Oslomarkas hemmelighet
Historien bak Oslomarkas kubber
Alle snakker om at fisken var større i gamle dager, men i Oslomarka la den på seg flere kilo først etter andre verdenskrig. Lars Nilssen har sett på historien bak storørreten i Marka.
Det er en bekmørk oktoberkveld – årets siste – og det er halvannet døgn siden det begynte å regne. Før det hadde det ikke falt en dråpe på tre uker. Jeg er på vei inn i marka for å bivåne det jeg vet er i gang. Gytebekken jeg følger med på hvert eneste år har vært en sildrebekk i hele høst. Nå er den svulmet opp til en to meter bred skogselv – stor nok for selv de største gytefiskene å ta seg opp.
Skjønt største ... til tross for fortellinger om storørreter i vannet nedenfor på fire kilo og større, har jeg aldri sett fisk på mer enn maks en kilo i årene med tråling opp og ned langs breddene i gytetiden.
Å følge med på ørretens paringsritual er likevel et fascinerende skue. Dessuten gir det et godt bilde av fiskebestanden i den nærmeste lokaliteten.
Storfisk av ny dato
Det plasker og jager oppstrøms og nedstrøms i det jeg kommer fram mot bredden. Det er ingen tvil om at gytefiskene har gått opp i store skarer. Et par minutter står jeg i mørket. Lytter. Nattesynet skimter bølger og ploger, men det er først med den brutale effekten av å vippe om bryteren på hodelykta at virkeligheten avslører seg: I den grunne lange kulpen står to hunnfisker bom stille, mens et halvt dusin hannfisker jager og piler, delvis skremt av hverandres aggresjon, eller av det kraftige lyset.
Jeg blir stående og se på en stund før jeg skrur av lyset og famler meg oppstrøms. Jeg har lest og lært at de største ørretene som regel går øverst, men det gjelder nok mest i de gyteelvene hvor det finnes en storørretstamme fra gammelt av – altså ørreter som er blitt store blant annet for å hevde seg på gyteplassen.
Men det gjelder ikke her. De store fiskene er av ny dato. Genetikk og historiske preferanser betyr null og niks i en liten skogselv som denne, hvor paringsakten gjennomføres i løpet av en natt før det hele er over og fiskene slipper seg ned igjen.
En Marka-kubbe
Jeg skrur på hodelykta 50 meter oppstrøms og peker lyskjeglen oppover. En liten tømmerstokk har lagt seg på langs øverst i den dype svingkulpen. Jeg er nær ved å passere uten å ta den nærmere ad notam da jeg synes den har en bevegelse sidelengs som ikke rimer i forhold til retningen på strømmen. Jeg stopper, spotter lampa og setter lyset ned på stokken.
Pulsen stiger. Det jeg ser på er en ørret, og har jeg noen gang sett noe så stort? Ja, kanskje en gang på Kola med Lenth, eller da jeg filmet en kamp med en ørret på 5,1 på Finnmarksvidda. Men nå er jeg ikke nord for polarsirkelen – jeg er i hovedstadskogen, og sjelden har den velbrukte frasen om at tid og sted ble uten betydning passet bedre for det som skulle skje det kommende kvarteret.
En voksen gjøkunge
Lang historie kort: Etter å ha diskutert fram og tilbake med meg selv, bestemmer jeg meg for å gjøre et forsøk på å få klarhet i hvor lang og tung kjempen er, og klarer å håve den på første forsøk.
5,1 kilo og 72 centimeter var tyngre og lengre enn jeg hadde trodd. Lettere forfjamset, etter å ha fanget mitt livs ørret med en bærumshåv, setter jeg den tilbake like raskt som den var kommet opp, og snart er den tilbake på samme sted som der jeg oppdaget den.
Hun virket langt fra oppskjørtet. Kanskje hadde hun en date med en kar av samme kaliber, og funnet brudesuiten for natten? Det fikk jeg aldri vite, men jeg satt lenge og så på den enorme ørreten – en fisk ti ganger så stor som 90 prosent av alle de andre gytefiskene jeg har sett i denne bekken.
Den virket fullstendig malplassert, som en godt voksen gjøkunge i et fremmed reir. Og på sett og vis var den det. Slike fisker dukket nemlig først opp i denne bekken i årene rundt midten av forrige århundre, og hvordan det skjedde fikk jeg vite noen måneder senere.
Lignende historier
To måneder etter storfiskopplevelsen holdt jeg et foredrag for Jevnaker Historielag. Det ga selvsagt en ekstra piff å kunne vise bilder av storørret som for en gangs skyld ikke var tatt i gamle dager.
