Mobbeofferet som ble terapeut:
Mange år etterpå, satt Synnøve igjen ansikt til ansikt med mobberne
Som barn ble Synnøve mobbet og utestengt. I dag bruker hun erfaringene til å hjelpe andre som strever.
«Terapi pågår» står det på et lite skilt utenfor hjemmet til Synnøve Gundersen (51) på Gullhella i Asker.
– Jeg satt like godt ut skiltet, så blir vi ikke forstyrret, sier Synnøve som er terapeut og pastor i Bærum frikirke.
I stua brenner det i peisen og det lukter gjærbakst. Synnøve har bakt boller med nellik, kardemomme, kanel og ingefær, som hun serverer sammen med en kopp hvit te. Det smaker himmelsk.
Atmosfæren hjemme hos Synnøve er avslappet, lun og hjertevarm, og på mange måter gjenspeiler den gode stemningen det mennesket hun er i dag.
Mange som strever og kaver i livene sine, kommer til Synnøve for å få hjelp.
Flere barn og unge blir sendt hit av foreldrene, og i møte med Synnøve setter de ord på mobbing, ensomhet, skam og frykt.
Som terapeut hjelper hun mennesker i alle aldre til å bli følelsesmessig robuste og oppleve mer indre ro. Også som pastor bidrar Synnøve til livsmestring for mange mennesker.
– Jeg snakker med mange barn og ungdommer som tar en tidligere eller senere buss enn de andre til skolen, for eksempel. Det er for å slippe unna medelever som gjør dem utrygge. Flere forteller meg at de går med selvmordstanker på skoleveien, sier hun alvorlig.
Les også (+): Roland tok en DNA-test da han kjedet seg. Svaret føltes uvirkelig
Farmors ord
Mye av grunnen til at Synnøve får tillit fra mennesker som har det vanskelig – og at hun faktisk evner å hjelpe dem, handler om hennes egen historie.
Synnøve har selv kjent mye på vonde, ubehagelige, slitsomme, skumle, ekle og ensomme følelser og tanker.
– Så langt tilbake jeg kan huske i barndommen, hadde jeg med meg en usikkerhet og lav selvfølelse, sier hun.
For over 20 år siden, da Synnøves farmor var i 80-årene, sa hun at hun skulle ønske hun hadde stått mer opp for seg selv i livet.
– Den setningen traff meg. Det gikk inn på meg at farmor satt igjen med den følelsen etter et så langt liv, sier Synnøve.
Farmoren var et menneske som ofte unnskyldte seg - og Synnøve innså at hun hadde med seg mye av det samme.
– Utrygghet går i generasjoner dersom vi ikke tar tak i det, sier hun og løfter opp en gammel snøkule fra bordet.
Synnøve rister og vrir på glasskulen, så glittersnøen virvler opp - og den spiller en julemelodi. Snøkulen er farmorens gamle.
Mobbing på skolen
På skolen ble Synnøve mobbet.
– Da jeg kom ut fra stikkveien der vi bodde, ble det viktig for meg å finne ut om de som mobbet var foran eller bak meg. Var de bak, gjaldt det å gå rolig og «gjemme seg ned i asfalten». Var de foran, trengte jeg å gå sakte, samtidig som det var viktig for meg å rekke skolen. Det var en krevende analyse og slitsom start på skoledagen for et lite barn, sier hun.
Heller ikke i skolegården kunne Synnøve føle seg trygg. Både frykten for mobberne og selve mobbingen forsterket usikkerheten og den lave selvfølelsen.
– Jeg var så redd, noe som også førte til selvskading. Det var en måte å forsøke å hevde meg på. Jeg rev ut tjukke tuster med hår, noe de ikke mobbet meg for. Min opplevelse var at de ble imponert, forteller Synnøve.
Derimot ble hun mobbet blant annet fordi familien gikk på bedehuset. Moren spilte piano, og de som ertet ropte og sang «halleluja» på en intens og ekkel måte inn i øret hennes.
Dagdrømte
De fineste minnene fra barneskolen er fra klasserommet der Synnøve ikke ble mobbet. Utryggheten gjorde likevel at hun krympet seg der også.
– En lærer pleide å lese høyt de stilene han likte best – og han leste ofte mine. Ingen, bortsett fra læreren og meg, visste at det var jeg som hadde skrevet dem, men det ga meg en god følelse når han valgte mine tekster, sier hun.
– Hva skrev du om?
– Om reising og flytting og mye fantasi. Jeg drømte meg bort til en fin og trygg hverdag.
Besøkte en av mobberne
– Jeg husker bare bruddstykker av mobbingen, så jeg ringte en av mobberne før dere kom i dag. Vi snakket om en gang jeg ble med dem som mobbet meg, på epleslang. Jeg hadde egentlig ikke samvittighet til å gå på slang, men gjorde det fordi jeg drømte om å være med i gjengen som hadde det gøy sammen. Men så dro de fra meg. Jeg forsto ikke helt hva som skjedde. Plutselig var de borte. Jeg følte meg så dum og skammet meg. Og mest av alt var jeg redd der jeg sto alene igjen i hagen i en mørk ullgenser, sier Synnøve.
