Fjellsportens vugge

Det er ikke mye som minner om alpinisme og fjellbestigning inne på puben med det fantasifulle navnet The Pub i Chamonix.

Den er et typisk eksempel på britisk eksport og kunne ligget hvor som helst. De serverer pints og briter på skiferie flokker til stedet av frykt for å oppleve noe nytt.

Men det er nettopp briter som skal ha «oppdaget» Chamonix.

De to aristokratene William Windham og Richard Pococke kom til den søvnige landsbyen i Savoie-regionen i 1741, og ble straks bergtatt.

Deres fortellinger i litterære tidsskrifter om Mer de Glace (ishavet) og de andre vakre breene ble starten på Chamonix som turiststed.

Men turistene som kommer skrålende ut av The Pub er neppe klar over at gaten de tråkker på, Rue du Docteur Paccard, er oppkalt etter mannen som skal ha mesteparten av æren for at Chamonix omtales som alpinismen og ekstremsportens vugge, doktoren Michel-Gabriel Paccard.

Og sjangler de videre mot kasinoet Le Royal eller McDonald’s-restauranten i Avenue Michel Croz, må de høyst sannsynlig over Place Saussure.

Der står statuen av to andre personer som også har betydd mye for den moderne fjellturismen: Den sveitsiske vitenskapsmannen Horace-Bénédict de Saussure og den lokale jegeren Jacques Balmat. De står og skuer opp mot fjellet som Chamonix skylder sin status: 4808 meter høye Mont Blanc.

Den evighvite fjelltoppen er ikke bare Alpenes og Vest-Europas høyeste fjell, det er også fjellet som utløste den moderne alpinismen og episenteret for utvikling av sporten i dag.

Kappløp til toppen

Opplysningstiden og romantikken på 1700- og 1800-tallet endret synet på fjellene i Europa. Fra å ha blitt sett på som hindringer og steder for demoner, ble fjellene gjenstand for vitenskapelig nysgjerrighet og beundrende turister.

Selv om de første turistene kom for å se og oppleve isbreene rundt Mont Blanc-massivet, tok det ikke lang tid før toppen av Mont Blanc ble et tema. Etter flere mislykkede forsøk på å nå toppen, utlovet Horace-Bénédict de Saussure en pengepremie til dem som klarte å komme opp.

Det startet et kappløp både fra Courmayeur på den italienske siden av Mont Blanc og fra Chamonix.

Men det ble raskt klart at det å klatre til topps fra Italia var langt mer krevende enn fra den franske siden av fjellet.

Først i 1786, 26 år etter at Saussure utlovet pengepremien, greide Chamonix-innfødte Michel-Gabriel Paccard å komme til topps. Med seg hadde han Jacques Balmat, også han fra Chamonix.

Klatringen er allment sett på som starten på den moderne alpinismen. Det var likevel først året etter, da aristokraten, vitenskapsmannen og skribenten Saussure også klarte å komme opp på toppen sammen med 17 guider, at Mont Blanc virkelig ble satt på kartet.

Sammen med Balmat tok han æren for å ha besteget toppen først. Paccard ble det ikke snakket om.

Gullalder

Kjendiser og kulturpersonligheter kom for å se de spisse fjellene og de imponerende isbreene, som den gangen gikk helt ned i dalen.

På begynnelsen av 1800-tallet var turismen raskt voksende. De rike turistene ville opp i fjellene og se breene, og i 1821 ble La Compagnie des Guides Chamonix etablert. Det er fortsatt verdens eldste, mest prestisjefulle og største alpine guideselskap.

Alpine Guides Society of Courmayeur ble etablert i 1850 og er dermed verdens nest eldste alpine guideselskap. I starten var det mye rivalisering mellom de to selskapene, og ettersom de mindre krevende rutene opp til toppen av Mont Blanc går på den franske siden av fjellet, ertet guidene i Courmayeur sine franske rivaler med at «når bøndene nede i dalen i Chamonix-dalen har mistet en ku, må de opp på Mont Blanc å lete etter den».

