Johnny Haglund
Under Oscarsborg ligger en ukjent og hemmelig verden
100 000 turister vandrer årlig rundt på Oscarsborg. Ingen aner noe om den hemmelige verdenen som befinner seg rett under føttene deres.
En ti centimeter tykk ståldør må åpnes med hammer. Slitne hengsler knirker, men de gamle, mørklagte gangene absorber all lyd. En tykk tetningslist rundt ståldøra vitner om at noe helt spesielt ligger bak døren.
Det lukter kald krig, spioner og hemmeligheter.
− Før sto alle rommene bak denne døren i konstant overtrykk, noe som skulle beskytte mot bakteriologiske angrep og giftig gass, bekrefter orlogskaptein og kommandant på Oscarsborg, Per Egil Grimstad.
Ti meter over oss skinner sola. Turister fra mange land trasker rundt i småsko og med solkrem i fjeset på behagelige gangveier mellom kjente severdigheter. Ingen av de som besøker Oscarsborg festning har noen som helst anelse om at øya skjuler en hemmelig verden. Rett under føttene deres, i mørket her nede, ligger en labyrint av ganger og tunneler.
Og en historie som svært få i Norge vet om.
Faren fra fjorden
Oscarsborgs kommandant viser vei: I enden av gangen, rett til venstre, stirrer to oransje glassøyne mot meg i lyset fra lykten. Assosiasjonene går til spionfilmer fra 1970-tallet, men skjermene er artefakter fra norsk etterretningshistorie fra den gang den vestlige verden fryktet mektige Sovjetunionen i øst.
− Systemet styrte 105 mm-kanonene i søndre batteri, og her er radaren, ildledningssystemet, som ble brukt for å spore fienden og regne ut hvor man skulle sikte, forklarer Grimstad.
For én gang antok det norske Forsvaret at fienden ville komme inn Oslofjorden med store styrker.
− Oscarsborgs oppgave var kort sagt å stoppe dem. Vi var siste forsvarsanlegg før Oslo, forklarer han, og legger til at soldatene som satt foran disse skjermene, hadde fortets kanskje viktigste arbeidsoppgave. Datamaskinene ble stadig oppdatert med alt fra vindstyrke til atmosfæriske forhold, slik at de med størst mulig presisjon kunne beregne fiendens posisjon.
− En fiende som kom sjøveien, skulle tas ut raskt og presist, legger Grimstad til.
Han viser vei til rommet på andre siden av gangen. Et rom som, hvis mulig, var enda et hakk mer hemmelig da det var i drift.
− Hit kom kun de som hadde noe her å gjøre. For alle andre eksisterte ikke dette rommet, forteller Grimstad.
Mer dødelig enn i 1940
Nordmenn flest forbinder nok Oscarsborg først og fremst med 2. verdenskrig og senkningen av den tyske krysseren Blücher 9. april 1940. Blücher lå først i invasjonsstyrken som skulle innta Oslo. Oberst Birger Eriksen, kommandanten ved festningen den gang, sørget for at nazistene ble stoppet i det smale stredet ved Drøbak. Dermed rakk både konge, storting og regjering å rømme.
Men Oscarsborgs historie endte ikke der.
Dagens kommandant orlogskaptein Per Egil Grimstad forteller at etter okkupasjonen flyttet Forsvaret på nytt inn på Oscarsborg − inn i disse gangene, i dypet under selve fortet. Her ble det anlagt en kommandosentral, et topphemmelig forsvarsanlegg, som sto klart til strid gjennom hele den kalde krigen og hvis hovedoppgave var å vokte og sikre Oslo.
− Men da med våpen langt dødeligere enn granatene og torpedoene som stanset tyskerne i 1940, presiserer Grimstad.
I et av rommene i kommandosentralen ligger vaktprotokollen.
Siste oppføring her er søndag 4. september 1994. Til tross for alle disse hemmelige gangene og rommene, tunge våpen og store kanoner, har Oscarsborg bare hatt mobiliseringsstatus etter 2. verdenskrig.
