var virkelighetens «rottejeger»
I mange år ante ikke Rolf at faren bar på en hemmelighet fra krigen
Rolf Hop fikk aldri noen hint om hva faren egentlig hadde drevet med under krigen. Først nylig fikk han vite om farens rolle, omtalt i Max Manus’ romanmanus «Rottejegeren» som nylig ble gitt ut for første gang.
Det var ikke det at faren ikke ville snakke om krigen. Historien om da faren Henrik Hop og to andre rømte fra Vestlandet til Skottland i en liten robåt i 1941 var godt kjent.
– Far skrev til og med i Vi Menn om historien. Bladet har jeg ennå, sier Rolf Hop.
Langt mindre kjent er at Rolf Hops far Henrik var en av motstandsbevegelsens skarpeste agenter som utførte noen av de mest kontroversielle oppdragene i Oslo under krigen: Likvidering av farlige norske topp-nazister og angivere.
Livvakt
Faren ble kjent med Oslo-jenta Ingrid Abrahamsen mens han lå i dekning i en leilighet på Sinsen mellom likvideringsoppdragene. Et selsomt forhold ble etablert mellom de to unge:
– Min mor kjente ikke hans egentlige navn før etter frigjøringen, forteller Rolf.
Både Rolf og broren er oppkalt etter dekknavnene til motstandskjempere: Egil var dekknavnet til faren, Rolf var dekknavnet til William Houlder som faren samarbeidet nært med i Oslogjengen.
Rolf Hop vokste opp med en høyt dekorert far: Ved høytidelige anledninger kunne han stolt bære Krigskorset med sverd, St. Olavsmedaljen med to ekegrener og H.M. Kongens erindringsmedalje med spenne. Selv om faren Henrik var livvakt for kongefamilien i frigjøringsdagene i 1945 og hadde rodd til Storbritannia i liten båt, var det ikke småtteri til utmerkelser.
Likviderte angivere
Men ett av de viktigste grunnlagene for utmerkelsene ble aldri noe tema i Rolf Hops barndomshjem.
– Far døde for nærmere 30 år siden. Den gang snakket man ikke så mye om hva man hadde opplevd av vonde ting under krigen. Den gang var heller ikke likvideringene allment kjent, sier Rolf Hop.
Men faren måtte gjerne hjelpes i gang med beretningen fra krigen. Historien om hvordan norske agenter likviderte angivere og nordmenn med sentrale posisjoner i naziregimet var ikke kjent. Dermed var det heller ikke noe man kunne spørre om for å få Henrik Hop til å fortelle. Først etter at Rolf Hop ble konfrontert med engelskmannen Bob Pearsons undersøkelser fikk sønnen vite mer av sannheten om farens krigsinnsats.
Les også: Hitlers tabber i Norge
Personlige trekk i nytt lys
Rolf Hop ser ingen grunn til å betvile at historien om farens drapsraid i Oslo er riktig.
– Det er ingen ting i det materialet jeg har fått som taler for at historien stemmer, sier Rolf Hop.
– Etter det du nå har fått vite, er det sider ved din far som kommer i et nytt lys?
– Ja, for så vidt. Min far var veldig glad i friluftsliv. Min bror og jeg er oppfostret med fiske og sløying av fisk. Men min far sa han aldri ville ta livet av varmblodige dyr. Det kan være at det jeg nå har fått vite, kan forklare denne holdningen, sier Rolf Hop.
– Min far var det varmeste og snilleste menneske du kan forestille deg. Men samtidig forteller jo flukten med en av de minste farkostene som krysset Nordsjøen under krigen noe om hva han var laget av, sier Rolf Hop.
Les også: (+) – Jeg har nettopp måttet fortelle din mor at jeg kommer til å være død om et kvarters tid
Nettverket
Etter krigen pleide Henrik Hop mye kontakt med kameratene fra «Lingeklubben». Det mennene ikke snakket om med andre, kunne de snakke om med hverandre når de møttes på felles feriereiser, årlig kongepokalskyting og andre arrangementer. Karene hadde utstrakt samhold og sosial omgang.
− Jeg vokste opp med disse karene som onkler. Det var folk med omtanke for andre, men som i liten grad fremhevet egen innsats. Det de gjorde, gjorde de i kraft av å være soldater, fikk jeg klart inntrykk av. Jeg husker at de var opptatt av krigsseilernes innsats og hvor dårlig behandling de fikk etter krigen.
Men én sentral person manglet i nettverket: Andreas Aubert − den tilsynelatende ustyrlige, men likevel effektive og målrettede agenten som opererte i tospann med Henrik Hop.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
Distanserte seg
Andreas Aubert døde året før Rolf Hop ble født. Men etter fredsslutningen var det likevel minimalt kontakt mellom de to snikmorderne i Kongens tjeneste.
– Det virker på meg som at de var nokså forskjellige personligheter, de to. Det kan kanskje ha noe å si, tror Rolf Hop.
En felles motivasjon, men ulike personligheter som komplementerte hverandre kan ha vært en gylden kombinasjon for de hemmelige oppdragene i det tyskokkuperte Norge. Men om matchen av personligheter var effektiv i kamp, er det slett ikke sikkert at det var oppskrift på noe livsvarig vennskap. Kanskje hadde de to motstandsheltene behov for å distansere seg fra hverandre og derigjennom hva de hadde vært sammen om.
I Jan Christophersens bok om «Oslogjengen» står det om Aubert at « Han levde i det hele tatt fortsatt et rastløst liv og døde sent i 1950-årene.»
Klikk Historie: Les flere saker om andre verdenskrig
Les hele historien om Rolfs far Henrik Hop i saken under:
