaen skulle beholdes på og man skulle ligge på magen. Et vått håndkle ble lagt over ryggen, så et håndkle til som det ble helt rødsprit eller noe lignende over – og så ble man satt fyr på. En kjente godt at det brant! Så var det massasje på glovarm hud og så var det over.
Så ble det utdelt slåbrok, slippers og ei tangatruse som de færreste ville tatt seg bra ut i, og så begynte prosessen.
Da man noe dukknakket lusket opp på rommet i slåbrok og slippers kunne man konstatere at polsk spa måtte være inspirert av tran. Ikke spesielt behagelig, men det gjør godt etterpå! 
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Jakt
Reisefakta
Turen gikk til Bielawa vest i Polen hvor hotellet Debowy Bio Wellnes & SPA lå i nærheten. Det ble også ordnet med en lokalkjent, tysktalende turistguide.
Reise og opphold ble bestilt gjennom Diana Hunting Tours.
Denne saken ble første gang publisert 23/09 2019, og sist oppdatert 17/09 2019.
