Kjæresten driver meg til vanvidd. Nå blir vi samboere. Hvordan får jeg alenetid?

Spørsmål:

For et år siden møtte jeg min store kjærlighet. Det er fantastisk, og den eneste utfordringen er at jeg virkelig savner å være alene.

Jeg er enebarn og er vant til å bruke mye tid i mitt eget selskap. Jeg har i hele mitt voksne liv bodd alene, og har alltid nytt det.

Nå er kjæresten min og jeg i ferd med å flytte sammen. Noe som jeg selvfølgelig gjerne vil, fordi jeg elsker ham. Utfordringen er at han er hjemme hver dag, og det driver meg til vanvidd.

Jeg savner stadig det gamle livet mitt og min lille ensomme boble. Vi bruker tid fra hverandre og er sammen med venner, kolleger og lignende, men jeg føler at det ikke er nok for meg.

Jeg savner mitt eget liv og føler at jeg hele tiden er splittet mellom denne følelsen og hvor høyt jeg elsker kjæresten.

Samtidig skammer jeg meg også over at jeg savner ensomheten sånn, når jeg faktisk har møtt en som er så fantastisk på alle tenkelige måter. Så hva gjør jeg?

Hilsen usikker kjæreste

Les også: Skal jeg gå fra kjæresten for min datters skyld?

Svar fra samlivsekspert:

Jeg synes at du skal starte med å glede deg over at du er et menneske som nyter ditt eget gode selskap. Du er jo tross alt den personen du skal tilbringe mest tid sammen med, så det er fantastisk at du er glad for det selskapet.

Når det er sagt, så vet jeg også at det er mange som har det akkurat som deg. Interessant nok er min erfaring at det oftest er kvinner som savner tid for seg selv i et forhold.

Hvorfor det er sånn kan jeg ikke gi noe klart svar på, men ofte er vi kvinner veldig opptatt av omgivelsenes ve og vel, mens mange menn klarer å være mentalt alene, selv om de er omgitt av andre mennesker.

Det å flytte sammen med en kjæreste er ikke noe som bare går av seg selv. Særlig ikke hvis det er snakk om to voksne mennesker som allerede har hver deres måte å leve på.

En sånn sammenblanding kan ofte bli en slags flytende krise, hvor man skal slipe kantene av hverandre, mens man i så stor grad som mulig gir plass til at den andre kan være den han eller hun er.

Det kan bare lykkes hvis man åpner munnen og vennlig sier tingene som de er.

I ditt tilfelle bør du fortelle kjæresten din at du har bruk for mer alenetid. Kanskje du kan få ditt eget rom, eller kanskje dere kan avtale at du også får et par timer for deg selv når du kommer hjem?

Det finner dere sikkert en løsning på. Viktigst er det at du slutter å skamme deg over en utfordring som er helt vanlig. Dere bør bare snakke åpent sammen, og så får du nok se at problemet blir løst, så dere begge kan nyte å bo under samme tak.

Hilsen Vibeke Dorph

– Er jeg rar som er ferdig med menn i midten av 40-årene?

Jeg trodde at han hadde en annen. Da jeg krevde skilsmisse, fikk jeg svaret