− Selve hjernen i operasjonssentralen, var her.
Grimstad trykker på en bryter.
Lyset fungerer fortsatt.
Et rom som ser ut som om det ble fryst ned på 80-tallet, trer frem av det stummende mørket. Alt står her som den gang. Bare en gjenstand røper at flere tiår har passert siden kommandosentralens sjef satt her og tok viktige avgjørelser sammen med operasjonsoffiseren: Den soppinfiserte kontorstolen bak et panel fylt av knapper, telefonrør og merkelapper med «minefelt», «torp batt» osv.
De hemmeligste menige
− Da anlegget var fullt bemannet, satt mellom 15 til 20 mann i disse rommene, forteller Grimstad og trekker oss videre inn til et rom fullt av fordums sambandsutstyr.
Noen gamle kart ligger på bordet. I hyllen over ruver gamle radioer; kabler, knotter, apparater med støv.
Men det er mer.
− Helt innerst, bak sambandsrommet, lå det hemmeligste av det hemmelige, forteller Grimstad
Bak en dør med en gardin foran, slik at mannskapet i radiorommet ikke ukontrollert kunne kikke inn, ligger et nakent rom. Noen hyller har hengt her, men de er borte. Håndskrevet skrift med kulepenn rett på veggen, forteller at noe var her engang i tiden. En klokk henger her fortsatt. Noen lapper med kode, forklaringer og etternavn ligger igjen. En sliten stol og et enkelt skrivebord og en gammel skrivemaskin står her fortsatt.
− Her var krypto-rommet, forklarer Grimstad. Mot slutten av tiden da kommandosentralen var operativ hadde kun ni personer på hele festningen adgang inn her, legger han til.
− Her måtte du ha en spesiell klarering, forklarer han og legger til.
− Og det der er ingen vanlig skrivemaskin, det er en fjernskriver som kodet og dekodet meldinger til fortet under øvelser eller hvis det var høynet beredskap.
Å stå her, i det hemmeligste av Norge fra en tidsepoke jeg husker veldig godt, får meg til undres over de som jobbet her. På veggen henger noen lapper med kryptiske ord, samt etternavn; Indresand, Skogheim. Hvem var disse?
− De som opererte krypto-rommet var vanlige menige, forteller Grimstad.
− Men deres oppgaver var strengt hemmelige.
Krypto-operatørene hadde naboer, venner, ektefeller eller kjærester, som alle andre. Men ingen rundt dem visste hva de jobbet med, at de satt i et strengt hemmelig rom under bakken på denne øya i Oslofjorden og var forberedt på krig med den tidens mest fryktede fiende − Sovjet.
Titalls granater
− Vi må holde sammen, kommanderte kommandanten da vi en time tidligere entret denne ukjente, hemmelig verdenen. Grimstad la tørt til;
− For det er ikke mange veier ut av denne noen tusen kvadratmeter store labyrinten.
Deretter ble vi vist vei ned en mørklagt trapp og brått startet et kortreist eventyr i verdensklasse.
Sammen med Ronny Arnesen, tidligere brannmann, nå forfatter, og politimannen Guttorm Wiik, hadde jeg fått en sjelden tillatelse til å entre denne underjordiske verdenen. Vi var alle godt kjent, i hvert fall på bakkenivå etter en rekke besøk gjennom flere tiår.
Derfor var i hvert fall jeg litt skeptisk i starten: Kan det virkelig være noe spennende på en liten øy i Drøbaksundet hvor den militære virksomheten ble lagt ned for 22 år siden, og som 100 000 turister årlig besøker? Folk har vel krabbet og krøpet overalt på øya – trodde jeg.
Vi vandret først gjennom mørke ganger og tenkte først at det bare var store, lange, tomme tunneler.
Men brått stoppet kommandant og guide Per Egil Grimstad:
− Granatene er fra perioden 1890 til 1980, ammunisjon som har vært i bruk på ulike fort i Kystartilleriet.
