Det går ikke alltid sånn som man ønsker
5 klassiske jegertabber
Ingen jegere liker å prate om de gangene man ikke fikk det til, men før eller siden gjør de fleste jegere små eller store feil. Her er noen vanlige flauser.
Jeg har alltid ført jaktdagbok, men for fem år siden begynte jeg å nedtegne alle skudd mot klauvvilt mye mer detaljert enn før. Notatene har gitt meg innsikt og kunnskap om hva som skal til for å avgi vellykkede skudd, men detaljkunnskapen fra jaktdagboka avslører også feil, uoppmerksomheter og farlige situasjoner svart på hvitt. En gjennomgang av de siste 100 skuddene viser at jeg skulle ha handlet annerledes ved i alle fall fem tilfeller. Praktisk jaktutøvelse fører alltid med seg et usikkerhetsmoment både med tanke på det å avgi et dødelig skudd og å ivareta egen og andres sikkerhet. Derfor kan det være lurt å gå kritisk igjennom egne feil.
Dette var min syndsbekjennelse. Om 5 % feil er for mye, eller «akseptabelt» får andre vurdere. Faktum er at helt sikre på å avgi 100 % drepende skudd kan man aldri være. Alle hendelsene over skulle jeg selvfølgelig helst vært foruten, likevel er det hendelse nummer 1 som jeg har tenkt mest på, og som jeg skammer meg mest over. Men man lærer forhåpentligvis av egne feil ... 
1. Skudd på langt hold
For et par år siden befant jeg meg i Sverige på en større jakteiendom. Jeg hadde sittet lenge og observert en dåbukk på en langstrakt eng. Enga var over 250 meter lang, så da dyret viste seg lengst borte i hjørnet for første gang, var det ikke aktuelt å skyte. Langsomt trakk bukken nærmere. Den beitet seg mot meg, og etter ca. 15–20 minutter var den inne på ca. 160 meter. Langt, men i prinsippet grei skyteavstand når anlegget er godt og dyret rolig.
Pulsen hadde roet seg, og jeg trakk av noe som opplevdes som et perfekt skudd. Bukken hoppet opp med overkroppen på klassisk vis, la i vei i samme retning som den kom fra, og forsvant inn i tett skog. Jeg regnet den som dødelig truffet, og tuslet etter med børsa på ryggen. Etter hundre og femti meter med et svært tydelig blodspor begynte jeg å få bange anelser, og etter to hundre meter, uten å ha funnet dyret, gikk jeg tilbake til skuddplassen og tilkalte ettersøkshund.
Det var rikelig med blod hele veien, og det var ikke vanskelig å følge sporet. Ca. 400 meter fra skuddplassen gikk sporet ned mot en sjø, og ved sjøen fant vi ekstra mye blod på strandsivet. Blodsporet viste vei rett ut i sjøen. Hunden pep og klynket og ville ut i vannet. Vi avsluttet ettersøket. Dagen etterpå var vi tilbake og så en stor rovfugl som hakket på et kadaver i bukta hvor dyret gikk ut i vannet. Bukken hadde druknet.
Konklusjon: Etter boka skulle jeg ha truffet greit på 160 meter når børsa er skutt inn et par centimeter over på 100 meter. Men selv om kula ikke faller for mye, vil små feil i avtrekk, eller andre unøyaktigheter, få større virkning jo lenger skuddholdet er. Jeg vet ikke hvor jeg traff, og jeg er ganske sikker på at vi ville ha funnet dyret, blodtapet tatt i betraktning, hvis det ikke hadde druknet. Moralen må være: Vær forsiktig med skudd på lengre hold! Marginene blir mindre og mindre for hver ekstra meter man skyter på.
2. Skudd i stresset situasjon
Jeg bruker så å si alltid skytestokk når jeg ikke kan benytte meg av anlegg mot naturlige støttepunkter i naturen. I høstferiejakta i forfjor observerte jeg et rådyrkje på et relativt åpent hogstfelt. Holdet var rundt 100 meter, skytestokken ble satt opp, pang og bums – dyret datt rett ned.
