Utviklet i Norge og utstyrt for dødelig presisjon. Nytt alvor hviler over fabrikken på Raufoss

Krigen i Ukraina er en dyster og mørk bakgrunn, men vi gjør en svært viktig jobb med å forsyne NATOS forsvar med artilleriammunisjon, fortalte Nammos konsernsjef Morten Brantzæg på en pressekonferanse på Raufoss i januar. Anledningen var at Regjeringen annonserte et forsert og enormt innkjøp av artillerigranater for inntil 2,6 milliarder kroner.

Det er den største enkeltkontrakten Nammo noensinne har fått siden ammunisjonsfabrikken på Raufoss ble opprettet i 1896. For to år siden omsatte hele Nammo-konsernet for syv milliarder kroner. Nå har landene som kjøper ammunisjon fra Nammo lagt inn bestillinger på drøyt 14 milliarder kroner.

Fortsatt er etterspørselen etter norskproduserte våpen og ammunisjon langt større enn fabrikken kan levere på kort sikt. Rett etter at Ukraina-invasjonen startet i fjor, sendte regjeringen i alt 4000 norskproduserte M-72 panservernvåpen til Ukraina. I løpet av noen få måneder ble etterspørselen etter det skulderavfyrte våpenet 18-doblet.

På enkelte produkter er det nå to års ventetid.

– Forbruket av ammunisjon til artilleri ved fronten i Ukraina er enormt. En vanlig dag i Ukraina forbrukes det mer skyts fra ukrainsk side enn et mindre europeisk land bruker på et år, har Brantzæg uttalt til VG.

Bygger nytt

Men ammunisjonsfabrikken gjør så godt den kan. Kjempeordren fra regjeringen har også gjort det mindre risikabelt å skalere opp produksjonen. På fabrikkområdet bygges nye fasiliteter, samtidig som arbeidsstokken økte med 100 nye årsverk i fjor. En tilsvarende økning forventes også i år, ifølge pressekontakt Thorstein Korsvold i Nammo.

Mens behovet for granater synes umettelig, har bedriften oppskalert produksjonen. Nå jobbes det tre skift i døgnet med full krigsproduksjon. For lokalsamfunnet der våpenfabrikken er selve hjørnesteinsbedriften, er dette gode nyheter. Men oppgangstidene kommer med en bismak på grunn av det alvorlige bakteppet. Før ble granatproduksjonen brukt til øving og beredskap.

Nå råder vissheten om at granatene faktisk kan ta livet av mennesker.

– Det vil nok være naturlig for de aller fleste å ha gjort seg opp noen tanker før de søkte jobb. Men nå konsentrerer folk seg om å få jobben gjort. De fleste opplever nok mer enn før at de gjør en viktig jobb, sier Korsvold.

Norske smell

Ammunisjonsfabrikken på Raufoss ble etablert allerede i 1896 og har levert ammunisjon til den norske hæren siden.

I 1998 ble Raufoss slått sammen med svenske Celsius og finske Patria til det internasjonale konsernet Nammo. I dag eies halvparten av selskapet av den norske staten og halvparten av finske Patria.

Selskapet, med hovedkontor på Raufoss, er i dag en verdensledende produsent av ammunisjon og rakettmotorer. De har 2200 ansatte og datterselskaper blant annet i USA, Canada, Australia, India, Emiratene og flere europeiske land.

I 2020 rapporterte Nammo-konsernet driftsinntekter på 6,036 milliarder NOK med USA som største enkeltkunde.

Stenge porter

Den tidligere åpenheten overfor pressebesøk er derimot borte etter at fabrikken stilte om til krigsproduksjon. Hverken hovedtillitsvalgt Kjell Smedsrud eller ansatterepresentant Marianne Stenrud ønsker å stille til intervju. Vi Menn har også fått avslag på forespørselen om et fabrikkbesøk, angivelig av sikkerhetshensyn.

Inntrykkene og bildene i reportasjen er derfor hentet fra tidligere besøk. I 2017 beskrev vi hvordan Nammo var i ferd med å skape en liten revolusjon med å utvikle en langtrekkende artillerigranat med egenskaper som et skarpskyttervåpen.

To år senere omtalte vi arbeidet med å utvikle en 155 mm granat med innebygd ramjetmotor og GPS som kan fly opptil 150 kilometer og treffe innenfor midtsirkelen på en fotballbane.

Presisjonsgranater

Feltartilleriet har tradisjonelt blitt kalt hærens storslegge med evnen til å hamre løs på en fiende på lang avstand. Selv om feltartilleriet fikk sitt blodige gjennombrudd for over 100 år siden, har krigen i Ukraina vist at det på ingen måte har utspilt sin rolle på slagmarken. Selv om prinsippet for en artillerigranat er gammelt, er rekkevidden doblet opp til 40 kilometer. Og på Raufoss har det skjedd en revolusjon når det gjelder treffsikkerhet på lange hold.

Å få en artillerigranat til å fly fire mil og få den til å treffe det man sikter på, er en stor utfordring. En løsning kan være å utstyre granatene med styrefinner og GPS- eller laserstyring. Det gir meterpresisjon, men gjør hver granat så dyr at det begrenser antallet en hær har råd til å kjøpe inn.

Nammo på Raufoss har derfor i samarbeid med Forsvarsmateriell utviklet  155mm IM HE-ER-granaten.

