Tuva skal gi Langedrag videre
«Mamma, jeg klarer det ikke uten deg», sier Marie ennå. Men hun vet hun snart må ta over
«Nytt blod» heter den siste NRK-serien om Langedrag naturpark i Tunhovd. I sentrum står mor Tuva (67), som skal gi fra seg, og datteren Marie (38), som skal overta.
Plikt og ansvar følger en gård når en ny generasjon skal ta over. På fjellgården Langedrag er en slik prosess i gang.
Vi er ett tusen meter over havet i Nore og Uvdal kommune i Buskerud. At det føles både fint, emosjonelt og iblant krevende å skulle gi fra seg eller ta imot stafettpinnen, innrømmer både Tuva Thorson og Marie Thorson Natten.
Kan den eldste, som har bygd opp stedet, klare å sette seg inn i hvordan det er å skulle overta fra en som har stedet som sitt livs dedikasjon?
Kan en, som ble født der, vokste opp der, og som ikke har skapt visjonene, forstå hvordan det er å gi fra seg? De må begge forsøke å forstå den andres situasjon.
Å se de mor og datter sammen med ulveungen Nare, som er blitt ett år og veier mer enn 40 kilo, er både rørende og imponerende. De leker og koser med han, er trygge og fryktløse i møtet med det store rovdyret. Og det hersker idyll og gode smil.
– Jeg er grenseløst takknemlig for oppveksten jeg fikk her, sier Marie og ser bort på mammaen.
– Min livshistorie ligger i stor grad her. Fremover skal jeg jobbe færre timer i døgnet og øve på å la Marie stå i avgjørelsene, sier den eldste.
– Vi er veldig like og jeg prøver bevisst ikke å bli helt lik mamma, slik at jeg ikke går i de samme fellene, sier den yngste og ser lattermildt på sitt opphav.
I vår har NRK vist tv-serien «Nytt blod» fra Langedrag. Vi får et uvanlig nært og ekte bilde av hverdagen i en familiebedrift. Og det er forholdet mellom mor Tuva og datter Marie, som det er fokus på. Vi får også innblikk i de mange dilemmaene lederne for en moderne naturpark må forholde seg til.
Ville dyr, som går i store innhegninger må tas vare på og følges opp. Husdyr, som skal stelles, fôres, sosialiseres og få veksle på å leve inne og ute etter årstidene, skal gis det beste livet.
Barna, som kommer på leirskole skal ha et godt opplegg og være ivaretatt på alle måter, og det samme gjelder de andre gjestene, som er overnattinggjester eller dagsbesøkende. Ikke minst skal de ansatte, som hjelper til med alle gjøremålene, også tas vare på og administreres.
Les også: Nare vokser opp blant mennesker: - Vi må ikke glemme at han er en ulv
Idealisme i bunnen
Å lede Langedrag er en formidabel oppgave, og ingen vet det bedre enn Tuva. Hun var med fra 1978 og bygde opp fjellgården sammen med faren Edvin, moren Eva, søsteren Hege og hennes ektemann Helge.
– En grønn bølge veltet over landet og jeg var lidenskapelig opptatt av klodens tåleevne og hvordan vi drev rovdrift på naturen, minnes 67-åringen.
Tuva var med og startet Natur og Ungdom-grupper, bare femten år gammel, og dro hjem til faren og sa: Vi må være med på den grønne utviklingen!
Pappaen Edvin Thorson var kjent som gründer og produsent av helsetrøyen, den med alle hullene i, og hadde fabrikk på Skedsmokorset og to butikker i Oslo. Sammen med kona Eva hadde han også bygd opp EKT Rideskole og husdyrpark, hvis mål var å gi barn naturgleder.
– Vi var fem søsken, som ble fostret opp til å bli glade i dyr, men det var Hege og jeg, som sa til far at vi kunne starte leirskole om vi fikk kjøpt en gård. Vi så på flere gårder, men så hørte vi at det var et fjellområde til salgs over Tunhovdfjorden. Jeg hadde da i noen somre leid en seter i det området, hvor jeg hadde drevet med geiter og seterdrift. Men vi måtte jobbe hardt for å få konsesjon og kjøpe, husker hun.
At Tuva har en sterk tilhørighet til Langedrag i dag, blir lett å forstå når hun deler historien. Hun var 21 år gammel da de fikk konsesjonspapiret.
– I dag tenker jeg at det må ha vært et stort valg for far, som solgte livsverket og levebrødet vårt for å realisere en drøm. Han var 56 år gammel da vi begynte å bygge opp stedet og det var hans penger vi brukte. I bunnen var det ren og skjær idealisme, forteller hun.
