- De oppførte seg irrasjonelt og følte skam
Som voksent skilsmissebarn er du forventet å klare deg selv. Men virkeligheten er langt fra slik, sier Lene Grønvold.
(SIDE2): I 2009 skrev Side2 saken «Hei vennen, vi skal skilles» om den økende skilsmisseraten blant godt voksne personer her til lands.
Sterk økning
- Det er en sterk økning av par som skiller seg i 50-årsalderen. Disse har ofte voksne barn, både i 20 - og 30-årene. Vi vil se en økende andel av barn som opplever skilsmisse etter at de er blitt voksne selv, sier professor og psykolog Frode Thuen til Side2 den gang.
Samtidig sa han at det fantes veldig lite forskning på voksne skilsmissebarn og deres reaksjoner. Annet enn at vi vet at barn som opplever skilsmisse i barneårene oftere går fra en partner selv.
Egen erfaring
Det trigget familieterapeut Lene Grønvold av flere årsaker. En av dem var at hun selv opplevde at foreldrene gikk fra hverandre etter at hun hadde flyttet hjemmefra. Med bakgrunn i eget yrke og egne erfaringer – og Thuens uttalelse om at det fantes lite forskning – har hun nå skrevet masteroppgaven «Skilsmissevoksen – fenomen og fortolkning».
«Hva gjør det med et barn å få høre sannheten om foreldrenes ekteskap, om hvordan de elsket og hatet, og hva som faktisk skjedde den sommeren du var på speiderleir? Hva gjør det med barnets syn på seg selv, sin egen oppvekst, relasjonen til foreldrene og troen på evig kjærlighet? Hva om barnet er 23 år?» spør Grønvold i oppgaven.
Forbauset over egne reaksjoner
- Utgangspunktet mitt var en forbauselse over mine egne reaksjoner da dette skjedde meg. Jeg opplevde at jeg reagerte på en barnlig måte, nesten med trass og uvilje. Jeg søkte etter informasjon om det å oppleve skilsmisse i voksen alder, men fant ingenting, forklarer hun til Side2.
Fra «Skilsmissevoksen – fenomen og fortolkning».
Grønvold intervjuet i sin masteroppgave tre voksne personer som alle fikk mor og fars skilsmisse kastet helt uforvarende på seg.
- Det var liksom sånn BAM! sier en av dem i oppgaven.
For de intervjuede var opplevelsen helt skjellsettende. En beskriver at hun husker enhver detalj av dagen hun ble fortalt om bruddet, men at resten av sommeren er helt borte. En mann beskriver det som om hele fundamentet av det som var ham ble revet bort. En tredje gikk sporenstreks inn for å trøste den forlatte forelderen.
- Alle opplevde reaksjoner i seg selv som de var flaue over. De oppførte seg irrasjonelt, ble frustrerte og var sinte. Flere gjorde rare ting, en opplevde å stå og skrike på plenen utenfor en av foreldrenes hus. De opplevde følelser de skammet seg over, sier Grønvold.
Fra «Skilsmissevoksen – fenomen og fortolkning».
Alene med følelsene
De voksne skilsmissebarna opplevde akkurat de samme følelsene som et barn. I intervjuene merket Grønvold også at de alle konsekvent omtalte seg som «barnet» ubevisst.
På samme tid sto de ganske alene med sine følelser. Som voksne opplevde de manglende støtte og forståelse fra venner og kjente, men heller en forventning om at de burde takle dette. De hadde svært få å snakke med.
Og fordi de var voksne, ble trukket inn i skilsmissen på en helt annen måte enn om de hadde vært barn.
- Jeg skriver i oppgaven at ingen av foreldrene eksplisitt uttrykte at «du må støtte meg», men jeg mener at samtlige ikke hadde noe valg fordi foreldrene oppførte seg som de gjorde. Implisitt ble de nødt til å ta parti. Foreldre viste sine svake sider og satte dem i en vanskelig situasjon og noe ble endret for alltid, sier Lene Grønvold.
Fra «Skilsmissevoksen – fenomen og fortolkning».
Intime detaljer
Flere av de voksne opplevde også ubehagelige situasjoner, som at mor eller far delte intime detaljer fra samliv, eller nye kjærester.
- Selvfølgelig har det noe å si hvordan forholdet til mor eller far var før bruddet skjedde. Men personene fikk et mye dårligere forhold til den av foreldrene som ikke ble med i den nye alliansen mellom barn og forelder - og det vedvarer fortsatt - 10 år etter, sier hun.
LES OGSÅ:Disse parene går oftest fra hverandre
Hvor skal vi feire jul nå?
Det første de voksne skilsmissebarna tenkte var «Hvor skal vi feire jul nå». Som voksne tok de på seg mye ansvar.
- Noen kom nærere den part som ble oppfattet som den tapende part. Foreldrene så nok også barna i et nytt lys. Barnet sto frem som et sterkere individ, men også foreldrene sto frem som individer og ikke lenger som en del av «tosomheten» foreldre, sier Grønvold til Side2.
Stor betydning for egne forhold
Alle de intervjuede fant dessuten at foreldrenes brudd fikk stor betydning for deres eget samliv.
For en person betød foreldrenes skilsmisse indirekte at personen brøt ut av sitt eget forhold i redsel for ikke å ende opp på samme vis. Andre var veldig opptatt ikke å gjøre samme feil som foreldrene og opplevde det som en forbedring.
- Men noen gjorde seg opp den mening at et evigvarende forhold rett og slett ikke kan eksistere, heller ikke for dem selv. Og det er jo ikke et godt utgangspunkt å gå inn i et forhold og tro at det ikke skal vare, sier Lene Grønvold.