– Du har kontakt med mobberne fra barndommen?
– Ja, jeg traff en av dem tilfeldig, og deretter besøkte jeg henne for noen år siden. Vi hadde en lang prat, og hun sa det var stygt det de hadde gjort mot meg. Hun bekreftet at de hadde vært skikkelig stygge. For selv om jeg hadde med meg usikkerheten og den lave selvfølelsen da jeg startet på skolen, var mobbingen skjellsettende, sier Synnøve.
Les også: Hypokonderlegen Ingvard Wilhelmsen: – Gjør dette når katastrofetankene kommer
Dvele ved det vonde
Synnøve hadde ingen voksne som lyttet eller evnet å undre seg over hvordan hun hadde det som liten, og det ble ensomt.
– Jeg snakket hverken med foreldrene mine eller noen lærere om hvordan jeg hadde det, sier hun.
I en bok har læreren skrevet at Synnøve var en aktiv og delaktig elev i første klasse. I andre klasse skrev læreren at hun var stille og burde være mer aktiv, men ingen reflekterte over hvorfor hun gjorde seg stadig mer usynlig.
Som voksen brenner Synnøve for å ta barn og ungdoms frykt og vanskelige følelser på alvor.
Hun er opptatt av at vi trenger å anerkjenne og dvele litt ved det vonde. Ikke fordi man skal grave seg ned og bli et offer. Helt motsatt, faktisk.
– Det er når vi IKKE deler det vonde med noen, men står i det og holder ut og holder ut, at livet blir krevende, sier Synnøve.
«Egentlig er jeg redd»
For noen år siden kom det en tenåring inn i terapirommet til Synnøve. Det var moren som hadde sendt ham.
Selv sa han ikke stort, men satt med hetta på genseren over hodet og så ned i gulvet. Tenåringsgutten hadde ofte blitt bedt om å telle til ti eller tenke på noe positivt når han hadde det vanskelig.
– Det er vanlig å møte vanskelige følelser på den måten, men da kommer vi ikke til bunns i hva barn strever med. Jeg spurte gutten om hva han heller ville ønsket at de voksne gjorde. Han svarte at de kunne spurt om hvordan han EGENTLIG hadde det, så jeg spurte ham om det. Da svarte han: «Egentlig er jeg redd».
Synnøve erfarer at mange barn og ungdommer som strever, egentlig er redde.
– Fordi jeg har jobbet med å bearbeide min egen historie hos en terapeut, og kjent etter hvordan det var for meg å være 5, 8, 11 eller 15 år, kan jeg møte barn og ungdom på en mer autentisk måte. Jeg har større forståelse for det de står i, sier Synnøve.
Nå brenner hun for at flere skal få hjelp tidligere enn hun fikk.
– Jeg erfarer at de som mobber også har med seg en utrygghet – og at de EGENTLIG er redde. Alle barn spør, ofte uten ord: «Liker du meg? Tåler du meg?»
– Mamma er et stort forbilde
«Mamma har tatt en reise», pleier sønnen Sindre Gundersen (19) å si.
Ektemannen Thorkild Gundersen (58), som kommer innom for å smake på de nybakte bollene, sier at han selv har blitt mer bevisst på sine egne reaksjonsmønstre etter at Synnøve tok denne reisen.
– Nå jobber også jeg med å håndtere ulike situasjoner og relasjoner på en mer hensiktsmessig måte, forteller Thorkild.
Datteren Karoline (16) er ikke hjemme, men skriver i en SMS at moren er et stort forbilde. Hun synes det er inspirerende at moren er trygg på seg selv og virkelig bryr seg om mennesker.
Karoline skriver at moren ikke vil at noen skal ha det vondt eller føle seg ensomme – og tror at det at hun ser alle rundt seg nok henger sammen med erfaringene fra barndommen.
Karoline synes det er modig av moren å være åpen om historien sin.
Tar det ikke lenger personlig
Synnøve har gått fra å ta ting personlig – til å ta seg selv på alvor.
– Når jeg kjenner at jeg blir irritert eller redd, spør jeg meg selv om hva som vekker disse følelsene. Det gjør at jeg er roligere, mindre sint og ikke har så stort kontrollbehov som tidligere, sier hun.
Før kunne Synnøve sitte ved middagsbordet med familien og bli som et barn selv dersom et av barna trigget henne. Hun kunne reise seg og gå fra bordet som et trassig barn.
– Gradvis har jeg bygget opp en egenverdi og god selvfølelse. Nå klarer jeg å stoppe opp om jeg blir trigget. Jeg har jobbet mye for å komme hit og er enda tryggere nå enn jeg var for både ti og fem år siden.
I dag er Synnøve takknemlig for den kompetansen livet har gitt henne.
– Det er viktig å si at jeg er takknemlig og ikke ute etter å ta noen, sier hun med kjærlig stemme og et varmt smil.
