Urolig hjørne åpner opp

Hun er utvilsomt mer interessant enn det jeg er, reisefølget mitt Dorothy. Det innser jeg raskt.

Eller rettere sagt: hennes blonde, nesten meterlange hår er betydelig mer eksotisk enn min kjedelige og betydelig kortere frisyre.

Da vi ankom landsbyen på bråkete motorsykler, så Lousugos yngste innbyggere skremte ut. Men nå er uroen som blåst bort. I stedet er de som hypnotiserte av det lange, blonde håret.

Snart sitter Dorothy på lyst kuskinn på bakken, omgitt av nysgjerrige blikk og søkende hender. I motsetning til meg får hun ingen krakk å sitte på. Men vår guide, Peter Ichumar, forsikrer om at kuskinnets farge symboliserer respekt. Mindre viktige gjester hadde måttet nøye seg med mørkere skinn. Tålmodig forklarer Peter en eldre kvinne om at hun ikke kan klippe av Dorothys blonde lokker for eget bruk. Kompromisset er at de får flette håret.

Tidsreise

Bilturen fra Entebbes internasjonale flyplass blir en reise bakover i tid. Det starter på nybygd motorvei mot Kampalas høyhus, moderne kjøpesentra og konstante trafikkaos. Ulykker er hyppige og ofte alvorlige. Deretter bærer det videre østover. Ved Jinja, der Nilen møter Victoriasjøen og adrenalinsugne unge mennesker samles for rafting i ville stryk, er det fortsatt mye trafikk, men veibanen er merkbart dårligere og bygningene er færre, lavere og eldre.

Så langt har det vært grønt og frodig, luften tropisk fuktig. Klesveien til befolkningen forteller om et moderne levesett. Men da vi vender nesen nordover, endres både landskapet og menneskene som beveger seg gjennom det. Vi skumper av gårde på støvete grusvei, forbi et og annet murhus – for det meste kirker og skoler – men desto flere enkle hytter av halm og leire. Det er blitt tørt og hett. Det vanligste plagget er plutselig av fargerikt stoff som kan minne om masaienes shuka. Klesdrakten ser tradisjonell ut, men er som oftest produsert i Kina.

Konfliktfylt region

Karamoja er ikke et vanlig reisemål. Få har hørt om området, som lenge har vært tilnærmet umulig å besøke. Karamoja-regionen i det nordøstlige Uganda er blant de mest marginaliserte i områdene i landet, ifølge organisasjonen Safeworld. Regionen har lenge vært preget av konflikter og underutvikling. Klanssamfunnene i området har tradisjonelt praktisert et nomadisk, pastoralt husdyrhold, men helt siden førkolonial tid har det vært voldelige sammenstøt mellom ulike grupper i regionen. Perioder med ekstrem tørke har lagt ekstra sten til byrden.

Konfliktene eskalerte da tusenvis av unge menn etter despoten Idi Amins fall byttet ut spyd og pil og bue med kalasjnikov. Opprørsstyrker i grenseområdene samt våpenmarkedene i Somalia, Sudan og det nordlige Kenya, ga rikelig tilgang på våpen. Regionen ble dratt inn i krigen mellom opprørsgruppen Lord’s Resistance Army (LRA), ledet av Joseph Kony, og regjeringsstyrkene. På toppen av det har området vært preget av etnisk konflikt samt blodige sammenstøt mellom ulike stammer på tvers av landegrensene. Ofte har disse konfliktene vært knyttet til bortføring av buskap og kamp om drikkevanns­kilder. Verst skal det ha vært i 2000. Avtaler om avvæpning og fred har delvis ført frem, men situasjonen i området er fortsatt ustabil og freden skjør. Likevel har Karamoja-regionen så smått begynt å åpne seg for verden, ifølge Safeworld.

Dette er Ugandas fattigste region, isolert i landets nordøstre hjørne. Infrastruktur finnes knapt. Likevel er det noe som lokker meg til regionen. Kanskje for å oppleve et vindu til fortiden.

MC-tur

Da vår Land Cruiser omsider ruller inn i Moroto, er det blitt mørkt. Med sine 15 000 innbyggere er Moroto blant Karamojas største tettsteder. Theo Vos, eieren av gjestehuset Kara-Tunga, hilser oss velkommen med kraftig nederlandsk aksent. Han har bodd mesteparten av sitt liv i Amsterdam, men da faren døde flyttet han og moren til hennes hjemtrakter i Karamoja der de driver gjestehuset.

