Den vanskelige imitasjonen
De vanskelige vulgata-fluene
Å gjenoppleve episke klekkinger av døgnflua har gitt meg fluefiskets størst gleder og ditto frustrasjoner, men hvorfor er vulgataens nymfe- og klekkestadium så vanskelig å imitere? Forsommeren 2019 opplevde jeg et slags gjennombrudd.
På en av årets første junidager realiserte jeg omsider en tur jeg har hatt på blokka i mange år. Striregn og vind fra nord medførte nesten kansellering, men jeg hadde erfart mange ganger denne forsommeren at årets østlandsvær var som på Vestlandet: Store lokale variasjoner både i nedbørsmengde og vindstyrke.
Da jeg satt båten på vannet, var det som om himmelen åpnet seg. 100 meters padling senere var det opphold. Slik gikk værpendelen fram og tilbake hele dagen. Mellom bygene hang luftfuktigheten igjen, lufta sto stille og vannet la seg blikk.
Det tok lengre tid enn forventet å komme fram til området jeg hadde sett meg ut på kartet. I nord var det avgrenset av en stor øy, og sør for denne lå et komisk stort antall skjær, kanaler, sund og bukter. Etter å ha rundet øya lå et sammensurium av et fishy landskap foran baugen på kanoen. Og da jeg ble møtt av et halvt dusin vakende fisker, kunne det ikke bli bedre. Men følelsen av paradiset skulle endre seg sakte, men sikkert i retning av helvete. Det absurde var at denne feelingen utviklet seg i takt med en vakaktivitet som ble mer og mer intens.
Nok var nok
For fem år siden bestemte jeg meg for å droppe vulgatafokuset, og heller oppsøke vann hvor vespertina, mygg og maur er dominante vakgivere. I årevis hadde det meste av juni stått i kjempedøgnfluas tegn, men nå var det nok. Det virket rett og slett som om vulgataens storhetstid var over på mine trakter. Panserklekkinger og storfiskbaluba var i ferd med å bli historier vi fortalte, snarere enn opplevde.
Det var befriende å bruke fluefiskets gjeveste måned på andre ting. Fiskegleden kom liksom tilbake etter å ha blitt tynget av vulgataens alvor. Men det skulle ikke mer til enn noen timers opplevelse av gamle dagers storhet, før jeg havnet på kjøret på ny. På den tidlige junidagen i år var plutselig alt som jeg husker det fra glansdagene, med det til forskjell at jeg hadde glemt hvor vrient det var å få fiskene til å ta.
Det halve dusinet vakende fisker var blitt et helt dusin i det jeg svingte meg ut av kajakken. Like etter var det som om hele bukta eksploderte. I løpet av noen få minutter var vakene over alt. Jeg mistet oversikten over antallet vakende fisk like raskt som vulgataene poppet opp, og snart vaket det i alle retninger. Som ørretene ble jeg også dratt opp i et tempo som var fullstendig uforenelig med suksess. Jeg løp hit og dit, hadde alt annet enn is i magen og følte meg på etterskudd hele veien. Som kollega Lenth ville ha gjort, tviholdt jeg på å bevare en dun ytterst på fortomspissen. Jeg hadde jo sett flere av de ferdige insektene forsvinne i vak, så om bare flua mi ble riktig presentert ... Hadde jeg ikke stoppet opp og gått gjennom erfaringene fra sist jeg var i samme situasjon, kunne dagen endt med blanking.
Vi skrur tiden tilbake
For 24 år siden var internett et fenomen bare datanerder snakket om. Digital fiskeinfo fantes ikke. Det gjorde heller ikke kartboka til Oslomarkas Fiske Administrasjon (OFA). Fisketips fikk du enten ved å lese mellom linjer i gamle bøker, høre på fulle folk, oppsøke på lykke og fromme eller resonnere deg fram til på egen hånd. Påvirket av naturromantikere som Torbjørn Tufte og Mikkjel Fønhus levde jeg i den tro at fisket alltid var bedre jo lenger unna folk man kom. Området rundt Tryvann hadde jeg derfor avskrevet som uinteressant, men samtaler med anleggsbestyreren på OFA fikk meg på andre tanker. Han ymtet stadig frampå om vannene rundt Slakteren og Appelsinhaugen; så midt i turisttråkket sør i Nordmarka det var mulig å komme.