Istedenfor å bruke styresystemer, har de brukt erfaringene fra produksjonen av sniperammunisjon og rakettmotorer til å lage et 44 kilos sniperprosjektil. Granatene som før ble brukt av det norske feltartilleriet, er basert på den amerikanskutviklede M107-granaten som har vært i bruk i snart 70 år. Når den blir skutt fra maksimal avstand på drøyt 20 kilometer, har den en treffmargin på mer enn 100 meter. Med den nye 155mm-sprenggranaten, som kan brukes av K9 Thunder artilleriskytset i Forsvaret, synker feilmarginen ifølge Nammo til under halvparten på samme avstand. Ifølge forsvarsekspertene i Janes.com skal treffsikkerheten være helt ned mot 30 meter.

Granatprosjektilet har fått en rekkevidde på over 40 km. Det tilsvarer presisjonen som skal til for å kaste en basketball opp i kurven fra drøyt 300 meters hold. Og treffe hver gang man kaster.

Da granatene ble testavfyrt på maks rekkevidde i 2016, måtte deler av luftrommet over Sør-Sverige stenges der testene ble utført. Årsaken var at granatene gikk helt opp i 16 000 meters høyde på vei ut til målet. Til sammenligning er maksimal høyde for et passasjerfly 12 000 meter. På slike høyder tilbringer granaten opptil et par minutter. Måten den oppfører seg på under flukten, er kritisk for presisjonen.

Rakettmotor

I det gamle presseverket fra 1917, på det som tidligere het Raufoss ammunisjonsfabrikk, blir en stålbolt varmet opp i smelteovnen. Når den har nådd 1400 grader, bruker produksjonstekniker Tom Henrik Haugom en fjernstyrt robotarm til å løfte det rødglødende emnet fra smelteovnen over i pressen. Et gnistregn markerer at den gjør sitt før stålsylinderen, som nå har fått en gjenkjennelig granatfasong, blir satt til kjøling. Når temperaturen har sunket til 900 grader, blir granathylsen senket ned i et kar med kjøleveske for at stålet skal bli sprøere slik at den skal fragmentere ved treff og gi best splinteffekt i målet.

I prinsippet er ikke prosessen med å fremstille artillerigranater så veldig forandret de siste 100 årene. Og hvor komplisert kan det være å støpe en metallsylinder og fylle den med sprengstoff?

Utfordringen ligger i detaljene når man skal gi den groveste ammunisjonen sniperegnskaper. Selv en presis artillerikanon treffer ikke der man vil dersom ikke hver granat oppfører seg nøyaktig likt i prosjektilbanen. Her er vektvariasjonen kritisk, man snakker om en feilmargin innenfor 200 gram. Hadde den ligget på rundt en kilo som tidligere, ville det betydd innbyrdes treffvariasjoner på flere hundre meter på de lengste holdene.

Det nye prosjektilet har fått mer strømlinjeformet fasong enn før for å minske luftmotstanden. Nammo har benyttet erfaringene fra Lapua Magnum-ammunisjonen som Forsvarets skarpskyttere benytter, og de har også brukt ekspertisen fra rakettmotorer til AMRAAM og Sidewindermissiler. Dette for å gi granaten en såkalt «base bleed». Det er en liten rakettmotor i bunnen av granathylsen som antennes når den blir skutt av gårde. Denne rakettladningen skaper ikke fremdrift, men den reduserer luftmotstanden. Selv om en konvensjonell granat er strømlinjeformet, skapes det turbulens fra vakuumet rett bak granatkroppen som bremser farten. Rakettladningen eliminerer vakuumet, og gjør at granaten glir lettere gjennom luften – en viktig faktor som gir 10 kilometers ekstra rekkevidde.

Fingerspitzgefühl

Presisjonen, derimot, avhenger av håndverkskompetansen til produksjonsteknikerne. Før var fremstilling av ammunisjon en grovprosess. Nå handler alt om presisjon − uansett om man fremstiller en sniperkule eller artillerigranat. Nøyaktigheten ligger i den presise maskineringen av hver granat. I motsetning til konkurrentene, maskineres granatene også innvendig for kritisk vektkontroll.

– Det er presisjonen som er det norske konkurransefortrinnet. I USA konkurrerer ammunisjonsfabrikkene ut fra McDonalds-satser i timelønn til produksjonsarbeiderne, og gjennomtrekken er høy. Hos oss er det kompetente folk med fingerspitzgefühl og lang erfaring, fortalte daværende programsjef for grovkaliber hos Nammo.

I en halvautomatisert celle i neste bygning jobber produksjonstekniker Iren Neståker Aastad med de nesten ferdige granathylsene. I og for seg er det ikke så uventet at en ung jente jobber med å fremstille dødelige våpen. Under begge storkrigene i det forrige århundret, var det kvinnene som bemannet samlebåndene på ammunisjonsfabrikkene for å forsyne soldatene ved fronten med bomber og granater.

Men måten hun jobber på har forandret seg. På displayet på den digre fresemaskinen, mater hun inn verdiene for den siste innvendige maskineringen med presisjon ned mot en tusendels millimeter. Til slutt får hylsekanten en siste finpuss med smergelpapir og pussefille før den blanke stålsylinderen blir løftet videre av robotarmen.

– Jeg gjør etterarbeidet med å kontrollere det maskinen har gjort: Det er alltid et menneske i loopen,  forklarer Aastad som startet som lærling på fabrikken i 2015. Den gangen minnet granatproduksjonen mer om en vanlig jobb. Nå er dagens bakteppe annerledes.

– Her er jeg fullstendig konsentrert på å gjøre en god jobb – og tenker ikke så mye på dagens situasjon utover det, sier hun.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr