Søskenparet Klara og Mandus levde et nøysomt liv på småbruket sitt – uten strøm og moderne hjelpemidler

Når du vandrer gjennom blomstrende lyngheier, hilser på villsauene og får høre historien om søskenparet Klara og Mandus, som drev gård på gamlemåten, lar du deg imponere. 

Lyngheiene strekker seg fortsatt langs vestkysten av Europa, fra Portugal i sør til Lofoten i nord. Et karrig, skogløst landskap. Likevel vakkert, særlig når lyngen én gang i året blomstrer i purpur og gjør oss melankolske fordi sommeren er på hell.

De unike kystlyngheiene kan vi takke fortidens bønder for, og vi må hele fem tusen år tilbake i tid. Bøndene i steinalderen trengte beitemark til dyrene sine. For å rydde land brant de ned store områder med skog langs kysten.

I landskapet som åpnet seg, vokste det opp små, solelskende lyngplanter som etter hvert ble til store tepper av røsslyng. Den eviggrønne planten ble godt helårsfôr til husdyrene, men med jevne mellomrom måtte de gamle lyngbeitene svis av, ellers kom skogen snart opp igjen. 

Røsslyngen kom med nye, friske skudd, godt gjødslet av den næringsrike asken, og slik fortsatte bøndene å forme landskapet med flammer, øks og beitedyr gjennom flere tusen år.

Senteret på Lygra

Helt frem til vår tid har lyngheiene dominert kystlandskapet. I dag er denne felles, europeiske kulturarven i ferd med å bli borte. Nesten 90 prosent av lyngheiene har forsvunnet de siste hundre årene på grunn av gjengroing og mindre bruk av utmarksbeite.

Med dette som bakteppe har vi tatt turen til øya Lygra noen mil nord for Bergen. Vi er her for å oppleve de vakre lyngheiene, de eneste i Europa som fortsatt holdes i hevd og samtidig er tilrettelagt for vandringer og kunnskapsformidling.

I spissen for dette står Lyngheisenteret, et besøkssenter med utstillinger, «matstove» og salg av blant annet garn, honning og tradisjonelt håndverk. Lyngheisenteret har gått sammen med bøndene på Lygra for å føre videre den gamle arven med lyngheidrift. Slik får vi som kommer på besøk oppleve et levende kulturlandskap, ikke bare et museum.

Fiskerbonden

Det er solvarm august, og akkurat denne dagen er det uvanlig vindstille til vestlandskysten å være. Den langstrakte, smale øya ligger i Lurefjorden, mellom Lindås og Radøy i Nordhordland. Lurefjorden er ingen typisk vestlandsfjord omgitt av fjell, fosser og breer.

Her er landskapet flatere på begge sider, og fjorden er nesten innelukket som en innsjø. Fra havet må man gjennom trange og grunne sund for å komme hit. Dette har til alle tider vært fiskerikt farvann og dermed en viktig matkilde og inntekt for lyngheibøndene, som gjerne var fiskerbønder i tillegg.

Siden øya er så langstrakt, hadde mange av gårdene båter og naust på begge sider slik at de skulle slippe å ro helt rundt. Slik var kystkulturen: Ressursene både på land og i sjøen ble utnyttet.

Røsslyng og villsauer

Vandringen gjennom lyngheiene ytterst på Lygra følger gode spaserstier med vekselvis grus og gress. Floraen domineres naturlig nok av kystplantene, som trives i det fuktige, vinterbilde klimaet.

Den som har blikk for ville blomster, vil kunne se både tranbær, kystmyrklegg, heiblåfjær og flekkmarihånd, en av våre vanligste orkideer.

Den ettårige urten lyngøyentrøst er ikke så lett å få øye på, men med sine yndige, små blomster er den vel verdt å holde utkikk etter. Klokkelyngen markerer seg på sensommeren med sine purpurrosa blomster, elsket av både bier, humler og beitedyr.

Likevel, det er røsslyngen som dominerer i lyngheiene. Den trives godt i sur jord i det åpne kystlandskapet, og siden den har eviggrønne blader, er den det viktigste fôret for villsauene gjennom vinteren.

Brenner lyngen

Noen av de rundt 140 villsauene til Lyngheisenteret og Lygra Villsaulag går foran oss i løypa. Sauerasen kalles også for gammelnorsk sau eller utegangersau.

I tillegg er det gammelnorsk spælsau her. Staute dyr med lange tradisjoner! Det er de fem gårdsbrukene på Ytre Lygra som står for sauedriften, og takket være røsslyngen går villsauen ute og beiter hele året. Men det er de unge, grønne og saftige plantene de vil ha, ikke de gamle, som blir både grove og vedaktige.

Dessuten gjør gammel, tørr røsslyng landskapet svært brannfarlig. Det samme gjør einerbuskene, som sprer seg raskt om ikke beitemarken holdes i hevd.

For å vedlikeholde utmarken og forynge lyngbeitene går bøndene tradisjonelt til verks: med lyngbrenning slik det har vært vanlig i flere tusen år. Her kreves både erfaring, planlegging og påpasselighet om resultatet skal bli bra.

