Reagan sparket 11 345 flygeledere

De siste årene har flyselskaper i hele Europa stålsatt seg for feriemåneder preget av kaos med forsinkede fly på grunn av streik blant flygeledere, for få flygeledere og et overbelastet luftrom. Senest i mai i år streiket flygeledere i Frankrike, noe som fikk SAS-sjef Richard Gustafson til å advare om forsinkelser og innstilte fly denne sommeren.

Det samme fryktet kommunikasjonssjef i Norwegian, Lasse Sandaker-Nielsen, som la til at utfordringene i europeisk luftrom kostet flyselskapene 1,7 milliarder euro i fjor. 334 millioner av 1,2 milliarder passasjerer ble berørt av kanselleringer og forsinkelser bare i fjor.

Flygelederstreik er en av de hyppigste årsakene til kapasitetsproblemer ved kontrollsentrene, som igjen skaper forsinkelser og kanselleringer.

Ifølge EU-kommisjonen var det 357 streiker ved kontrollsentrene i EU mellom 2005 og 2017. Om lag en tredel var franske streiker. I gjennomsnitt har streiker alene kostet Europa 16 milliarder kroner årlig de siste årene, ifølge en rapport fra konsulentfirmaet PwC.

Allikevel kan problemene i Europa oppleves som en bagatell i forhold til dramaet som utspant seg i 1981 da flygelederne i USA ba om 550 millioner dollar mer i lønnsforhøyelse enn det myndighetene hadde tilbudt, pluss fire dagers arbeidsuke.

Yrkesforbud

– Allerede i 1947 kom det en lov som forbød føderalt ansatte i USA å streike, enten de var postbud, politifolk eller flygeledere, noe som kan virke temmelig utrolig sett med norske øyne, sier Ole Moen, professor og historiker med USA som spesialfelt.

Loven hadde imidlertid ikke vært anvendt på lenge da Ronald Reagan ble valgt til president, blant annet med støtte fra flygernes fagforeninger og flygelederforeningen PATCO. Ved to tidligere anledninger hadde flygelederne fått regjeringen til forhandlingsbordet ved hjelp av gå sakte-
aksjoner.

De føderale jobbene var stort sett lavlønnsyrker. Det gjaldt også til en viss grad flygelederne. De syntes at de fortjente et solid påslag på lønnen som hadde stått nesten stille i mange år, i tillegg til at yrket ble ansett som krevende og fylt av stress.

Året etter at Reagan ble valgt, tidlig om morgenen 3. august 1981, gikk 13 000 flygeledere ut i streik og lammet flytrafikken.

– De hadde nok regnet med å få gjennomslag med denne maktdemonstrasjonen, men flisa snudde raskt, forteller Moen.

Tatt på senga

Umiddelbart beordret Reagan flygelederne tilbake på jobb med henvisning til loven. Da kun 1300 av de 13 000 fulgte ordren, rykket han etter fire timer ut med kunngjøringen om at hver ansatt personlig hadde underskrevet kontrakt på at vedkommende aldri skulle streike mot USAs regjering.

Beskjeden var utvetydig: De som ikke returnerte til arbeidet innen 48 timer, ville få sparken. Da tidsfristen løp ut, sparket han de 11 345 flygelederne som fortsatt streiket. I tillegg fikk de yrkesforbud på livstid i offentlige stillinger. Utfallet ble tragisk for tusenvis av familier som ble skjøvet ut i fattigdom.

– Flygelederne som nok både hadde vært frustrerte og litt kjepphøye, ble veldig overrasket for å si det mildt. De hadde følt seg trygge på at Reagan ikke mente alvor, for flysikkerhet måtte man jo ha, forteller Moen.

Benådet av Clinton

Mens Reagan var ivrig etter å statuere et eksempel mot fagforeningene, måtte luftfartsmyndighetene komme opp med permanente nødløsninger siden det ville ta tre år å utdanne nye flygeledere.

Det ble nødvendig å overføre folk fra stab og lederfunksjoner, i tillegg til en del militært ansatte flygeledere for å holde hjulene i gang. Det skulle ta hele 10 år før alt var tilbake i normal gjenge. Ikke før i 1993 ble flygelederne benådet av Bill Clinton. Da kom 600 tilbake til de gamle jobbene sine.

– Jeg kjenner amerikanske flygere som ble både sjokkert og skremt over sikkerheten. Antall nestenulykker økte, men det gikk på et vis, forteller Moen, som selv har flygerutdannelse.

Reagans drastiske avgjørelse var en klar beskjed til de fagorganiserte som ga ringvirkninger i et samfunn hvor fagforeningene fra før hadde jobbet i motbakke.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

– Private arbeidsgivere senket terskelen for å sparke ansatte, noe som snudde den økonomiske utviklingen til det verre for arbeidsfolk. I dag er 20–30 prosent av arbeidstagere i offentlig sektor organiserte, og kun seks prosent i det private næringslivet, sier Moen.

Konkurranse

– Flygeledere hadde, dels har en veldig sterk posisjon, er godt organiserte og kan stoppe vitale tjenester fort. I så måte har de oppnådd gode lønns- og arbeidsvilkår over tid i Europa, forteller Frode Steen, professor og luftfartsekspert ved Norges handelshøyskole.

Flygelederne ligger høyt oppe på listen over lønnsadelen i Norge. I 2017 tjente de i snitt 917 000 kroner i årslønn, mer enn sivilingeniører, leger og dommere med langt lengre utdannelse. Men her hjemme i likhet med flere land, er tårntjenestene blitt konkurranseutsatt.

De neste fem årene skal et spansk selskap sørge for tårntjenestene på Kjevik og Vigra. Innen utgangen av neste år skal også 15 tårn på kortbaneflyplassene fjernstyres fra Bodø for å spare bemanning.

– Det vil jo legge press også på denne arbeidsgruppen, men tradisjonelt har vi sagt at heismontører og flygeledere er i en særstilling når det gjelder forhandlingsmakt. Gitt europeisk arbeidslov, kan jeg vanskelig se for meg Reagans løsning her, men jeg tenker også at denne typen makt står for fall på sikt. Langvarig differanse i lønn mellom arbeidsgrupper er vanskelig å opprettholde når markedene blir internasjonale, sier Steen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn