Johnny Haglund ble med norske skattejegere
Smaragdjakt i Colombia: Håpet er lysegrønt
Det er ikke mange lysegrønne steiner de tre nordmennene trenger å finne 1600 meter under bakken i det avsides hjørne av Colombia, før eventyret blir virkelighet.
De sorte, våte veggene gjør hva de kan for å sluke alt lys. Luften er så tjukk av fuktighet at det føles ubehagelig å puste. Over en kilometer under bakken, i en trang gruvegang i Colombias regnskog, hersker evige mørke. Her vandrer tre nordmenn.
De har hverken gått seg bort eller blitt kidnappet.
− To flyvninger etterfulgt av mange timer i bil på smale, rasfarlige fjellveier, ramser Jan Eivind Risdal opp for å forklare hvordan reiseveien fra Sandnes til Coscuez fortoner seg. Han rusler litt krokrygget gjennom den smale gruvesjakta. Bak han i mørket kommer kameratene Øyvind Stokka og Svein Magne Soland, også de fra Vestlandet.
Ikke som alle andre
Til forveksling kan de tre fremstå som normale nordmenn. Men der blir nok de fleste lurt. For nordmenn som velger å investere millioner av kroner i en smaragdgruve på andre siden av jordkloden, i et land med korrupte politikere, korrupte politifolk, narkobander, paramilitære grupper, jordskjelv, vulkanutbrudd og sykdommer de fleste i Norge knapt har hørt om, kan vanskelig kalles normale.
− Vi er kommet 1600 meter inn, forteller Luis Gabriel Correa Ocampo på godt engelsk. Colombianeren er selskapets geolog og teknisk ansvarlig. Og han er på en måte guiden her i fjellets indre. På gruvas dypeste punkt dukker arbeidere frem fra mørket. Menn med hjelmer, lys, hansker og solide støvler, krafser i fjellet og viser frem en åre med hvit stein.
Det blinker svakt i grønt.
Hverken mørket eller ansiktsmaska klarer å skjule smilet til Gabriel.
− Smaragder, sier han og snakker med noen av arbeiderne. Deretter må alle trekke litt tilbake.
− De skal sprenge, forklarer Gabriel.
Regnskog-HMS
Nordmennene nikker og krabber tilbake mot utgangen. Det er ingen danseplass her nede. Flere steder må hoder ned og nakken bøyes, og på et punkt må femten meter loddrett stige forseres. Men de tre karene fra Vestlandet er ikke akkurat plaget av klaustrofobi. Noe de neste minuttene understreker; et par hundre meter senere stopper Gabriel i en slags bu av solid tømmer.
− Vi må vente her, forteller han. Deretter kommer noen solide drønn inne fra fjellet.
Gruvegangen rister og lufta fylles av støv.
I en hvilken som helst annen gruve i et hvilket som helst land på linje med Colombia vil en slik opplevelse over en kilometer meter under bakken vekke frykt. Men ikke her. For nordmennene eier og driver denne smaragdgruva.
Tjener godt
Grønne verdier
Smaragder er grønne, og kvaliteten avgjør prisen. En stein av dårlig kvalitet, gir en pris på mellom 20 og 50 dollar (180 til 450 kr) pr. karat. En stein av svært god kvalitet, kan gi en pris på hele 90 000 dollar (ca. 809 000 kr.).
Noe av det første de ble enige om da driften kom i gang, var følgende:
− Vi ønsker å drive etter norsk standarder.
Derfor har alle arbeiderne verneutstyr, gode arbeidstider, lange lunsjpauser, samtidig som gruvegangene er kameraovervåket og sikret slik man ville gjort i Norge.
Sist, men ikke minst: De 18 arbeiderne tjener godt.
− Dette er ikke vanlig i Colombia, innrømmer Jan Eivind. Men Norcol Holding, som firmaet nordmennene driver gruva igjennom heter, har en erkjennelse som heller ikke er så utbredt i litt mer fattige land: Fornøyde arbeidere gjør en bedre jobb.