Varm med ull

Hver vår kan alle som vil, være med på sauesanking på Lygra. Da er det tid for klipping! Villsauen har mye ull, og den er kjent for å være svært varm. Innerst er den myk som fin merinoull, ytterst er den grovere og fungerer som beskyttelse mot regn og kulde for sauen.

Når ullen er finsortert, leveres den til Hillesvåg Ullvarefabrikk, som produserer det flotte villsaugarnet fra Lygra.

I gamle dager ble garn fra villsauen brukt til å lage sjøvotter og båtryer som skulle holde fiskerne varme. Vottene ble laget fra grunnen av, og det var kvinnene på gården som gjorde alt arbeidet. De både stelte sauene, klippet dem og kardet ullen.

Det var viktig at tråden ble spunnet løst og at vottene ble strikket på store pinner, siden de skulle toves etterpå. Slik fikk de rett størrelse og ble så godt som vanntette.

Levde på gamlemåten

Jo lenger ut på lyngheiene vi kommer, jo mer røsslyng ser vi. Solen steker, det er varmt og ingen trær i sikte før vi kommer til et av de gamle torghusene. Her står det et stort rognebærtre som gir oss litt etterlengtet skygge.

Mens vi tar en pust i bakken, går tankene til filmen vi nettopp har sett på Lyngheisenteret, om Klara (1901–1974) og Mandus (1889–1977) Fondenæs. De to var søsken, begge ugifte, og levde et karrig liv på småbruket sitt litt nord for Lygra, på Fonnes i Austrheim.

På slutten av 1960-tallet møtte Peter Emil Kaland, en ung botaniker fra Bergen, det gamle søskenparet. Han ble nysgjerrig på det enkle livet de levde, og hvordan de drev lyngheiene og gården sin. Gjennom mange år lærte han dem å kjenne og dokumenterte arbeidet deres med film og foto.

Klara og Mandus var både lyngheibønder og fiskerbønder, og tilhørte den siste generasjonen kystbønder som utnyttet ressursene de hadde rundt seg til matproduksjon. De var stort sett selvforsynte og ønsket å drive gården og lyngheiene slik de hadde lært som barn. Derfor brukte de heller ingen moderne hjelpemidler.

Erfaren lyngbrenner

På gården hadde Mandus en hest, noen få kyr og en liten flokk med sauer. Utmarken besto av kystlynghei og gress, men gresset ga ikke nok vinterfôr. Derfor slo de lyng som tilleggsfôr om våren, slik tradisjonen var.

Lyngen ble slått med ljå og båret hjem i en stor kipe på ryggen. Med Mandus sittende på bakken surret Klara kipen til ryggen hans med tau. En tung bør må det ha vært da han skulle reise seg.

Botaniker Kaland fikk også se hvordan Mandus drev lyngsviing på tradisjonelt vis, en opplevelse som kunne være riktig nervepirrende. Men Mandus hadde full kontroll over flammene og vindretningen viste det seg, og passet på at jordbunnen fortsatt var våt, slik at den ikke ville brenne, kun den tørre lyngen.

Så avslappet og erfaren var Mandus, at han midt i lyngsviingen gikk hjem for å spise middag og ta en hvil. Da de kom tilbake til lyngmarken, hadde vinden ført ilden ned til sjøen, der den slukket av seg selv. Helt etter Mandus sin plan.

Den viktige arven

Klara og Mandus verdsatte roen ved å leve i nær kontakt med naturen. De valgte bort både innlagt vann, elektrisitet, telefon, radio og TV, og hevet heller aldri pensjonen fra folketrygden. Mange så på dem som «bygdeoriginaler».

Almanakken ble lest i daglig, det samme ble Bibelen. I tillegg kunne de lese Aftenposten, som søsteren Sofia abonnerte på. Hun bodde i Oslo til vanlig, men hver vår og sommer kom hun til Fonnes for å bo sammen med søsknene og hjelpe til på gården.

Gjennom henne fikk de høre om «det moderne livet». På midten av 1970-tallet måtte Klara og Mandus gi opp arbeidet da Statens vegvesen laget ny vei tvers over gården. Klara døde ikke lenge etter i kirken, i begravelsen til søsteren Sofia. Mandus måtte flytte på gamlehjem. Før han døde, hadde dokumentarfilmen om de to søsknene på Fonnes blitt vist på NRK.

Mandus fikk tildelt kommunens kulturpris og ble «filmkjendis», han som aldri hadde vært på kino eller sett levende bilder! Søskenparet hadde ingen etterkommere, og i dag er markene deres med røsslyng for det meste gjengrodd.

Men kunnskapen de etterlot seg om lyngheiene, er likevel svært verdifull og viktig å ta vare på.

(Kilder: Lyngheisenteret, Svein Haaland: «Fem tusen år med flammer» (Vigmostad Bjørke 2002) og «Vest ved Vardetangen II» s. 190–199, Austrheim kyst- og sogelag 2015.)