Jeg hadde ingen hast med å komme bort til fallet, for jeg var sikker på at dyret var dødt. Vel framme satte jeg fra meg sekken og la børsa oppå, uten å berøre øyet på dyret for å sjekke om det var dødt. Jeg tok fram en kniv, snudde meg mot kjeet og skulle til å legge det over på ryggen.
Da fikk jeg meg en kraftig overraskelse! Dyret spratt opp og ga full gass oppover mot et høydedrag. Jeg gikk fra hvilepuls til 200 på få sekunder. – Hva i svingende?! Jeg ble stående og måpe i et par sekunder før jeg kom til meg selv og fikk grepet rifla på sekken. Da mistet jeg hodet fullstendig! Dyret hadde stoppet på toppen av en liten høyde. Det eneste jeg tenkte på var å få avlivet kjeet, så jeg avga derfor skudd uten sikker bakgrunn. Dyret falt rett ned på nytt, denne gangen for godt, men det gikk en god stund før jeg fikk tenkt ordentlig igjennom hva jeg hadde gjort. Bak høydedraget befant det seg vei og gårdsbruk, og jegerkompiser satt utplassert på rekke og rad bortover i den retningen jeg skjøt – og et skudd fra en rifle går langt …
Konklusjon: Stress og uforutsette hendelser er ofte en medvirkende årsak til at farlige situasjoner og skyteulykker oppstår. Jeg skulle selvfølgelig ikke ha avgitt skudd uten sikker bakgrunn. Jeg liker å se på meg selv som en jeger som setter sikkerheten i høysetet, men selv om alt gikk bra, fikk selvfølelsen en alvorlig knekk. Denne episoden skulle definitivt ikke ha skjedd, og jeg skammer meg og får en svært ubehagelig følelse i kroppen når jeg tenker på hvor tankeløst jeg handlet.
3. Å skyte feil dyr
En dag oppunder jul samme år var det snikjakt etter rådyr som sto på programmet. Planen var å bli kjørt ut halvannen kilometer fra hytta for deretter å langsomt snike gjennom noen grantetter, før jeg skulle sette meg til ved enga nærmest hytta. Turen gjennom grantettene tok litt lengre tid enn planlagt, og jeg kom først fram til enga 10–15 minutter før det ble for mørkt til å skyte. Jeg snek meg sakte fram, slik at jeg kunne ta hele enga i øyesyn, og to hundre meter utpå sto det en geit og et kje.
Jeg ble nødt til å bevege meg i en god bue til høyre før jeg kom i skyteposisjon. Det mørknet fort, og vel fremme ved en bjørk jeg kunne ta anlegg på, brukte jeg litt tid på å finne det jeg trodde var kjeet. Dyret sto rolig, skuddet gikk, og med siktepunktet litt opp og fram, gikk dyret ned i skuddet.
Da så jeg med ett at jeg hadde skutt feil dyr – det løp et kje ute på jordet! Jeg prøvde å få skutt dette også, men sjansen bød seg ikke, og i løpet av et par minutter forsvant skytelyset helt. En ubehagelig følelse spredte seg i kroppen. Et morløst kje har ikke store sjanser til å overleve vinteren. Dagen etter var jeg tilbake på samme eng, i håp om at kjeet skulle dukke opp – noe det dessverre ikke gjorde.
Konklusjon: Å skille et kje fra en rådyrgeit er enkelt i august, men mot slutten av sesongen, når kjeene har blitt større og fått vinterpelsen på, må man noen ganger se ekstra godt etter. I denne situasjonen var jeg ekstra ivrig etter å få felt dyr, og i tillegg ble skuddet avfyrt i det siste skytelyset. Jeg skulle ikke ha avgitt skudd.
