– Det ble litt flaut da alle fikk vite hemmeligheten vår

Kontiki Cafè, Tønsberg
sommeren 1965:

Hun er 14 år og har store, mørkerøde korketrekkere og fregner over nesen. Hun er døpt Maria Magdalena og er litt flau over navnet pinsevenn-foreldrene har gitt henne. Hun presenterer seg bare som Maria.

På et langbord med en stor guttegjeng sitter den vakreste gutten hun har sett i hele sitt liv. Han har mørkebrunt, nesten sort, krøllete hår, tøff skinnjakke og en ro over seg. Plutselig møtes blikkene deres, og han smiler så strålende til henne der på kafeen, der hun denne formiddagen drikker Solo og spiser karbonadesmørbrød sammen med storesøster.

Det er så vidt hun tør se på ham igjen, og når hun gjør det, møtes blikkene på ny. Når hun går, tør ikke Maria å se bort på ham igjen.

Hvem er han?

I tiden som følger, forsøker hun å finne ut hvem han er. Hun går på Kontiki med venninnene sine hver gang de er i byen. Men hun ser ham aldri mer på kafeen ...

Det går et år. Hun blir med noen venninner til Strandpromenaden i Tønsberg. De vil spleise henne med en gutt de tror hun vil like, slik at hun kan glemme den mystiske gutten på kafeen. Men der er han jo! På strandpromenaden er mange ungdommer samlet – blant annet han!

Maria tør ikke ta kontakt, men later som hun fryser. Kanskje vil han låne henne genseren sin?

Den mørke, vakre er Bjørn Roar Holth, 19 år, og beskjeden som få. Han drikker ikke, og står helst med hodet ned i et bilpanser- eller båtmotor. Han tør ikke gi den nydelige, rødhårede jenta genseren sin fordi den lukter svette, bensin og olje ...

Kyss i livbåten

Noen dager senere inviterer han likevel Maria og to felles vennepar med på båttur til Ormøya. Han har satt en bilmotor på en blå livbåt og føler seg som kongen på havet da de tøffer ut på sjøen.

Maria og Bjørn Roar går opp på en høyde, og de legger seg tett inntil hverandre i det grønne sommergresset.

Han setter på den bærbare grammofonen han har mekket selv. Elvis blandes med måkeskrik.

Maria bare venter på at han skal kysse henne. Men han gjør det ikke. Ingen av dem sier noe. De ligger bare tett inntil hverandre. Hun med hodet i halsgropen hans, og sniffer inn lukten hun aldri skal glemme: Blandingen av varm hud, solkrem, gress og sitrende forventning.

På neste båttur et par dager senere kysser han henne. De sitter bakerst i livbåten. To unge blir kjærester. Det er 11. juni 1966.

Baby og bryllup

Begge sett med foreldre setter pris på det nyforelskede paret.

«For en nydelig og snill jente! Flink med barn virker hun også», sier Bjørn Roars mor.

Marias foreldre liker den arbeidsomme og rolige avholdsmannen. De ser ham som en trygg havn for sin yngste datter, og de tar det pent da hun blir gravid utenfor ekteskapet 17 år gammel. De to unge vet at det skal være dem to – for resten av livet. De får en liten leilighet og søker Kongen om å få bli mann og kone, siden Maria ikke er myndig.

Nyttårsaften 1968 gifter de seg på sorenskriverkontoret i Tønsberg. Da er de 18 og 21, og har en to måneder gammel baby. Maria ammer datteren på kjøkkenet mens de holder en liten bryllupsfest i stuen. Bjørn Roar har leid sort dress.

Marias mamma har funnet brudekjole til datteren på salg. Bruden har selv bakt den tre etasjer høye bryllupskaken med krem og banan. Storebror er fotograf. Rakettene smeller midnatt til ære for den store kjærligheten, og for et nytt år.

Tiden som kommer, skal ikke vise seg å bli like lett ...

Les også: 58 år etter bruddet tar Birgitte mot til seg og sender Roar en melding på Facebook

Skjær i sjøen

Bjørn Roar sliter på jobbfronten. Han får ikke jobber han trives i, og dukker derfor ned i sin motor- og elektrohobby på hjemmebane. Hverdagen blir tøffere da barn nummer to kommer, halvannet år etter førstefødte.