– Definitivt motorsykkel, sier Theo da han, Dorothy og jeg neste morgen diskuterer fremkomstmiddel. En bil blir for stor når det ikke finnes vei å kjøre på. Dessuten har han ingen ledige biler, så motorsykkel får duge.

Antakelig basert på tidligere erfaringer med håpløst urutinerte gjester, foreslår Theo at vi i tillegg til guiden Peter tar med oss motorsyklenes eier, Simon Lokiru, som reservesjåfør.

To timer senere sitter jeg på en 125-kubikks Honda Hero Splendor med et berg av campingutstyr på bagasjebrettet. Dekkene hadde aldri kommet gjennom en EU-kontroll. De er fullstendig nedslitte og lappet flere ganger. På bakskjermen er det påsatt et klistremerke med den megetsigende teksten «God will protect me». Vel og bra, men jeg hadde foretrukket nye dekk. Visiret på hjelmen er så ripete at det knapt går an å se gjennom det. Vi kan sannelig trenge litt gudommelig tilsyn.

Gjetere

For 400 år siden forlot en stor folkegruppe Etiopia. Den delte seg underveis. Noen brøt løs, blant dem Kenyas og Tanzanias masaier. Da de som fortsatte nådde det som senere skulle bli østlige Uganda, hadde de tydeligvis fått nok. Karamojong betyr noe sånt som «de gamle mennene som ikke orket å gå lenger», og ifølge muntlige kilder, delte de ulike klanene seg ved et sted som fikk navnet Nakadanya, endestasjon for den lange vandringen.

Som det beslektede nabofolket er karamojong-folket nilotiske pastoralister, som innebærer et husdyrhold basert på gjeting. Det betyr at de primært lever av sin buskap som også symboliserer makt, rikdom og sosial status. Livsstilen var tradisjonelt nomadisk, men Ugandas raske befolkningsvekst og mange årtier med politisk ustabilitet har gjort livsstilen umulig. I dag er de fleste bofaste. Som utvandringen fra Etiopia har heller ikke vår reise noe egentlig mål. Eller kanskje det er selve reisen som er målet?

Etter noen krevende, men hendelsesfattige timer på grusveier pyntet med kratere og mellomstore steiner, slår vi opp teltet på gressplenen utenfor en barneskole. Vi skulle egentlig overnattet hos en tysk misjonær, men han er ute på misjon. Det verker i armer og skuldre etter anstrengelsene med å holde sykkelen på veien. Skolen er stengt, men noen lærere kommer frem for å slå av en prat. De har sittet og ventet på bussen til Kampala siden tidlig morgen. Kanskje kommer den senere i dag. Kanskje i morgen.

Spise rolex

Neste dag erstattes grusveien gradvis, men sikkert av sand. Trafikken av tungtransport øker. Det er brennhett innenfor MC-jakkene, og den lovede tretimersferden vil ikke ta slutt. Det er vanskelig å få med seg omgivelsene da alt fokus dreier seg om å holde sykkelen rett. Omsider, mens solen er på vei ned, stopper vi ved en liten samling av butikker, verksteder og restauranter – så nære et handelssted som det er mulig å komme i denne delen av landet.

Rolex venter. Ikke klokken, men en oljet omelett med grønnsaker rullet inn i chapatibrød – en lokal spesialitet. Vi bunkrer vann, for nå begynner eventyret på ordentlig. Herfra er det kun offroad som gjelder. Legger man velviljen til kan man si at vi følger en sti, men virvaret av spor i alle mulige retningen tyder på at det like gjerne kan være dyretråkk. Terrenget er definitivt mer egnet for firbeinte enn tohjulinger.

Samtidig er det noe befriende ved det hele. Her finnes ingen lastebiler, og farten vi holder er betydelig lavere enn tidligere. Over tørre elvebredder og fordi sammenfiltrede treklynger følger vi Kales Julius, vår vert for natten.

