Ørret midt i byen
Kortreiste, urbane fiskegleder
Tidsklemma presser også på hos mange sportsfiskere. Da er det godt at de urbane nærfiskemulighetene stadig blir flere. Lars Nilssen viser vei til nærmeste fiskeplass.
For tre år siden ble jeg kontaktet av en fiskeglad guttegjeng fra Åsane utenfor Bergen som kalte seg Team Gråstein.
De fortalte om store ørreter i Lille Lundegårdsvannet i Bergen sentrum og inviterte meg over fjellet. Urban ørret i kilosklassen lød fristende, og kanskje var det flere slike fenomener i og rundt de store byene i vest? Etter noen dagers research var planen klar. I slutten av april satt jeg meg på flyet til Stavanger. Derfra gikk turen til Haugesund, før jeg til slutt endte turen sammen med Gråsteingutta i Bergen sentrum.
Stavanger
Det kvadratkilometer store Hålandsvannet ligger fem minutters kjøring fra Stavanger sentrum. Avrenningen fra salatproduksjonen på nabogårdene gjødsler vannet mer enn det tåler. I løpet av sommeren gror det ofte igjen, men i april er vannet kaldt og klart, og min kontaktperson Jarl garanterte fjærmyggklekkinger uansett vær. Lokalpatrioter har en tendens til å overdrive, men denne gangen overgikk virkeligheten løftene. I hard vind og snøbyger la vi bellybåtene på vannet og det tok ikke lang tid før vi havnet midt i noen av de heftigste fjærmyggklekkingene jeg har vært vitne til. Det vaket som besatt, og den ene ørreten blankere enn den andre lot seg villig lure. Da jeg satt meg på bussen i retning Haugesund, føltes opplevelsen i Hålandsvannet nærmest uvirkelig. Fjærvekta hadde bikket kilosmerket to ganger på en ettermiddagstur, og de fleste fiskene som hadde vist seg i overflaten var over halvkiloen. Da kong Jarl, som jeg etter hvert kalte min kjentmann, forvisset meg om at det fantes eksemplarer langt større enn de vi hadde sett, ble Hålandsvannet definitivt aktuelt for pallplassering i min private konkurranse om gode forsommerlokaliteter.
Haugesund
For 20 år siden fant et par mer enn middels ivrige fluefiskere fra Haugesund et vann de mente hadde potensial til å bli et tørrfluemekka. Vannkvaliteten var god, insektslivet usedvanlig rikt og det fantes stingsild i massevis. De kontaktet grunneieren, og snart var de i gang med et kultiveringsprosjekt basert på moderne fiskeregler. All fisk over 30 centimeter skulle settes tilbake. Kun fluefiske var tillatt og utsettingene ble holdt på et lavt nivå. Det tok ikke mange sesongene før Govannet levde opp til sitt kallenavn. Ørretene her var ikke like lette å ha med å gjøre som sine fettere og kusiner i Hålandsvannet utenfor Stavanger, men i frostrøyken grytidlig om morgenen bredte vakringene seg med jevne mellomrom og tørre, små fjærmygg i enden av lange, tynne fortommer forsvant stadig vekk ned i sultne ørretkjefter. Ildsjel Alexander og jeg hadde det jeg vil definere som et tørrfluefiske av ypperste klasse. Da det nærmet seg arbeidstid, skjønte jeg hvor nærme byen vi var. Det var nesten som jeg kunne høre lyden fra trafikklysene når de skiftet fra rødt til grønt.
Foto: André Hjertholm
Bergen
Da jeg møtte Markus og Alexander fra Team Gråstein i Bergen sentrum, var jeg allerede mettet av vestlandske, sentrumsnære ørretopplevelser. Men det jeg skulle bli vitne til de nærmeste to timene, overgikk både Stavanger og Haugesund.
Lille Lundegårdsvann ligger så midt i Bergen det er mulig å komme. Her er full trafikk fra morgen til kveld. Asiatiske turister med paraplyer tar bilder i hytt og vær, gatemusikanter drar trekkspill, narkomane bommer penger, og på det lille vannspeilet dupper måker, pølsepapir, sneiper og diverse gjenstander man verken forbinder med ørret eller andre fiskearter. Hadde det ikke vært for erfaringer som har fått meg til å se på ørret som fiskens svar på rotte, hadde jeg følt meg lurt.