Midten av 1800-tallet kalles ofte for «The Golden Age of Alpinism», og i denne perioden ble mange topper i Alpene besteget. Flest av britiske klatrere sammen med lokale guider.

Fjellførere fra Chamonix og Courmayeur var verdensledende. De ble foretrukket ikke bare i Alpene, men også andre steder i verden. Guider som Emile Rey og Joseph Petigax fra Courmayeur har mange krevende førstebestigninger på merittlisten.

Vitenskapsmenn på Mont Blanc

Men fjellene, og Mont Blanc i særdeleshet, interesserte også forskere. Faktisk hadde Michel-Gabriel Paccard med seg et barometer opp på toppen av Mont Blanc ved førstebestigningen.

På slutten av 1800-tallet oppførte Joseph Vallot et observatorium for høyalpin forskning på en klippe nær toppen av Mont Blanc. Bygget hadde også plass til overnatting for klatrere.

I 1893 fikk den kjente astronomen Jules Janssen reist et observatorium på breen helt på toppen av fjellet. Observatoriet hadde et grunnareal på cirka 50 kvadratmeter, var i to etasjer og hadde terrasse på taket. Delene til bygget ble båret opp av flere hundre mann. 15 dager med uvanlig pent vær gjorde at store deler av bygget kunne ferdigstilles i løpet av kort tid. Det sto ferdig i september 1893.

En ulykke i barndommen gjorde at Janssen selv var ute av stand til å bruke beina. Han måtte dermed bæres opp. Over 70 år gammel kunne han endelig ta i bruk det som da var verdens høyestliggende observatorium.

I 1909 måtte imidlertid den imponerende konstruksjonen forlates for godt da det åpenbarte seg en bresprekk rett under bygget. Før store deler av observatoriet forsvant ned i bresprekken, ble den kaldeste temperaturen som noen gang er målt på toppen av Mont Blanc registrert: -43 grader.

OL og heiser

Mye takket være godt utbygd infrastruktur, med både jernbane og god vei, samt et godt utvalg av hoteller, ble fjellandsbyen tildelt den første vinterolympiaden noensinne i 1924. Det gjorde Chamonix enda mer kjent og ambisjonsnivået var skyhøyt.

Flere nye heiser opp fjellene ble bygget, og det kom sågar vidløftige forslag om å bygge en jernbane eller heis helt til toppen av Mont Blanc. Tramway du Mont Blanc, som ble bygget på sørsiden av fjellet opp til Nid d’Aigle (Ørneredet) på 2732 meter, var det nærmeste man kom realisering av planene. I dag er dette starten på den vanligste klatreruten opp til toppen av Mont Blanc.

Ingeniørkunst

Heisene som tar deg opp til toppene er imponerende. Og luftige. Kabelbanen opp til Aiguille du Midi har fortsatt den høyeste vertikale stigningen i verden: 2807 meter, fra 1035 meter til 3842 meter. Fra Aiguille du Midi ble det bygget en gondolbane over isbreen Glacier de Geant til Pointe Helbronner (3462 moh.) som koblet sammen Chamonix med Pointe Helbronner og heissystemene på den italienske siden av Mont Blanc-massivet.

For noen år siden ble det gamle heisanlegget fra Courmayeur opp til Pointe Helbronner byttet ut med Skyway Monte Bianco. Det nye heisanlegget kan transportere 800 mennesker i timen de 2300 høydemeterne til Pointe Helbronner. Heisen kostet tilsvarende over en milliard kroner å bygge, og er dermed det dyreste heisanlegget som noensinne er bygget.

Allerede i 1911 ble det bestemt å bygge en taubane opp til den markante fjelltoppen Aiguille du Midi på 3842 meter. Den første seksjonen ble åpnet til vinter-OL i 1924 og ble benyttet i forbindelse med bobsleigh-banen. Den neste seksjonen opp til 2414 meter ble åpnet i 1927.

