Det gåtefulle vannet
Ørretfiske på Hardangervidda
Fiskevannet Skjerva nordøst på Hardangervidda huser en flott ørretbestand. Det er imidlertid ikke hverdags å få en av de riktig store på kroken. I så måte framstår vannet som en gåte.
Kjetil Dokken og undertegnede står på et stort svaberg, ytterst på «Store Tjuven», langs bredden av det sagnomsuste vannet Skjerva, nordøst på Hardangervidda. Det er voksende godvær med solgløtt, og bølgene ruller rolig på vannet. Hver gang vær, temperatur og andre forhold gir assosiasjoner om fiskebett kommer godfølelsen. Og det har vi i dag.
Den første timen med fiske er likevel avgjørende for om denne oppfattelsen vedvarer. Hvis det ikke er tegn til napp eller vak, avtar vår egen optimisme i takt med den resultatløse tiden som går. Slik er det nesten alltid, og nettopp dette skjer også i Skjerva denne ettermiddagen. Om ikke lukten av gevinst er helt forsvunnet, har den i hvert fall blitt svekket etter at både jeg og fiskekameraten har fått utløp for den verste fiskefeberen.
– Nei, dette virker fullstendig dødt, utbryter Kjetil lettere oppgitt.
– I dag også.
Slitte snører
Skjerva, dette interessante og innbydende fiskevannet, er en gåte. Vi vet at storfisken er der, men knapt noe sted kan den være så sær og så vanskelig å få til å bite som her. Vi har begge fisket i dette vannet nesten hver sommer siden midten av 70-tallet, så vi har nok erfaringsgrunnlag til å kunne si noe om disse omstendighetene. Like fullt kan storfisken slå til, og da uten særlig forvarsel. Opp gjennom årene har jeg dermed vært heldig å få min andel av praktørretene her inne, men Kjetil har av en aller annen grunn ikke hatt like mye flaks.
Nærkontakt har han derimot fått mange ganger. Storkubber på kanskje tre og fire kilo har gitt både spenning og kamp for så i neste øyeblikk å riste seg løs fra kroken, eller enda verre: Slitt av snøret, ofte som om det var laget av sytråd. Med en snittvekt i Skjerva som gjennom alle sesonger har ligget omtrent på den magiske kilosgrensen, har det selvsagt også blitt noen fine fisker. Det er imidlertid ikke først og fremst denne størrelseskategori man trakter etter i slike lokaliteter. Vi prater i stedet om den ene ørreten som er så stor og grom at den legger seg som et gjevt minne i hukommelsen. For alltid.
Endelig forløsning
Greit å vite
Atkomst: Bomvei fra fv. 40 ved Hovda i Nord-Skurdalen til Tuva Turisthytte. Herfra er det 4,6 km fottur på sti merket med «S».
Fiskekort: Kjøpes via www.inatur.no samt på Tuva- og Skjerjahytta.
Lokale forhold: Vannet er svært grunt, stort sett ikke dypere enn 4 meter. Muligens noe enklere å ta fisk fra båt, men det er flere fine fiskeplasser fra land rund hele vannet.
Overnatting: Skjerjahytta
Båtutleie og mer info: Sjekk hjemmesiden til Geilo JFF via link til lokallagene på www.njff.no
En viktig del av resepten i Skjerva handler om å balansere fisket med tilstrekkelig tålmodighet og disiplin. Selv om ørreten tilsynelatende ikke virker bitevillig, gjelder det å stå løpet ut. Negative tanker vil bestandig melde seg, men de kan til en viss grad fordrives. Gjerne ved fysisk handling. Å bytte redskap, flytte seg til ny plass og så videre, er gode metoder for å avlede det destruktive mønstret vi ofte skaper i hodet vårt.