Pokot-stammen

Kales og hans familie lever tilsynelatende alene i skogen, men synet bedrar. De tilhører pokot-stammen, som lever mest mulig i ett med naturen. Trærne får stå. Naboer finnes, men selv om de bor like i nærheten, så verken ser eller hører vi dem på grunn av trærne. Lyden av høner, hunder og kubjeller hører vi desto bedre.

I skinnet fra en hodelykt lager Peter middag. Rundt bålet prater Kales med moren sin. Hun har ti barn, seks sønner og fire døtre. Hun aner ikke hvor gamle de er, men vet på hvilken årstid, når på døgnet og hvordan været var da barna ble født. Selv ble hun født om kvelden, noe navnet hennes betyr, Chenangat.

Kanskje er hun rundt 70 år gammel. Hendene mistet hun for lenge siden i en brannulykke, men under vår samtale bruker hun stumpene som er igjen til å massere magen på et tre uker gammelt barnebarn, før hun ufortrødent begynner å reparere klær.

Da Dorothy spør om tradisjoner og religion rister den eldre kvinnen irritert på hodet.

– Jeg var kristen en gang, men det var så upraktisk. Da jeg var ung kunne jeg be i skogen eller ved elven, for det er der vår gud finnes. Men da jeg ble kristen måtte jeg til kirken hver uke. En dag spurte jeg presten om jeg ville møte mamma i himmelen. Han svarte at det var utenkelig siden min mor ikke ble døpt før hun døde. Det var dråpen. Etter det sluttet jeg å gå i kirken. Hva er poenget med å havne et sted når jeg er død dersom mamma ikke er der?

Kristne eller ikke, pokotene dyrker familietotem i form av dyr. Chenangat er che purai, frosk, efter sin far, mens hennes barn er chepochemirke, aper, akkurat som mannen hennes var.

Om morgenen slår vi følge med 17 år gamle Lokorinyang, en av Julius sønner, der han med pil og bue jakter småantiloper. Som hos andre tradisjonelle jegerkulturer, skjer det med dyp respekt for dyrene han jakter.

Det er med en viss ærbødighet vi forlater ­Julius, Chenangat og de andre, men samtidig med en ubehagelig mistanke om at deres levesett om noen tiår vil være borte. Utviklingen tvinger seg på med alt hva det innebærer av materielle goder. Baksiden av medaljen er kulturer som forsvinner.

113 år gamle Akol

Vi drar til Lousugo, en karamojong-landsby der det etter sigende skal foregå en seremoni av noe slag. Vi får treffe Lousugos eldste: Akol Moses, 113 år gammel. Med seks koner og 40 barn er alle landsbyens innbyggere enten hans etterkommere eller gift med en av dem. Han kan knapt prate og de avmagrede beina bærer ham ikke lenger, men to av konene hans bærer ham ut i solen slik at vi kan håndhilse.

I et samfunn der de eldste fortsatt respekteres mer enn noen andre må han være med på alle viktige hendelser, selv om det kan innebære at han blir fraktet med trillebår.

Seremonien som vi hadde hørt tale om skjedde dagen i forveien, så i kveld er det fest. En geit er slaktet, og da mørket faller på tennes bål mellom halmhyttene. De yngre mennene begynner å bli fulle på et surt og grønt brygg laget av durra. Stadig flere av kvinnene vil ta på Dorothys bryster for å kjenne om de er like som deres. Det er på tide å trekke seg tilbake til teltet. De fleste av beboerne har aldri sett et telt før, og på ettermiddagen opplevde vi et renn av folk som ville undersøke dette merkelige bygget. Svette og skitne sovner vi til lyden av mørk mannssang samt knising og opphissede stemmer fra et tyvetall kvinner og barn som sitter på huk rundt teltet for å ikke gå glipp av noe. Man vet jo aldri hva disse underlige azungu (hvit person) kan finne på i løpet av natten

Dagen før vår hjemreise forteller Peter at han har fått en sms fra Lousugos: Gamle Akol er død. Vi ble de siste gjestene som han tok imot. Han var kanskje den siste fra en svunnen tid, en mann som aldri bodde i et hus, gikk på skole eller søkte jobb. Forhåpentlig vil etterkommerne fortsette å samle seg rundt bålet for å fortelle historier fra det som en gang var, om forfedrene, og om hva det betyr å være en karamojong.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 55 2021