Et eventyr
Langedrag ble «babyen» til Tuva og søsteren Hege. Først ble den gamle jakthytten satt i stand, deretter seteren på fjellet. De fikk dratt opp Helge Nordskar, som var lærer på leirskolen i Bunnefjorden, og han ble kjæresten til Hege og de giftet seg.
Selv dro selvstendige Tuva høsten 1979 helt alene til USA, først til Oregon som cowgirl, så til Colorado som skiinstruktør på en leirskole for voksne og deretter til Alaska for å bo syv måneder med inuittene på tundraen i Alaska. Fra Denver i Colorado til Fairbanks i Alaska haiket hun.
– Jeg hadde da året før bodd med samene i tre måneder og lært meg litt om reindrift og samisk håndverk. I Alaska skulle jeg bo sammen med inuittene, som levde av jakt og fiske. Jeg hadde mitt eget hundespann med 23 hunder. Hensikten var å lære om inuittenes liv for på best mulig måte være skikket til å lære leirskolebarn om livet i og med naturen, sier hun.
Tuva jaktet, flådde, preparerte og garvet skinn, lagde sytråd av sener, sydde skinnsko og klær av reinsdyrskinn, bearbeidet kjøtt, laget redskap av ben. Hun var med og fanget sel i Beringstredet, som ble til livsnødvendig kjøtt og skinn.
Vel tilbake i Norge i 1980, begynte hun å jobbe tett med sin far. Da var grunnmuren ferdig på det som er hovedbygningen på Langedrag i dag.
– Han var en sterk mann, men vi matchet hverandre. Jeg vil si at vi hadde den samme visjonen og dyrekompetansen. Min farslinje var dyremennesker og jeg vokste opp med et mylder av dyr rundt meg. I vår familie var det kaniner, gjess, geiter, sauer og ponni, som nærmest ble min barnehage i oppveksten, forteller Tuva.
«Du fikk utvikle apekattens ferdigheter i balanse», sa Edvin til Tuva da han beskrev barndommen hennes. Han satte henne på ponnien mens hun fortsatt var så liten at balansen var et naturlig refleks, som fikk henne til å gripe og holde seg fast for ikke å falle av.
Les også: Isabel planla sin egen begravelse – så ringte telefonen. Beskjeden fikk henne til å fryse helt
Rovdyrene kom
Da drømmen om Langedrag oppstod på 70-tallet, trodde de at verden var i endring til det bedre for naturen, men så kom jappekulturen på 80-tallet og det kunne se ut som forståelsen av økologi og det levende livet på jorden forsvant som dugg for solen.
– I 1980 ble vi spurt av forskere på universitetet om å være vertsfamilie for noen ulver. De ville lære mer om ulvene, som da var tilbake i svensk og norsk natur. Vi sa ja og det ble starten på de ville dyrene og prosjektet «Naturen er vår beste læremester». Det var kjempespennende å bli kjent med dette myteomspunnede dyret, som jeg nå har levd med i 44 år.
Tuva sier at de hadde det tøft økonomisk i flere år. Søsteren Hege og mannen flyttet etter et par år, og hun drev Langedrag sammen med foreldrene. Først da Arne Nævra lagde tv-serien «Vi på Langedrag» for NRK i 2000, begynte det å gå bra. Da opplevde de å ha 3000 mennesker på tunet på en og samme dag.
– Vi var redde vi kunne miste det helt spesielle vi ønsker å formidle, med nærhet til natur og dyr, men heldigvis klarte vi balansegangen og beholdt særpreget.
Hun hadde barn å følge opp den gangen, slik Marie har nå. Som mor og bestemor er hun glad for at Marie er bevisst på at jobben ikke skal gå på bekostning av familielivet.
– Jeg har store deler av tiden jobbet 180 prosent. Langedrag har vært babyen min, et livsverk, som ligger tett mot hjertet. Jeg ser at det ikke alltid har vært lett for de rundt meg, sier Tuva. Hun forteller at hun er lik faren når det skal tas beslutninger; hun spør flere om råd. Men når hun lander på svar, tar hun kanskje litt av løsningene til alle og det ender med at ingen føler seg hørt. For en snekker eller andre medarbeidere kan det være fortvilende. Det har hun erfart, innrømmer hun.
Født inn i det
Marie ble født på Langedrag. Tuva hadde fire måneders fødselspermisjon og datteren hang på ryggen hennes når hun melket geiter eller kjørte inn hester. Omgangen med dyrene fikk hun derfor inn med morsmelken.