Tilbake til fiskeplassen vår på «Store Tjuven» velger Kjetil å gjøre som nevnt over: Han både setter på en ny sluk og bytter sted ved å hoppe ut på den store flyttblokken som ligger i skrittavstand fra vannkanten på odden. Jeg tror verken han eller jeg har tatt fisk fra akkurat denne steinen, men egentlig er det ingenting som skulle tilsi at det er noe galt med selve fiskeplassen. Uansett blir jeg overrasket når Kjetil brått roper:
– Ohoi, kom hit med håven!
Og på det naturlige spørsmålet mitt om hvor stor den er, svarer han først litt nølende:
– Tja, jeg er ikke helt sikker … jo, for h …, den er jæskla diger!
Omtrent i samme øyeblikk som den kraftfulle konklusjonen kommer, hører jeg et tikkende utras fra ei hardtarbeidende haspelsnelle.
Jo da, størrelsen er det nok ikke noe å si på. Og bataljen gir underholdning for oss begge, men med bakgrunn i Kjetils uendelige rekke med tidligere forsøk på å hente hjem en tilsvarende erobring fra Skjerva, er dramatikken intens og påtagelig. Gudskjelov går alt bra, ingen krok rettes ut i den kraftfulle ørretkjeften, snøret holder og kompisen min bryter omsider den onde sirkelen som i årevis har fanget ham.
Historisk vann
Sportsfiske i Skjerva har siden 1967 vært tilgjengelig for allmennheten. Dette skjedde etter at framsynte politikere i Hol kommune hadde benyttet seg av forkjøpsretten til eiendommen, for deretter å leie den ut igjen til den lokale jeger- og fiskeforeningen på Geilo. Vannet var allerede den gangen beseglet med et godt rykte. Med prima næringsforhold og historier på bygda om storvokst ørret, forsto de fleste at de lokalpolitiske vedtakene ville være til stor fordel for den fiskeinteresserte delen av fellesskapet.
TIPS FOR Å LYKKES
Sett av tid: Muligheten for fangst øker med antall timer effektivt fiske, og Skjerva er et vann hvor du må regne med mye innsats.
Ta initiativ: Skjerva har ofte besøk av mange fiskere samtidig. Når én sier det ikke biter har dette gjerne en smitteeffekt. Jobb derfor med din egen disiplin og hold ut selv om det ser og høres aldri så mørkt ut.
Løsne på rutiner: Det å bryte med vedtatte sannheter og rutiner kan være det som trigger ørreten i vann som er såpass godt besøkt som dette. Dessuten er slik praksis i seg selv velegnet til å skape egenmotivasjon.
Utnytt døgnet: Særlig tidlig i sesongen til midten av august bør alle døgnets timer være aktuelle for fiske. Mange av de største tas grytidlig om morgenen eller seint på kvelden.
I startfasen befestet Skjerva sitt kvalitetsstempel, noe som medførte at man etter hvert la opp til en driftsplan som tilsvarte et uttak på hele fem kilo per hektar. I 1977 ble til alt overmål også denne målsettingen i snaueste laget. Stangfiske dette året utgjorde alene 565 kilo. En sjelden hendelse fra denne eventyrlige sesongen har brent seg fast i minnet mitt: I løpet av noen timer tok to brødre til sammen 36 kilo under et forrykende markfiskebett.
Omkring 1980 kom de første observasjonene av noe som enkelte mente måtte være ørekyt, og få år etterpå ble artens eksistens også dokumentert. Og da ikke bare i Skjerva, men det viste seg at den uønskede karpefisken dessverre hadde spredd seg til store deler av Hardangerviddas østlige områder via utsetting av settefisk.
I første rekke, som en konsekvens av dette, ble avkastningen i Skjerva svekket med tre fjerdedeler sammenlignet med de beste åra før ørekyta etablerte seg. Ved hjelp av et aktivt rusefiske, utsetting av stedegne ørretunger og en fornuftig høsting basert på sportsfiske, har heldigvis omdømmet av dette herlige fiskevannet likevel greid å bestå. Fortsatt er det mulig å ta virkelig stor ørret der inne. Kanskje til og med større enn før ettersom enkelte individer har begynt å basere en del av kosten på predasjon av ørekyt.