Så la kommandant Grimstad beroligende til:
− All ammunisjon er tømt for eksplosiver og er i dag «bare» en jernklumper.
I lyset fra Guttorm Wiiks lykt, dukket flere kasser fulle av gamle granater opp. Flere titalls. Noen i spikrede kasser, andre sto rett opp og ned. Vi begynte å ane at her er mer enn bare tomme ganger.
Etterlatenskaper
Orlogskaptein Per Egil Grimstad røper enorm kunnskap når han forteller om fortets mange epoker. For tidskapselen fra den kalde krigen viser bare en del av historien:
− Selve gangene her nede er fra da festningen ble anlagt tidlig i 1850. På slutten av 1950-tallet ble flere av de gamle ammunisjonslagrene bygd om, forklarer Grimstad og trekker oss gjennom en gang hvor taket er av murstein, belysning er dunkel og en solid dør av stål i stillhet vitner om at også andre epoker i norsk historie har preget Oscarsborg.
− Vi har kanonkuler fra 1800-tallet, spor fra tyskerne, smale, lange ganger som har stått nesten uberørt i mer enn 100 år, en gammel vaskemaskin og en utdatert ovn som sikkert kunne blitt en bra pizzaovn med litt oppusning.
Både Ronny, Guttorm og jeg har i et par tiår kravlet og krøpet rundt om i Oslos mange tunneler, forlatte bunkere og underjordiske rom. Og selv om vi alltid har fulgt loven (sånn delvis i hvert fall) kjenner vi til flere som ikke har gjort det.
De ødelegger ingenting, de bare fotograferer og deler informasjon seg imellom. Men de gutta er ekstremt flinke til å lete opp hemmelige steder og ikke minst er de eksperter i å ta seg inn i lukkede og låste rom. Men selv ikke de har engang prøvd seg her?
Derfor er det imponerende at disse gangene og rommene har fått lov å forbli ukjent og nærmest ubesøkt i så mange år. For virksomheten her under jorda ble lagt ned allerede i 1993. Og siden da har det stått tomt og ubevoktet.
Strengt hemmelig – selv i dag
− For fem år siden hadde vi et lite problem med ungdommer som tok seg inn i vestre reversgalleri for å ha det gøy, forteller Grimstad.
Problemet ble løst, nå er anlegget stengt ordentlig, som resten av anlegget. Dessuten var det aldri noen fare for at ungdommene skulle kunne ta seg videre inn i labyrinten.
Og det er godt.
For to av rommene her nede er fortsatt hemmelige i 2024. Selv for de få som har fått tillatelse til å vandre her nede, slike som oss.
− Forbudt område, ingen foto, ingen informasjon om hva som er her kan komme ut, understreker Grimstad.
For under Oscarsborg, selv 22 år etter at fortet ble åpnet for sivile, skjuler det seg fortsatt noe strengt hemmelig her i mørket.
Miner under danskebåten
Hovedvåpnene på Oscarsborg var torpedo og miner.
Med torpedo og minefeltet kunne personellet på festningen stenge hele fjorden. Minefeltet som lå fra Drøbak og ut i fjorden, lå rundt 1200 meter fra Oscarsborg. Og disse lå ute hele tiden, slik at ferger til og fra Danmark og Tyskland, godstrafikk og fritidsbåter, gikk over minefeltet daglig.
− Mest sannsynlig ante ingen noe som helst, forteller dagens festningskommandant Per Egil Grimstad.
Sprengladningene på havbunnen var store: 1500 kg TNT per mine.
− Og de lå på maks 50 meters dyp, forteller Grimstad.
Den siste minen ble tatt opp i 1992.
Oscarsborgs underjordiske kommandosentral, var i drift frem til 1993.
I 2002 vedtok Stortinget at Oscarsborg skulle åpnes og tilrettelegges for sivil bruk. Forvaltningen ble overført til Forsvarsbygg, og 09. april 2014, ble Oscarsborg fredet.
