Petter Nyquist: - Jeg vet hva det betyr å bli sett
Petter Nyquist flyttet først på gata i 52 dager– for å leve som hjemløs. Med serien «En ny sjanse» har han gitt rusavhengige en ny sjanse i livet.
– Allerede i barnehagen fikk foreldrene mine beskjed om at jeg var over gjennomsnittet impulsiv og aktiv. Det ble aldri gitt en diagnose og jeg har levd videre med rastløsheten. Fremdeles er den en del av meg, sier Petter til Her og Nå.
Han, som er blitt hedret med Gullruten tre ganger tidligere, er igjen nominert til Publikumsprisen, og kanskje vinner han den for andre gang når TV-bransjen hyller seg selv lørdag 5. mai.
Det skyldes TV-serien «Petter Uteligger. En ny sjanse», der rusavhengige får en mulighet til endring i hverdagen gjennom å skoleres og jobbe som barrista i en kaffebar.
- Hadde en uro i meg
Det er noe med Petter, som gjør folk varm om hjertet. Han, som har vært på Nordpolen flere ganger og i flere år reiste på krevende ekspedisjoner, er imøtekommende og til stede – og han snakker gjerne om barndommen.
– Jeg hadde trygge rammer, men hadde en uro i meg som broren min ikke hadde, og frem til skolestart ble det sett på som et problem. Da jeg begynte på barneskolen ble ting bedre. Broren min, som er fire år eldre enn meg, tok meg med på overnattingsturer i skogen, og jeg ble med i Røde Kors Ungdom. Idrettsaktiviteter var ikke min greie, minnes han.
Mestret ikke det faglige
Gjennom friluftslivet opplevde han samhold, læring og mestring, men så begynte han på videregående skole, allmennfaglig. Det var foreldrene som mente at det var det smarteste valget å ta.
– Selv ønsket jeg å ta yrkesfaglig retning og følte at jeg ikke fikk et valg. Resultatet var at jeg mestret det sosiale, men ikke det faglige. Jeg ble han som gikk tre år på videregående uten å gjøre noe særlig lekser, og mest for å ha det gøy. Russetiden var heftig, oppsummerer han.
I kjølvannet av all moroa fikk han en alvorlig infeksjon som førte til et to uker langt opphold på sykehuset.
I et tidligere intervju har han uttalt at han i noen år følte seg som familiens sorte får fordi han ofte ble sammenlignet med broren, som nærmest seilte gjennom skolegangen og ble lege.
– På et vis har tilfeldigheter styrt livet mitt i årene siden. Jeg var i militæret ett år, ble rådet til å satse på et praktisk fag og tok en ettårig deltidsutdannelse som grafisk designer. Der opplevde jeg for første gang å bli sett av en lærer og det var så motiverende at jeg ble en av de bedre i klassen. Jeg vet hva det betyr å bli sett, for han så meg, sier Petter.
Han tror læreren gjennom å gi oppgaver ut fra ferdighetsnivå gjorde elevene gode.
Tilfeldigheter ble utslagsgivende
På telefonen har Petter tatt vare på en melding fra læreren som så ham. «Følger med deg, Petter. Glemmer aldri det kreative skuddet og inspirasjonen du ga til dine medstudenter», skriver han blant annet.
I en tid hvor mange unge mer eller mindre dyttes inn i utdanningsløp som egentlig ikke passer dem, synes han at historien er viktig å fortelle. Ikke alle skal ha akademisk utdannelse – det finnes andre veier å gå.
I Petters liv er tilfeldigheter blitt utslagsgivende flere ganger. Han møtte polfarer Børge Ousland og ble med til Nordpolen. Og han ble film- og stillfotograf. Siden da har jobb vært livsstil og lidenskap.
Petter brenner for det han driver med. Da han bestemte seg for å tilbringe 52 dager på gata som uteligger, var det også, på et vis, tilfeldighetenes spill. Han hadde ingen personlige, tunge erfaringer fra rusproblematikken. Det han «visste» var hva de fleste «vet».
– Jeg ble kjent med mennesker i rusmiljøet og fikk kjenne på noen av deres utfordringer i dagliglivet. Livet svingte. I de dagene lærte jeg hva det gjør med deg som menneske når de behovene du ellers tar for gitt at blir dekket, ikke blir det mer. Du blir sårbar, føler deg ekskludert og gjør deg ekskludert, konstaterer han, og legger til:
– Jeg møtte mange av mine egne fordommer i møtet med rusavhengige. I dag dømmer jeg ikke mennesker ut i fra hvordan de ser ut.
- Leken pappa
Hjemme i Bærum har han kjæresten Mari (37) og barna Ingrid (5 ½) og Marius (1 ½). Han jobber mye og er en del borte, men i det daglige forsøker han å skjerme ettermiddagene med ungene.
Mellom klokken fem og åtte tar han helst ikke telefoner. Han beskriver seg som en leken, omtenksom og kreativ far, som også setter grenser.
– Det viktigste er å lære dem gode verdier gjennom å prøve å være et godt forbilde, sier han.
Datteren har vært med på besøk til folk som sliter og i påsken leverte de et påskeegg til en rusavhengig venn innlagt på sykehuset.
Ønsket om hjelpe er med ham hele tiden. I vinter har han brukt titalls timer på en rusavhengig som har tatt opp skolegangen igjen. Særoppgaven ble et slags felles prosjekt. Glad forteller han at hun fikk toppkarakter.
Den største utfordringen Petter har, er tiden. Døgnet skulle helst ha hatt 40 timer. Når samboeren legger seg, sitter han ofte oppe til tre-fire om natten og jobber. Uroen i ham kan ennå gjøre det vanskelig å konsentrere seg. Hvis han skal lese en bok, må det være helt stille. Lyder og støy, kan lett få hjernen til å spore av.
– Men jeg er flink når jeg går inn i et prosjekt, som for eksemepel =KAFFE prosjektet. I slike settinger er jeg dypt konsentrert, forklarer han.
Se klipp fra «Petter Uteligger: En ny sjanse» under:
- Ingen er bare det du ser
Den mannen du ser på TV er Petter slik han er. Han stopper opp når han ser tiggere på gaten – snakker med dem. Han fortsetter gjerne å bistå etter at tv-prosjektene er avsluttet.
Når det offentlige svikter en rusavhengig som har klart å bli rusfri, men ikke lenger får arbeidstrening gjennom NAV, forsøker han å hjelpe.
– Jeg håper at jeg gjennom programmene har klart å formidle at ingen er bare det du ser, og at du er god nok som du er. Vi har alle våre utfordringer og rusavhengighet kan ramme nærmest hvem som helst. Ved å bry oss litt mer kan vi alle bidra til å gjøre samfunnet litt varmere, slår han fast.
Selv bidrar han på mange måter. Stiftelsen Petter Uteligger ble opprettet for å gi lyspunkter i hverdagen til folk i utfordrende situasjoner knyttet til rus. Det gjøres hyggelige ting for både folk i aktiv rus, de som har sluttet, og pårørende. Nå er et nytt hjerteprosjekt i planleggingsfasen, uten at han kan eller vil si hva det handler om.
– Hvordan vil du karakterisere deg selv?
– Jeg er kreativ, barnslig, positiv og omsorgsfull, men tiden jobber mot meg; jeg har alltid liten tid. For øvrig er jeg en person som ikke gir opp lett, og jeg er tilhenger av å prøve, feile og lære. Jeg har det best når jeg kan få andre til å ha det bra, og det gjelder både hjemme og ute, sier Petter.
Denne saken ble første gang publisert 21/04 2018.