De opprinnelige planene innebar ytterligere tre seksjoner opp til Aiguille du Midi, men ble aldri fullført. Tekniske problemer, krevende vindforhold og konkurs bidro til at alle planene ble skrinlagt i 1948. Det gamle heissystemet ble benyttet frem til 1951 da det ble stengt angivelig på grunn av manglende sikkerhet. I 1980 ble store deler av anlegget og bobbanen ødelagt i et kraftig snøskred.

I 1950 startet arbeidet med en ny taubane med dagens trasé. 30 fjellklatrere lyktes å trekke en 14 cm tykk og 1700 meter lang kabel opp til toppen av Aiguille du Midi. Hele anlegget sto klart 24. juni 1955, og var da den høyeste taubanen i verden.

Siden 1995 har Téléphérique de l’Aiguille du Midi fraktet millioner av turister fra dalbunnen i Chamonix på rundt 1030 meter og opp til 3842 meter.

Fra to døgn til fem timer

Selv om Chamonix er formet av alpinisme og ekstremsport på verdensnivå, kommer de fleste turistene til Chamonix for å oppleve dalen og Mont Blanc-massivet uten strabasiøse turer. For Chamonix har noe for alle og enhver smak. Her finnes det ubegrenset med turstier, golfbane, sykkelløyper i verdensklasse, noen av de mest tradisjonsrike femstjerners hotellene i Frankrike, restauranter i verdensklasse og et fantastisk uteliv på kveldstid.

Det er egentlig ingen som skiller seg ut i Chamonix. For de virkelige alpinistene, de som akkurat har kjørt ned stupbratte og smale renner på nordsiden av Aiguille du Midi, klatret en storvegg, eller de som akkurat har løpt opp og ned Mont Blanc før lunsj, ber ikke om oppmerksomhet.

På i underkant av 250 år har tidsrekorden opp og ned Mont Blanc blitt redusert fra to døgn til under fem timer, og folk kjører på ski ned fjellsider som tidligere var forbehold klatrere med tau.

Nye generasjoner

Stadig bedre utstyr og søken etter ekstreme naturopplevelser høyt over havet, har gjort at fjellguidene har måttet tilpasse seg nye adferdsmønstre.

Vivian Bruchez er et godt eksempel på det. Hans familie har vært bosatt i Chamonix siden 1500-tallet, og foreldrene på både fars- og morssiden har vært alpinguider i generasjoner.

Da Vivian var 21 år, ble han ferdig med utdannelsen som alpinguide og ansatt i La Compagnie des Guides Chamonix som en av de yngste guidene i selskapets 200-årige historie. Selv om han har guidet utallige klatreturister i Mont Blanc-massivet, er det brattkjøring på ski som ligger hans hjerte nærmest og som han tar med flest turister på.

– Det er en voldsom interesse for brattkjøring i Chamonix, særlig nordsiden av Aiguille du Midi. Jeg kjørte den første gang da jeg var 19 år og gjorde det alene. Vanligvis har folk med seg venner eller guide. Noen år senere kjørte jeg ned nordsiden fire ganger på én dag, forteller Bruchez.

Han er også blant de svært få som har kjørt den mytiske og livsfarlige Nant Blanc-siden på 4122 meter høye Aiguille Verte. Den ble kjørt for første gang av Jean-Marc Boivin i 1989 og så Marco Siffredi i 1999. Boivin mistet livet i en basehopp-ulykke i Venezuela i 1990, mens Siffredi forsvant på Mount Everest i 2002 da han skulle stå på snowboard ned den beryktede Hornbein-korridoren.

– Hva kan være mer symbolsk enn å hylle pionerene innen fjellklatring og ski ved å gli i deres fotspor, skrev Bruchez på facebook-siden etter å ha kjørt ned Nant Blanc i juni 2018 – 232 år etter at Paccard og Balmat sto på toppen av alpemassivets moderfjell, Mont Blanc.