Maria begynner å jobbe i en klesbutikk. Hun elsker søm og mote, og får ti kroner timen. I lunsjpausene må hun hjem og amme. Bjørn Roar synes det er vanskelig å være hjemmepappa. Han er deprimert og trekker seg inn i seg selv.

Det unge paret klarer ikke nå inn til hverandre lenger. Maria er sliten, og synes ikke ektemannen hjelper til som han burde. Hun vil ha det ryddigere for å trives. Han mener hun har støv på hjernen. Små ting blir store. Ingen lytter til den andre, og til slutt overskygger det kjærligheten.

«Jeg vil skilles», sier Maria våren 1974.

Bjørn Roar vil ikke skilles, men fornuftig og praktisk som han er, forstår han godt alle konas grunner til ikke å ville mer. Følelsene setter han langt bort, som han så ofte gjør når ting er vanskelig.

Hun beholder leiligheten. Han jobber mye på Vestlandet, og bor hos foreldrene og ser barna når han er hjemme. Begge kjenner på savnet, men husker håpløsheten. Likevel – de kjenner det begge – hvor tomt livet er uten den andre.

Maria begynner å studere økonomi, har barna i byens første barnehage og fullfører skolen med de beste karakterer. Da paret har vært separert et år, skriver de begge under på skilsmissepapirene.

Vendepunktet

En sommerkveld hos felles venner i byen treffes de tilfeldig, og det er hyggelig. Bjørn Roar spør om hun og barna vil bli med på båttur til Ormøya dagen etter. Ingen av dem har andre tanker enn at det kan være fint å gjøre noe sammen med barna igjen.

Men så skjer det noe. Tilbake på idylliske Ormøya, med saltvannsvind i sorte og mørkerøde krøller, og to par ekstra gledestrålende barneøyne på seg, blusser kjærligheten opp igjen.

De slår opp telt på gressmatten der de en gang lå tett inntil hverandre uten ord. Da barna har sovnet, begynner den lange samtalen. Hva skal de gjøre med denne kjærligheten? De har jo nettopp skilt seg!

Utover i sommernatten på Ormøya snakker de og lytter til hverandre ordentlig for første gang på lenge. De bestemmer seg for å flytte sammen igjen. Maria har noen krav. Han må begrense hobbyen sin, ikke ha motordeler og elektronikk over alt, og bli mer huslig. Hun krever også mer åpenhet. At han ikke bare forsvinner inn i seg selv når bakkene blir bratte. Alt dette vil Bjørn Roar, men sier de må møtes på midten. Hun må også moderere seg og dempe sine ryddekrav. Han synes hun har støv på hjernen.

Kompromisset og kjærligheten får sin ildprøve i en 16 fots campingvogn, med fortelt og eget telt til vaskemaskinen – i hennes foreldres hage ...

Familien på fire består prøven med glans i de fem månedene før den første snøen i 1975 faller. Da skaffer de seg en ny leilighet i byen. De deler på husarbeid og jobb, slik at begge får brukt sine evner i arbeidslivet. Det går så mye bedre nå, når de kan kommunisere – og vet hva de kan miste.

Snart blir barn nummer tre født i samboerskap, men utenfor ekteskap.

Les også: "Faren din er død" er alt moren vil si. Så får Bjørn et overraskende livstegn

Hemmelig bryllup

Da Maria blir gravid med barn nummer fire, begynner paret å tenke at det kanskje kunne være en idé å gifte seg på ny.

Papirmøllen man må igjennom når man får barn utenfor ekteskapet, får dem til å ta steget.

Vi skriver 1981 da Maria og Bjørn Roar i sort dress og hvit kjole på ny gir hverandre sitt «ja» på sorenskriverkontoret – 13 år etter at de giftet seg for første gang.

Det blir ingen bryllupsfest denne gangen. De gifter seg i all hemmelighet. Kun Marias søster og hennes mann i Canada får vite det, siden paret trenger fire underskrifter fra forlovere. De to andre underskriftene får de fra behjelpelige kontordamer. Med seg har de sine tre barn, som nå er 13, 11 og 3 år gamle. I magen bak brudebuketten av røde roser bærer Maria ekteparets fjerde barn.