– Marie omgås dyr på en helt naturlig måte. Min far så dette tidlig og var veldig stolt over at hun som hestejente løftet frem fjordhest-rasen. Da Marie drev med konkurranseriding, fulgte jeg henne opp, og nå gjør hun det samme med datteren sin, Marte. At vi to opplever en felles glede over å samarbeide med dyr, gjør meg veldig glad.
Ikke alltid er mor og datter enige. Marie mener at moren noen ganger går inn i for mange detaljer. Selv vil hun gi medarbeiderne større frihet til å ta avgjørelser.
Å gi fra seg og ta imot noe som betyr så mye, er ikke bare lett.
– Prosessen vi er i krever noe av meg. Jeg må la Marie stå i det. Når alt kommer til alt, har vi de samme ønskene og den verdibaserte visjonen for stedet. Marie er dyktig med mennesker og dyr og kjenner konseptet ut og inn. Selvfølgelig klarer hun å sikre og videreutvikle det, sier Tuva.
Et ansvar kan du ikke få, du må ta det. Når det er tatt, får du det, mener gründer-mammaen. Hun har sett datteren ta ansvaret for dyrene, administringen av ansatte og hverdagslivet på gården.
Stedet hun har så enormt sterke følelser til. Selv var hun i mer enn tjue år dyreansvarlig under far Edvin og overtok stafettpinnen i 2000. Han døde i 2011.
Les også: (+) Vibeke (50) hadde prøvd "alt". Så raste hun ned i vekt
Ikke uten mamma
De er på vei mot overleveringen. Hva skal Langedrag være? Å forsterke og ivareta verdivalgene, slik at besøkende kan komme og oppleve dyr og natur på den helt spesielle måten, er Tuvas drivkraft. Og hun ser at de må være et team om det.
– «Mamma, jeg klarer det ikke uten deg», sier Marie ennå, og det føles godt. Det meste er vi heldigvis enige om. Jeg er streng på at ingen barn skal ha mobiler med seg inn i leirskoleaktivitetene. Heller ikke skal vi selge syntetisk godteri. Vi må tørre å stå for noe annet og ha en naturprofil. Hva som gjør meg lykkelig og glad, er når jeg ser barn, som koser med dyrene våre og jeg merker hva dyrene gjør med barna, sier senioren.
Marie legger ikke skjul på at ansvaret og alvoret kom tidlig. Hun var 13 år da faren Knut i august 1998 ble alvorlig skadet i en ulykke og så vidt overlevde. Han var på sykehus i nesten ett år og det var en tøff tid for alle i familien.
– Ved siden av å jobbe på Langedrag, drev mamma og pappa Natten gård og pappa drev et laftebygg-firma. Mamma var mye i Oslo fordi pappa var så syk og jeg bodde på Langedrag hos besteforeldrene mine. Før jeg dro på skolen om morgenen, stelte jeg dyrene hjemme, og da det ble sesong for det, tok jeg slåtten, minnes hun.
Marie ble den ansvarsfulle jenta, som kjørte inn alle hestene på Langedrag og tok på seg arbeid som måtte gjøres. Hun tenkte ikke at det var for store oppgaver for henne, men en lærer hun hadde på barneskolen sa til henne en gang at hun tenkte hun fikk for mye ansvar tidlig i livet.
– Når det gjelder overtakelsen av Langedrag, prøver jeg ikke å tenke for mye på det. Jeg lever i nuet. Store arbeidsoppgaver vil følge, men jeg kan ikke gå rundt og være redd for ikke å lykkes. Jeg må ha troen, sier hun. Hun føler ydmykhet og takknemlighet fordi hun får ta over noe så spesielt.
– Mamma er godhjertet og fantastisk. Hun har en ekstremt sterk personlighet og får budskapet ut. Hun har ofret så mye tid, penger og krefter på dette steder. Og derfor betyr det så mye at Langedrag består. Dette stedet kryper under huden på deg. Og det kan aldri bli en 9-16 jobb. Det heldige for meg, er at mannen min, Nils, jobber fulltid her, så når barna er ferdige på skolen, kan de komme hit og vi har middag og en fin tid sammen, sier den fremtidige sjefen på Langedrag.
Marie tror ikke at Tuva noen gang vil slutte helt for å bli pensjonist.
– Hun er ikke ute av dette tunet før hun er i graven, sier hun og ler, og legger til:
– Og hun skal få besitte tronen i mange år ennå, mens jeg gjør det jeg kan for å løfte de flotte medarbeiderne våre og på den måten enda bedre bidra til at vi kan nå våre mål.