Kresen ørret
Ikke desto mindre finner vi misfornøyde fiskere også i Skjerva. Når forventninger om drømmeørreten resulterer i lange perioder med fåfengt innsats, settes selvsagt motivasjon og entusiasme på prøve. Da kan veien til påstander om at vannet er fisketomt være kort.
I den sammenhengen er det litt artig å tenke på at det også under Skjervas storhetstid florerte lignende synspunkter. I lokalavisa Hallingdølen, så tidlig som i 1971, finner vi leserinnlegg der det hevdes at vannet er ødelagt som sportsfiskevann. Fiskekonsulentens dokumenterte tilsvar om en sjelden flott bestand med gunstig fordeling mellom aldersklassene hadde antagelig begrenset effekt hos motdebattanten.
Ørreten er nærmest altetende, dermed er det i utgangspunktet ikke riktig å si at den er spesielt kresen, men tilgangen og forekomsten av én type næringsdyr kan, som de fleste kjenner til, få fisken til å ignorere alt annet enn det den i øyeblikket har rettet søkelyset mot. Da oppfatter vi den gjerne som kresen likevel. Kanskje dette er en av utfordringene i lokaliteter som Skjerva, der marflo og skjoldkreps til tider utgjør den viktigste dietten? I slike tilfeller er det faktisk mulig å skjønne at noen kan mistolke de vanskelige forholdene med at «vannet er tømt for fisk».
Tatt i betraktning alle fornuftige forklaringer: Skjerva framstår uansett som gåtefull. Vissheten om at det vitterlig befinner seg gromme fjellørreter i den øvre vektklassen i vannet, er drivkraften for de fleste av oss som fisker der. Så må vi bare finne oss i at de er litt vrangvillige. Vann med småfisk er det for øvrig nok av andre steder.
Holder på øyeblikket
Kjetil Dokken er en verdig representant for alle de utholdende fiskerne som før eller siden vil lykkes. I Skjerva ble det mer siden enn før for hans del, men det spiller ingen rolle i dag. I en rus av rikdom sitter han nå og betrakter detaljene i storørretens utseende, stryker lett over fisken med nennsom hånd, innen han smått om senn åpner buken og blottlegger det lekreste, rødoransje og feiteste kjøtt.
– Er du klar for å vandre videre vestover, mot «Arneodden», spør jeg.
Kjetil blir litt unnvikende og forbigår et ordentlig svar.
Kanskje lurer det en liten tanke om atter nye timer og dager, for ikke å si år, før neste drømmefisk dras på land? Da gjelder det å nyte denne stunden han har ventet på så lenge. Til fortrengsel for tiltakslyst blir han derfor sittende i en makelig stilling foran fangsten sin. Med et salig blikk gløtter han til gjengjeld ut på den kjøligblå vannflata. Kjetil vet etter sigende at der nede et sted svømmer det grove, mørke rygger. Men han stresser ikke med det nå, det kan vente.
Egentlig ganske lenge også, om det så skal være. 
Sildesluker
Den enorme tilgangen av ørekyt i Skjerva har antagelig fått en viss betydning for dietten til de største ørretene. Kanskje er det derfor sildeslukene også fungerer så godt som de av og til gjør. Bruk gjerne sterke farger, men det viktigste er innslag av glitter/sølv som skaper reflekser.
Det er mye som tyder på at Skjerjas relativt høye andel av storfisk også er avgjørende for at ørekytbestanden ikke skal ta helt overhånd. En framtidig forvaltning bør derfor ha som målsetting å ivareta denne balansen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Alt om Fiske nr 09 2019
Denne saken ble første gang publisert 14/10 2019, og sist oppdatert 08/10 2019.