Da de forteller familien at de har giftet seg igjen, synes de det er fint, selv om de hele tiden har sett på de skilte samboerne som et «fullverdig» par. Når de sender brudebildet til lokalavisen, får de mange forbløffede reaksjoner fra naboer og kjente. Mange visste ikke engang at de hadde vært skilt. De får mange spørsmål og må fortelle.

Maria føler litt på det. En slags skam. En skam over ikke å ha klart å holde sammen i gode og onde dager i ett strekk. Bjørn Roar får mer humoristiske kommentarer og spørsmål, som for eksempel om han har dårlig fantasi – siden han velger den samme bruden to ganger ...

Les også: På hver sin side av holdeplassen kikker de på hverandre – i ett år!

Ut på eventyr

Da yngste barnet er tre år, kjøper ekteparet seg en 40 fots skøyte. Den bor de i to måneder hver sommer i mange år. Det blir familiens fellesprosjekt hvor alle må hjelpe til, og belønningen er eventyrene de opplever sammen.

Hver gang de kjører forbi Ormøya kommer gode minner tilbake, og Bjørn Roar og Maria veksler blikk og smil. Minnet om hun som ventet på å bli kysset i gresset av en som ikke turte, mens Elvis sang, og forelskelsen som skulle bli den store kjærligheten, begynte – sitter i.

Når Maria mange år senere sliter litt med helsen, er det ett bilde som alltid hjelper å mane frem i hodet: Første møte på Ormøya. Da kan hun kjenne både lukten fra halsgropen hans og føle forelskelsen. Det gjør henne glad, og da mestrer man mye bedre enn ellers. Det er terapi.

Gullbryllup

Rundkirkeruinene, Tønsberg nyttårsaften 2018:

Det er 50 år siden de i leid dress og kjole på salg lovet å være sammen i gode og onde dager. Maria og Bjørn Roar Holth regner ekteskapet sitt fra den kvelden.

I to år har Maria planlagt gullbryllupet, og nå står de her i vind og snøføyke mellom kirkeruinene, der de har tent 100 fakler. Alle barna står der så rørte og glade. Det gjør også venner og resten av familien. Paret vil markere gullbryllupet med en høytidelig seremoni. Etterpå er det middag og fest med 50 gjester i en gammel ærverdig villa i byen. Rakettene lyser fargesprakende opp både der, på strandpromenaden og på Ormøya ved midnatt.

Les også: Derfor vil ikke disse superparene gifte seg

Livets lærdom

Hjemme på Tjøme, i Marias barndomshjem, sysler Bjørn Roar med å få i stand alt på en flate, så de lettere kan bli gamle sammen der. Maria sitter i stuen og syr på sin design og patent: Tønsbergkjolen. 100 meter fra de nyrestaurerte vinduene med røde og blå glassbiter fra 1898, ligger en stor seilbåt de av og til får låne av datteren når de vil ut på eventyr.

– Gratulerer med dagen, mannen min, sier Maria til ektemannen.

Han tar hånden hennes i sofaen, smiler og ser varmt på kona. Det er ikke bryllupsdag, hverken fra første eller andre gangen de giftet seg.

Det er den 11. i dag. Hver måned siden 11. juni 1966, da de ble sammen, har de husket «dagen sin». Som regel kun ved å gratulere hverandre, andre ganger har de gått ut og spist, eller de har kjøpt kake. Den 11. – hver måned – har de gratulert hverandre.

– Det handler om å ta vare på kjærligheten og hverandre, sier paret.

De er takknemlige for livet og hverandre. For barna, de ti barnebarna – og oldebarnet. De var aldri i tvil om at de hadde funnet den store kjærligheten, men noen ganger er selv ikke den store kjærligheten nok.

Nå er familien på seks utvidet med 10 barnebarn og et oldebarn.

– Det var fullstendig uventet, men veldig hyggelig å bli kontaktet av Norsk Ukeblad! Vi har fått flere kommentarer, alle positive, sier Maria Magdalena i dag.

Artikkelen om paret sto på trykk i ukebladet i 2019.

– Vi ble rørt av å lese vår historie, og alle de gode følelsene kom tilbake. Det var litt flaut også. Kun nærmeste familie visste at vi har giftet oss, skilt oss – og giftet oss igjen.

Å fortelle historien har fått dem til å reflektere mer over hvor heldige de tross alt har vært, og de setter mer pris på «dagen i dag». Hver dag.