Om morgenen 23. juni 1995 (jeg kommer til å huske datoen til jeg dør eller blir senil) parkerte jeg øverst i Holmenkollåsen, trillet ned til Tryvann og tråkket innover. Det ble null fisk i håven ved Bjordammen, så turen gikk videre til Kobberhaugtjern. De nye leietagerne på Kobberhaughytta hadde tydeligvis ambisjoner om å gjøre vinterserveringsstedet attraktivt for sommerturister. Et ukjent vann på størrelse med en fotballbane, fem utleiekanoer og en gigantisk leirplass med sittebenker og permanent bålpanne, er per definisjon nedtur. Fiskedagsboka mi for 1995 forteller om en kort rast, tre småtasser som vaket i nordenden og ikke snurten av verken insekter eller større fisk.
Min første vulgataopplevelse
Tidlig på formiddagen kom jeg ned til Blankvann. Jeg hadde aldri sett eller hørt vannet omtalt som fiskevann verken i OFA-sammenheng eller i gamle nordmarksfortellinger. Det lå flere hytter i umiddelbar nærhet og på Blankvannsbråten i øst var det fortsatt fastboende. Blankvann er brådypt. Du skal ikke langt fra ut fra de uframkommelige breddene før det er 70 meter dypt. Vannet virket nærmest utilgjengelig med fluestang, og hadde det ikke vært for vakringene som plutselig begynte å bre seg utover fra bukta i nordenden, hadde jeg ikke gitt det rare sjansen.
I det krystallklare vannet så jeg fire ørreter kruse fram og tilbake tett på land. Med jevne mellomrom steg de opp til overflaten og tok døgnfluer av en størrelse jeg aldri hadde vært borti. Men det var ikke bare insektene som var store. Ørretene var også større enn jeg noensinne hadde sett. Der jeg sto gjemt i buskaset med orkesterplass til det som skjedde, kom vissheten om at jeg var midt i fluefiskeparadisets vakreste forestilling.
Samtidig kom fiskeskjelven og tanken på at flueboksen min ikke inneholdt noe som lignet det fiskene tok. Gode råd var dyre, men det ene eksemplaret jeg hadde av nordmarksklassikeren Humla matchet iallfall størrelsen. Etter å ha presset hacklet opp og fram, slo jeg en knute rundt krokstammen. Så festet jeg tre haletråder jeg klippet av en annen flue i boksen. Med en god porsjon velvilje kunne det som nå var blitt en ”Humgata”, ligne en av de stadig flere vulgataene som sto på vannfilmen og tørket vingene. Jeg snek meg i kasteposisjon, fornøyd med egen oppfinnsomhet, og la ut et kort kast. Fem meter holdt i massevis.
Ingen respons
Tre timer senere vaket det fortsatt. Men selvtilliten og trua hadde dalt fra hundre til null. Seks ganger hadde stor ørret vært oppe så tett på flua mi at jeg var overbevist om at den tok, men det var ikke antydning til strammende respons i noen av tilslagene.
Der jeg sto gjemt bak buskene like etter jeg oppdaget det som skjedde, tok ørretene garantert de som sto på vannfilmen. Vakene så like ut da jeg kvarteret etter hadde sneket meg ned til vannkanten og gjorde mitt første kast. Men etter hvert la jeg merke til at påfallende mange duns ble stående uten å bli tatt. Fiskene var like ivrige, og etter at de viste seg i et vak, lå det luftbobler igjen på overflaten. Dette var ifølge boka ”Etter ørret” av Knut Rom selve beviset på at fisken tar tørt. Men de gjorde ikke det. Knut Rom tok feil. Det vil si; han beskrev bare deler av sannheten.
Den ekle følelsen av tilkortkommenhet snek seg på da jeg innså at jeg var sjanseløs. At ikke Humgataen min funket som tørrflue, kunne jeg leve med. Verre var det at jeg ikke kunne begripe hva fiskene tok, og at jeg skulle blanke i en setting så perfekt at jeg kanskje aldri ville oppleve noe lignende igjen.
Det hadde trolig vært en trøst om jeg hadde visst at det fenomenet jeg nettopp hadde opplevd, har fått mang en dyktig fluefiskere til å gi opp og trøste seg med at «klekkingen var for tung. Fisken hadde så mye å velge blant, at sjansen for at min skulle bli valgt, var minimal».