Da jeg spurte om noen i forsamlingen hadde hørt lignende historier som min, gikk det ikke lang tid før en dame trakk opp en utskjæring fra sekken. Det var omrisset av en ørret på ni kilo tatt av bestefaren hennes i vannet nedenfor i 1962. Og den var langt fra den eneste – i sekken hadde hun mange flere. For nesten hver eneste høst på 1950-tallet ble det tatt slike fisker av garnfiskere.
Et knippe storørreter
I 1949 garnfisket Hans Bonna en ørret på ni kilo i Bjørnsjøen. Tre år tidligere tok faren til Gunnar og Helge Løkken en på 5,2 kilo på stang øverst i Hakkloelva. Året etter ble en tilsvarende rusk spiddet med høygaffel i en liten sidebekk. En Sandungs-ørret på 112 cm gikk i garnet til Svein Dag Johnsrud i mai 2000. Der er den tredje lengste ørreten som noensinne er fanget her til lands. Den gamle hannfisken var mager som et slips og veide ”bare” 10,8 kilo. I sine velmaktsdager hadde den trolig vært minst 15 kilo tung!
Lista over storørreter tatt i Nordmarka er lang. Her er et lite knippe:
1949 9 kilo Bjørnsjøen
1954 6,5 kilo Skarvannet
1954 5,0 kilo Gjerdingen
1958 8,0 kilo Gjerdingen
1955 8,2 kilo Gjerdingen
1959 5,9 kilo Gjerdingen
1960 6, 2 kilo Gjerdingen
1960 7,7 kilo Skarvannet
1962 9,0 kilo Gjerdingen
1963 4,4 kilo Gjerdingen
1968 6,8 kilo Skarvannet
1976 6,8 kilo Bjørnsjøen
1977 10,2 kilo Vesle Sandungen
1976 10.2 kilo Storflåtan
2001 8,6 kilo Trehørningen
Markas fiskehistorie
Jeg har nylig skrevet hovedtemaet i 2019-årboka til Maridalens Venner. Det handler om Nordmarkas fiskehistorie – et oppdrag som ga meg anledning til å gjøre et dypdykk ned i noe som har interessert meg siden jeg begynte å fiske: Hvordan var egentlig fisket i Osloskogene før i tiden, i de såkalte gamle dager?
Det siste halvåret har jeg lest det meste av det som finnes av skriftlige kilder om temaet. Jeg har pratet med fastboende, forskere og minst et dusin garnfiskere og stangfiskere av den eldste garde – også de som ikke har brydd seg nevneverdig om markafiskets lover og regler.
Etter hvert tegnet det seg et tydelig mønster. Alle historiene om virkelig stor ørret, bortsett fra én, omhandlet fangster som var tatt i tiårene etter krigen og fram til i dag. Kunne årsaken være at førkrigstidens fangstmenn var dårligere til å fiske, eller at de holdt kjeft om storfangstene? Neppe.
Jeg er overbevist om at det heller var fordi det var ekstremt langt mellom de virkelige brenningene, i den grad de fantes i det hele tatt.
Fram til for inntil 30 år siden ble siken i Nordmarka beskattet hardt, hovedsakelig med garn på innosene seinhøstes. Bestandene ble holdt delvis i sjakk, men gjennomsnittsvekten gikk sakte, men sikkert en vei: nedover. Fangstkarene som bodde i marka ble ikke erstattet av nye som gadd å bruke iskalde høstnetter på sikfangst. Jagegarntradisjonen forsvant, og snart ble siken flere i antall, og så liten i størrelse, at de kunne bli offer for glupske ørreter.
Spiser ikke abbor
Forutsetningen for at en ørret skal endre diett fra insekter til fiskeføde er tilgang på tilstrekkelige mengder småfisk i passe størrelse, altså fisker ørreten lett får øye på og som er lett for den å fange. Og det er et slikt diettskifte som må til for at ørreter kan oppnå slike vekter som pappfiskene, og fisken jeg så i gytebekken.
«Pulsen stiger.
Det jeg ser på er en ørret, og har jeg noen gang sett
noe så stort?»
Fram til tampen av 1800-tallet fantes det kun ørret og abbor i de store vannene i marka, med unntak av Bogstadvannet og Maridalsvannet. I enkelte tilfeller spiser ørreten abbor, men kun en mikroskopisk del av dem velger å jafse i seg en slik med jevne mellomrom. Hvorfor det er slik vet vi lite om. Kanskje stikker piggene på abborens ryggfinne slik at ørreten finnes den ubehagelig å spise?
I 1855 ble et av de første anleggene for ørretyngelproduksjon etablert på Berger Gård i Jevnaker. Bergerkarene var driftige og oppfinnsomme, og i 1870 klarte de, som de første i Norge, å klekke sikyngel. Med denne oppfinnelsen skulle Jevnaker bli sentrum for et fiskekultiveringsunivers som skulle få dramatiske konsekvenser for mange vann og vassdrag på Østlandet.