Til stadighet lar jeg meg forundre over hvor det kan leve ørret, men dette tok kaka: Allerede på det femte slukkastet bikket en av Gråsteingutta kilosgrensen med en bælfeit ørret som tydelig hadde levd gode dager der nede i det grumsete vannet. Minuttet senere hogg det en til av samme kaliber, og slik fortsatte det den nærmeste timen. Da hadde både gutta og jeg fått nok ... Siden den absurde ørretbonanzaen i vestlandshovedstadens sentrum i april 2016, har jeg blitt oppdatert årlig. Seinest for et par måneder siden fikk jeg tilsendt et bilde fra årets første Gråsteintur til Lille Lundegård. Bildet viste en ørret på minst to kilo, og så tjukk at den minnet om en oppdrettsfisk.
I løpet av turen til Vestlandet fikk jeg øynene opp for at urbant og sentrumsnært ørretfiske ikke bare er et Oslofenomen. Urbant fiske kan gjøres i og rundt de fleste byene over hele landet, og uten noe vitenskapelig belegg våger jeg å påstå at fenomenet er økende. Mange steder tas det grep. Det renses opp i gamle forurensingssynder, og i levelige forhold dukker fisken forbausende fort opp.
For et par år siden ble Oslo utnevnt som Europas miljøhovedstad 2019. Juryens avgjørelse var blant annet basert på kommunens mangeårige innsats for å rense og åpne byens ti bekk- og elvesystemer. Akerselva er den største og mest kjente. Fra å være en livløs og møkkete rynke i byens ansikt, er den i dag en attraksjon. Som fiskeelv er den imidlertid oppskrytt. Ikke fordi vannkvaliteten er dårlig og det ikke finnes fisk, men fordi den reintroduserte laksen dominerer fullstendig, og fordi den i all hovedsak går opp i elva etter at stangfisket er forbudt 1. oktober.
Fiskeforbud i Frognerparken
Parkforvalteren i Oslo kommune har bestemt at det skal være fiskeforbud i Frognerdammene. Fram til nå har det vært fritt fiske, uten noen form for fiskeregler. Den konkrete årsaken var at en av svanene som holder til i parken, hadde viklet en vinge inn i et fiskesnøre.
På ettersommeren har Bymiljøetaten bedt om et møte for å se hva en kan gjøre for å lette på den ensidige forbudsholdningen.
Hovinbekken
Hovinbekken.
Da er det annerledes med et annet av kommunens miljøflaggskip; Hovinbekken. Den renner ut fra en gammel isdam sørvest i Groruddalen, gjennom Bjerkedalen, videre forbi Risløkka, Økern og Hasle før den forsvinner under jorda og munner ut i Akerselva ved Grønland. Store deler av bekken ble lagt i rør da byen ekspanderte og ble modernisert i etterkrigstiden, men de siste årene har det skjedd store ting: Åpning av bekkeløp har vært et satsingsområde hos Bymiljøetaten i Oslo i mange år, og det mest iøynefallende eksempelet er Hovinbekken. Gjennom det nye boligområdet på Hasle klukker den nå ved siden av gangveiene, og opp mot Økern er det etablert to store dammer. I 2014 ble bekken ført opp i dagslys et par kilometer oppstrøms der den nå renner gjennom tettbebyggelsen i Bjerkedalen.
rundt Hasle.
Høsten 1995 sendte en villaeier på Risløkka et brev til OFA. I den lille bekkestubben, som kom ut av et rør i ytterkant av eiendommen hans, så han stadig masse fisk. Ovenfra så de ut som ørret, men da fetteren til naboen vippet ut en mark og fikk en av dem på kroken, sprellet snart noe i gresset som fortsatt lignet på ørret, men definitivt var noe annet. Bildene han la ved brevet avslørte at det var bekkerøye. Hvordan den hadde kommet seg dit, er det ingen som vet, men påfølgende undersøkelser viste at arten hadde dannet en livskraftig bestand i Hovinbekkens øverste deler.
Bekkerøye
Bekkerøye ble satt ut i Norge første gang i 1872, og fram til 1910 ble den forsøkt etablert mange steder. Historien forteller om kun en vellykket reproduksjon over tid. I 1927 fant fiskeforsker Hartvig Huitfeldt-Kaas flere generasjoner bekkerøye i småbekker i Øyfjell i Telemark. Siden ble arten glemt.
