- De er de «glemte barna»
- Det er viktig at de forstår at de har helt normale krisereaksjoner, sier samlivsterapeut.
(SIDE2): I forrige uke skrev Side2 om Lene Grønvolds forskning og masteroppgave rundt såkalte «voksne skilsmissebarn». Altså personer som opplever at foreldrene går fra hverandre etter at de selv har flyttet hjemmefra.
Terapeut Grønvold er et selv et voksent skilsmissebarn, og ble interessert i å finne ut mer forskning rundt denne type «skilsmissebarn». Hun fant svært lite fordi det finnes svært liten forskning rundt emnet.
En av de få sakene hun fant var Side2s sak fra 2009, Hei vennen, vi skal skilles, som omtalte at nettopp voksne skilsmissebarn er en økende andel av dagens skilsmisser.
- Krisesituasjon
I masteroppgaven skildrer hun hvordan de voksne skilsmissebarna kommer i en krisesituasjon. De mistet fotfestet, noen mistet delvis hukommelsen i perioden de ble fortalt om skilsmissen, de oppførte seg irrasjonelt – og ikke minst skammer de seg over at de føler det sånn.
Alle de intervjuede opplevde at forholdet til foreldrene ble endret for alltid – og også deres eget syn på egne forhold og relasjoner.
Samlivsterapeut Kate Elin Søyland i Åpen dialog sier hun mener temaet er svært viktig å sette fokus på.
- Jeg pleier å kalle de voksne skilsmissebarna for «de glemte barna» - de fortjener oppreisning – og ikke minst er det viktig at de selv forstår at dette er helt normale krisereaksjoner - selv om man er voksen. Familie er mennesker vi er nært knyttet til. Og da vil det også gi sterkere reaksjoner når det skjer noe vanskelig som at mor og far plutselig skilles.
- Skammer seg
Lene Grønvold fant at mange voksne skilsmissebarn følte de fikk lite støtte fra omgivelsene. De skammet seg også over egne reaksjoner, og fikk følelsen at de bare «burde ta seg sammen». Søyland sier at temaet sjelden er det første som kommer på bordet når disse «barna» kommer til samtaler om egne utfordringer i samlivet.
- Nei, faktisk ikke. Det kommer mer opp sånn i en bisetning. Da er det min jobb som terapeut og finne ut om det er erfaringer som «stenger» for deres livskvalitet i dag.
Derimot finner mange det forløsende når Søyland først spør.
- Ja, absolutt. Det virker som at de opplever det forløsende bare det å fortelle uten å ta hensyn til noen, at noen bryr seg om deres historie. Det er heller ikke uvanlig at de kan si «vel, jeg er jo voksen så de må jo få leve sitt liv» «Nok om det, dette kan vi jo ikke gjøre noe med» Det voksne skilsmissebarnet tar fort et fornuftig perspektiv istedenfor å bare fortelle den usensurerte historien. Nemlig sin opplevelse av krisen. Noen virker overrasket over at følelser som sinne, vemod, frykt og sorg er helt naturlige sorgreaksjoner – og de forstår dermed sin egne reaksjoner i et nytt og sunnere perspektiv, sier Søyland.
Kynisk og klengende
Ingen sorg er lik. Mange kan slite med trygghet og tillit og det å ha tro på kjærligheten.
- Noen blir nesten litt kynisk realistiske «ja ja vi får se hvor lenge dette forholdet varer da..» Tillit er dessuten helt avgjørende for at et kjærlighetsforhold skal kunne utvikle seg – og vare. Slike holdninger kan fort bli selvoppfyllende profeti – og da sier gjerne det voksne skilsmissebarnet «Hva var det jeg sa?» Sier Søyland.
Hvordan de voksne skilsmissebarna ser på eget forhold, kommer an på om de har fått bearbeidet bruddet.
- Noen reagerer med å bli klengete i parforholdet og kan gå med en uro om å bli forlatt («det har jo skjedd før!»), andre er mer distanserte og redde for å slippe en kjæreste tett innpå seg og kan gjerne gjøre det slutt og fremstå som «lykkelig og singel» for å opprettholde en form for trygghet. Det er veldig trist at disse barna ikke blir sett – ikke av dem selv engang! Selvsagt er det ingen automatikk i at et samlivsbrudd i familien fører til egne samlivsproblemer – men det er viktig å tørre å ha en åpen dialog om det, sier Kate Elin Søyland.