De første sikene
I motsetning til ørret og abbor lever siken det meste av livet sitt ute i de frie vannmassene. Blant de første sikynglene som ble produsert på Berger havnet et par hundre i Mylla – det nordligste vannet av en viss størrelse i Nordmarka. Her møtte de enorme mengder plankton som aldri tidligere var beskattet.
Utsettingen var en ubetinget suksess: ”etter oppgaver som jeg fikk omkring århundreskiftet vokste den godt og ble opptil tre kilo i den første tid”, skrev fiskeforsker Knut Dahl i trilogien ”OSLO-MARKA” som kom ut i 1939.
Den gang som nå spredte fiskehistorier seg som ild i tørt gress. I kjølvannet av Mylla-suksessen ble det i overgangen til 1900-tallet satt ut sik i blant annet Skarvannet, Gjerdingen, Spålen og Storflåtan. Dette er store vann med det til felles at de ligger i nærheten av Jevnaker og i tillegg ligger øverst i ulike grener av nordmarksvassdragene. De bruksberettigete ville øke matfiskproduksjonen i vannene, og ofret ikke en tanke på at fiskeutsettinger øverst i et vassdrag vil medføre spredning nedstrøms.
Siken har verken stikkende ryggfinner eller andre fysiske attributter som gjør den udelikat for ørreten. Likevel førte ikke introduksjon av arten til noen umiddelbar respons i form av fiskespisende ørreter. De første sikene som ble satt ut vokste så raskt at de i løpet av et par år ble for store som potensielt føde for markaørreter, som i beste fall var mellom halvkiloen og kiloen.
Fram til 1970-tallet ble markasiken hardt beskattet. Den ble brukt som menneskeføde og grisefor. Da den dukket opp i Bjørnsjøen like etter krigen, ble det snart rift om garnplassene i Smalstrømmen i novembermørket. Mer enn hundre fisk på en kveld var ikke uvanlig, og snittvekta var godt over halvkiloen.
Hei, Røye
En tidlig desemberdag i 1924 ble det tatt et halvt dusin fisker ingen av karene som hadde pilket på Skarvannet i en mannsalder hadde sett tidligere: Det var fete, flotte fisker med ildrød buk og hvite prikker.
Forutsetningen for at en ørret skal endre diett fra insekter til fiskeføde er tilgang på tilstrekkelige mengder småfisk i passe størrelse.
Det var først da de viste fangsten til Ole Berger på settefiskanlegget på Jevnaker at fiskerne fikk vite hva de hadde fått. Det var røye.
I 1920 ble arten satt ut i Gjerdingen og Skarvannet. Terskelen for å introdusere nye arter på den tiden var lav, men det var ikke konsekvensen. Bestandene eksploderte, og i motsetning til siken var de store røyestimene dominert av mange og små individer. Og det var mat for både Mons og ørreten!
Og når ørreten først hadde fått smaken på røyene ble den fort stor nok til å gi seg siken i vold. Slik ble det til at Nordmarkas sjøer sakte, men sikkert, ble habitater for store ørreter etter hvert som de utsatte fôrfiskene spredte seg nedover i vassdragene.
Mange hundre kanoer padles gjennom marka i forsommerhelgene. I noen av disse kjennes det av og til skikkelige hogg på sluken som dingler bak farkosten på vei mot Oslo. Selv har jeg alltid øynene oppe, og følger med på vannflaten hvis jeg må ut av teltet en tidlig forsommermorgen og har lagt meg til ved en av sjøene hvor det finnes sik og røye. Brytningstimene mellom natt og dag er tiden hvor de store ørretene jakter småfisk, og det vises ofte på overflaten. Ser du uvanlige stimdannelser i nærheten, gjelder det å få ut redskapen raskest mulig.(Foto: Morten B. Stensaker)
Mange storørreter?
Den første fangsten av virkelig store ørreter fant jeg fortalt i en av Reidar Holtvedt sine bøker med fortellinger fra Nordmarka og Krokskogen. Seterfolket på Roenseter tok i 1944 og 1945 to ørreter på seks og 11 kilo i Kalven nord i Gjerdingen. Ingen hadde tidligere vært i nærheten av, eller hørt om, slike giganter, men allerede i 1947 ble en tilsvarende kjempe tatt i Skarvvannet.
Siden er tallet på store ørreter tatt i Nordmarka sikkert blitt tresifret, og med den stadige overbefolkningen av sik og røye, er det ingen ting som tyder på at antallet storinger er mindre i dag enn tidligere. Heller tvert om.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Alt om Fiske