Tilbake til framtiden
Det var flaut å ikke lure en eneste fisk på Blankvann for 24 år siden. Nederlaget var ikke akkurat mindre i år, da jeg halvannen time ut i den heftigste vulgataklekkingen jeg har opplevd noen gang, fortsatt var fiskelaus. Etter en timeout med selvransakelse og tilbakeblikk på tilsvarende situasjoner, fikk jeg plaster på såret. Men de tre halvkilosfiskene jeg omsider fikk mens det fortsatt var fart i klekkingene, var mer som slengere å regne enn fisker som var overlistet på elegant vis. Det var først noen timer senere at jeg karet til meg et par skikkelige vulgatapoeng, og da jeg 12 dager senere overlistet tre premiefisker på en og samme ettermiddag, hadde jeg lært noe vesentlig og erkjent at jeg var tilbake på vulgatakjøret.
Når klekkingene er på det mest intense, går ørretene raskt over til å ta nymfer og klekkere heller enn duns. Vårt problem er at vi aldri klarer å etterligne nymfenes bevegelser. Under årets vulgatadager så jeg flere ganger hvordan nymfene formelig vrikker seg vertikalt opp fra bunnen. Kommer de seg helskinnet til overflaten, fester de seg til vannfilmens underside med to forankringer – foran og bak. Dette skaper det nødvendige momentet for at nymfeskallet kan knekke når nymfen i sluttfasen av stadiet sitt vrikker og vrir seg for å frigjøre vingene, som ligger som et sammenrullet segl inn under skallet.
Jeg våger å påstå at det er bevegelsen i det øyeblikket nymfeskallet skal knekkes, som er årsaken til ørretens aggressive vak når den tar flua i dette stadiet (derfor bobler i etterkant av vaket). Det er bevegelsen i nymfas siste krampetrekning, som gjør at våre klekkerimitasjoner ofte kommer til kort og refuseres av fisken (for klekkere er ikke sååå effektive de heller). Dessuten er alle klekkerimitasjoner jeg har sett, basert på ideen om at forvandlingsprosessen fra nymfe til dun foregår med fronten av nymfa flytende (eller semiflytende) og bakparten hengende ned i en vinkel. Virkeligheten er annerledes.
Bevegelsen til nymfa i det den stiger, er like viktig å imitere som selve utseendet. Den vrikkende framdriften etterlignes best med en leddet imitasjon, hvor bakkroppen henger dinglende. Verre er det med nymfas vertikale bevegelse. Når fiskeren står på land kan flua bare gis bevegelse ved å trekke den til seg. Dette vil primært bevege den i horisontal retning og ikke oppover mot overflaten. En og annen ekte nymfe gjør kanskje det samme, men det er unntaket, ikke regelen.
Ryddefisken
Om vulgataens nymfe- og klekkestadium er vanskelig å imitere, er dens siste livsfase lett å etterligne.
En ettermiddag halvannen uke etter at jeg ble hekta på ny, padler jeg rolig langs øyer og skjær. Dagens klekking er over, men en og annen dun står fortsatt igjen på vannet. På baksiden av en odde ligger det påfallende mange bobler langs land på det blanke vannspeilet. Jeg sklir inn til bredden, setter meg ned og titter. Snart forsvinner en vulgata lydløst ned i en ørretmunn bare 30 cm fra bredden. I løpet av et par minutter tar den samme fisken alle som en av de ti fluene, som står tilsynelatende livløse langs den 50 meter lange bredden. Alle forsvinner på samme vis; med en ro som bare de største fiskene har i seg. Om det er fisken som påvirker meg, eller den gryende forsommerkvelden, vet jeg ikke. Med is i magen sniker jeg meg bort, gjør et kast og lar flua ligge.
Etter tre minutter er det fristende å legge ut på ny. Men nei ... la ligge ... heeelt inntil myrkanten nå ... og så ... plopp! På et par meters avstand var den ikke helt lydløs likevel. Lyden fra vaket kunne imidlertid ikke måle seg med snellehylet som fulgte like etter.
Da døgnet var blitt mer kveld enn ettermiddag, hadde snella hatt det samme hvinet tre ganger. Det var den kvelden jeg følte meg nærmere vulgatafiskets sjel enn noen gang. Det var selvfølgelig bare tull. Vulgatafiskets sjel finnes ikke. Men min egen selvsikkerhet i situasjonen var reell, og mer sjel trenger ikke jeg for å stryke til skogs på vulgatajakt også kommende forsommer. 
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Alt om Fiske
Denne saken ble første gang publisert 18/10 2019, og sist oppdatert 08/10 2019.
