Jeg fikk sparken på det mest nedrige vis. Bør jeg virkelig tilgi dette?

Spørsmål:

Jeg hører ofte at man er nødt til å tilgi for å komme videre, men finnes det virkelig ikke handlinger som er utilgivelige, og er det ikke mulig å komme videre uten å tilgi? Jeg har alltid vært en kvinne som har turt å si min mening og stå opp for meg selv.

Det fikk dessverre konsekvenser for noen år siden, da jeg og et par kolleger endte med urettmessig å miste jobben. Den offisielle begrunnelsen var nedskjæringer, men vi skjønte fort at det bare var et påskudd for å bli kvitt oss.

Dette førte til arbeidsløshet, sykefravær og et mindre sammenbrudd for meg. Jeg kom likevel videre og vendte tilbake til arbeidsmarkedet. Det var masse løgner og baksnakking bak avskjedigelsen, og jeg kjente også dem som sto bak.

Både jeg og kollegene mine endte med å få en unnskyldning fra ledelsen, men jeg føler fortsatt at jeg aldri kommer til å tilgi de menneskene som gikk bak ryggen på oss. Til slutt kom jeg altså videre, men jeg tenker fortsatt at det er utilgivelig å ødelegge andre menneskers liv på den måten. Hadde kollegene mine og jeg ikke hatt hverandre den gang, så vet jeg ikke hvor galt det kunne gått for oss. Så tilgi? Er det virkelig veien fram?

Hilsen Gunilla.

Les også: (+) Jeg har forelsket meg i en mann som er helt perfekt. Men én ting kan bli et stort problem

Svar fra samlivsekspert:

Jeg synes ikke at tilgivelse i seg selv er avgjørende for å komme videre i livet. Det er heller de følelsene som en tilgivelse kan gi slipp på som er det. Da tenker jeg på følelser som sinne, hevngjerrighet og bitterhet, som har det til felles at de stille og rolig kan spise opp et menneske innefra.

Her er det altså at tilgivelsen kan komme inn i bildet og være det tryllestøvet som får oss til å slippe sinnet og dermed får kickstartet livet igjen, så vi kommer videre.

De fleste av oss opplever hat og bitterhet i løpet av livet, og det er helt sikkert et par mennesker jeg har kjent i løpet av livet som jeg ikke har tilgitt. Med tiden har jeg likevel vært i stand til å legge opplevelsene bak meg, og det er positivt at jeg ikke lenger trenger å kaste bort tid på å være sur og bitter på dem.

I ditt tilfelle høres det også ut som at du har gått videre. Det er en liten snert av sinne i spørsmålet ditt rundt det du og kollegene dine ble utsatt for, men det ville også vært rart om du følte noe annet, du skal jo tross alt stå opp for deg selv.

Viktigst er det at du midt i alt det triste opplevde at vennskapet mellom kollegene dine og deg var så stort og så trygt at du tross alt kom videre.

Det er det avgjørende, og så er det egentlig ikke så viktig om du har tilgitt de andre tidligere kollegene dine eller ikke.

Vibeke Dorph, forfatter og samlivsekspert.

– Er jeg rar som er ferdig med menn i midten av 40-årene?

Hvordan skal jeg takle kjærestens fortid?