I 1958–1960 skrev kommende fiskeforsker Magne Grande hovedfagsoppgaven sin om amerikanske ørretarter. En av disse artene var bekkerøya. Da han kom over Huitfeldt-Kaas sin artikkel fra 1927, reiste han til Øyfjell og konstaterte at den fantes der fortsatt. Trolig hadde den også etablert seg mange andre steder, men bekkerøya gjør lite av seg med mindre man oppsøker den bevisst.
Da kampen mot sur nedbør fikk vind i seilene på 1970-tallet, ble det satt bekkerøye i et hundretalls vann, bekker og tjern. Den vokste raskt, var en ypperlig matfisk, en lettlurt sportsfisk og hadde en høy terskel for trivsel. Da den nye innlandsfiskeloven fra 1992 satte kroken på døra for utsetting av fremmede arter, var vi mange som mottok meldingen med sorg.
Bekkerøya liker seg i små vassdrag og helst når den rår grunnen alene. Den blir som regel utkonkurrert av ørret. Den vandrer gjerne nedstrøms og kombinert med forkjærligheten for små bekker uten andre stasjonære laksefisker, har den derfor klart å etablere seg i påfallende mange urbane vassdrag. Hovinbekken og Ellingsrudbekken i Oslo er to eksempler. Drengsrudbekken og Askerelva som renner gjennom Asker sentrum er andre.
Fra å være en livløs vannstreng som dukket opp av fra bakken hist og her, er Hovinbekken blitt et friskt innslag på dens vei mot Akerselva. Bekkerøyene lever fortsatt i beste velgående, og etter at vannet er blitt friskere og renere har også ørreten etablert seg. Da det restaurerte bekkeløpet ble åpnet i 2014, hadde bydelsledelsen bestilt 40 fangbare ørreter som ble satt ut på åpningsdagen. Men vannseksjonsleder i Bymiljøetaten Terje Laskemoen er overbevist om at de ørretene som nå er i ferd med å etablere seg i hele elveløpet ned mot Etterstad, er naturlige innvandrere og ikke etterkommere av de utsatte pelletspuddingene.
Tar du turen langs den gjenåpnete Hovinbekken ved Hasle, er det lett å se at de ansvarlige har tenkt fisk. Bekkeløpet har store steiner, vannfall i passe størrelse og mengder av skjulesteder. Det var sikkert fristende å sette ut ørret samme dag som vannet begynte å sildre i det nye løpet, men her er kommunen tindrende klar: Fisken skal etablere seg i de nye områdene gjennom naturlig nedvandring. Dette har skjedd raskere enn noen trodde. Under innspilling til årets episoder av Lars og Lars Blogg TV, fikk vi kraftig ørretsjokk der vi på ingen måte hadde forventet det. Og jeg vedder en hundrings på at det tas kilosfisk like ved kunstisbanen på Valle Hovin i løpet av året!
Fire andre Oslo-bekker
Mærrabekken er Oslos minste vassdrag. Etter omfattende opprenskning og tetting av lekkasjer ble bekkeløpet nedstrøms Hovseter rekonstruert. Kommunens innsats var ferdig i 2005 og det ble satt ut ørret. I dag er bekken full av bekkeørret i alle aldre.
Ellingsrudbekken danner grensen mellom Oslo og Akershus i øst. Den renner fra Elvåga, og etter noen kilometer i skogen møter den blokkbebyggelsen på Haugenstua. Bekken er usedvanlig produktiv. Abbor, bekkerøye og ørret lever i hele den nedre delen hvor det også finnes en og annen gjedde. Overraskende store eksemplarer innimellom.
Alna er Oslos lengste vassdrag. Hovedkildene er i skogen nord for Grorud. Herfra hiver den seg i stryk, kulper og små stryk ned mot Groruddalen, og det er ørret hele veien. Fra Grorud togstasjon og ned mot Bryn er den stort sett stilleflytende mens den passerer og tidvis renner under landets mest trafikkerte og befolkete område. Her blir Alna tidvis gråbrun og lite tiltalende som fiskeelv. Men det forhindrer ikke ørreten i å leve her. En og annen virkelig fin fisk, men neppe egnet på matfatet.
Drengsrudbekken er en sideelv til Askerelva. Også her har bekkerøye dannet en stasjonær bestand og enkelte av dem havner til stadighet
ned i Askerelva. Denne er lang, og de nedre delene har vært sterkt preget av forurensing. Dette
er imidlertid i ferd med å bli historie og nå går det opp både sjøørret og laks i de nedre delene.
Du trenger ikke fiskekort for å slenge ut snøret verken i Oslos bekker eller i Asker.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Alt om Fiske