4. Skudd på kort hold
For fem år siden var jeg på bukkejakt midt i august. Jeg satte meg til bak noen gran- og bjørkebusker like ved en eng hvor jeg hadde observert feiemerker på våren. Akkurat idet jeg hadde satt meg, fikk jeg se en bukk komme travende mot meg i full fart. Dyret stoppet rett til høyre for meg med svært årvåkne og spente bevegelser. Det var imidlertid ikke meg dyret har fokus på, men noe annet i stikk motsatt retning.
Geværet lå i fanget mitt. Jeg avsikret forsiktig og førte geværet rolig til skuldra. Dyret sto pal, uten å være oppmerksom på meg, trolig fordi jeg satt rett bak noen greiner. Hele sekvensen foregikk i løpet av noen korte sekunder. Jeg fant det jeg trodde var bogen og trykket avtrekkeren inn, skuddet gikk, og bukken løp av gårde. Dyret sto kun 5–6 meter fra meg da skuddet gikk. Kikkert sto på 12 x forstørring, noe som var altfor mye på så kort hold, og ganske raskt forsto jeg at jeg hadde truffet for langt bak. Vomskudd!
Jeg trodde jeg hadde bogen i siktet, men med maks forstørring gjorde jeg en grov feilvurdering. I tillegg gikk det hele svært fort, noe det ofte gjør når dyra kommer helt inn i børsemunningen. Ved vomskudd kan dyret gå langt, men jeg hadde flaks og fikk avlivet det raskt fordi det la seg ned innenfor synshold.
Konklusjon: Skudd på svært korte hold er ofte vanskeligere enn det man tror. Jeg skulle ikke ha skutt, og klarte ikke å ta rett avgjørelse fordi jeg ikke ville la en så åpenbar sjanse glippe. Kikkertsikte på 12x forstørring på kort hold var heller ingen smart løsning. Absolutt en feil å lære av, selv om alt endte bra.
5. Greiner i skuddlinja
På bukkejakta i fjor jaktet jeg i et svensk eng- og åkerlandskap, og hadde jeg ikke vært godt kjent, hadde det vært vanskelig å finne fram i nattemørket. Siden det var åttende året i terrenget, visste jeg akkurat hvor jeg skulle gå. Vel framme på en liten topp ålte jeg meg de siste meterne fram til en stubbe, og over toppen, under noen fine bjørketrær ved en liten eng på den andre siden, skimtet jeg et rådyr.
Først tenkte jeg at jeg skulle vente noen minutter på litt mer dagslys, men så kom jeg til at det egentlig ikke var nødvendig. Jeg så jo dyret tindrende klart i riflekikkerten. Jeg tok anlegg på stubben og presset av et skudd så sikkert som banken. Dyret løp et stykke bortover uten å vise skuddtegn.
Hva i all verden var det som skjedde? Jeg var ikke sikker, men jeg syntes jeg så sprut fra kulenedslaget i en liten vanndam rett på siden av dyret. Før jeg fikk summet meg, spratt dyret videre bortover med tydelige bjeff og var raskt utenfor forsvarlig skuddavstand. Det var utvilsomt en bom. Jeg fikk det imidlertid ikke til å gå opp. Var kikkerten ute av stilling? Jeg kunne jo ikke ha bommet så grovt? Svaret fikk jeg da jeg skrittet opp fram mot skuddstedet. Midtveis mellom meg og dyret sto det noen små, tynne greiner opp fra bakken. En av dem var tydelig revet opp av et prosjektil – og da var det ikke lenger tvil – greiner i skuddlinja.
Konklusjon: Små greiner kan være vriene å se i dagslys, i skumringen blir det enda vanskeligere. Moderne kvalitetsoptikk med rødprikk muliggjør skudd tidlig på morgenen og sent på kvelden – ja noen ganger hele natta igjennom, men dyr i bakkant og kvister i framkant har en tendens til å forsvinne for en ivrig jeger når lyset er svakt. Jeg skulle helt klart ventet på mer lys før jeg skjøt!
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv nr 07 2019
Denne saken ble første gang publisert 07/07 2019, og sist oppdatert 01/07 2019.