Romantikk på billigsalg
Og derfor vet de også at den største faren under bakken, hverken er kollaps eller mangel på oksygen.
− Det vi frykter mest er at vi ikke finner nok steiner til å holde driften i gang, innrømmer Jan Eivind.
Men han smiler lurt når han legger til:
Hvis dere får noen problemer mens dere er i Muzo, si ifra
til meg. Så skal jeg ordne opp!
− Du vet; en smaragd av ypperste kvalitet har en pris på 90 000 dollar (ca. 809 000 kr.) pr. karat. Så vi behøver ikke finne store mengder før vårt eventyr i Colombia begynner å gå i pluss.
Med på plussiden teller eventyret, adrenalinrushet og kanskje gleden over litt galskap også.
Og historien om hvordan dette startet, bekrefter i hvert fall at det ikke er mangel på eventyrlyst og mot.
− Min kone ble født i Colombia, men adoptert til Norge, forteller Jan Eivind.
Kjøpte smaragd
I 2016 gjorde han noen undersøkelser rundt konas opphav, og fant spor etter hennes mor ikke langt fra Bogotá.
− Vi dro hele gjengen. Barna og kona og jeg, forteller han.
Jan Eivind tok også med meg en kamerat, Faiber, som opprinnelig er fra Colombia, men som i en alder av 30 år fant seg en norsk kone og flyttet til Stavanger.
− Vi fant min svigermor, og det var jo spennende, minnes Jan Eivind. Han husker også at han kjøpte en smaragd til sin kone.
− Da vi kom hjem fikk jeg steinen taksert, og oppdaget at den var verdt tre–fire ganger mer enn hva jeg hadde betalt, forteller han.
− Jeg fikk en krem som hjalp, forteller han, men innrømmer at det klør som et lite helv … Foto: Haglund, Johnny
Kjøpte Jerusalem
Dermed dro han og Faiber tilbake til Colombia.
− Ting falt ikke helt på plass før tur nummer tre, ler Jan Eivind. Da var også Øyvind med, og sammen traff de for første gang en kar ved navn Don Guillermo.
− Vi besøkte Don Guillermo i hjembyen hans, Muzo, en by med rundt 10 000 innbyggere midt i jungelen – og midt i smaragdland.
Jan Eivind, Øyvind og Faiber skulle være hos Don Guillermo én dag, men ble en uke.
− Da var det gjort, forteller Jan Eivind.
Kontrakter og priser for å tre inn i konsesjonen på en gruve ved navn «Jerusalen» i Coscuez området, ble signert med et håndtrykk.
Gruva «Jerusalen» på spansk–Jerusalem på norsk, har fått sitt navn som følge av at Don Guillermo er en svært religiøs katolikk. og det var han som kom opp med navnet.
Den store bossen
Muzo er en underlig by. Her «regjerer» Don Guillermo. For en nordmann med TV-serien «Narcos» i friskt minne, kan byen og ikke minst Don Guillermo minne sterkt om en episode i den colombianske narkobaronen Pablo Escobars liv.
Don Guillermo kjører en pansret Toyota og har en svær hacienda i jungelskråningen over Muzo med utsikt over hele byen. Og selvsagt har han en vannpytt med opptil to meter store kaimaner (Søramerikansk krokodille), og en svær dam fylt av piraja. Egen tennisbane, svømmebasseng, flere hus og enorm eiendom følger selvsagt med. Og likheten med Escobar stopper ikke der.
Jan Eivind og Øyvind kjenner Don Guillermo fra før, så de løfter intet øyenbryn når det blir servert lunsj på haciendaen til den mektige bossen. Men Svein Magne blir i hvert fall litt undrende når selveste politisjefen i byen kommer på besøk med en betjent. Begge er bevæpnet og begge står tydeligvis Don Guillermo nær. Veldig nær.
Lovlydig og hyggelig
Og den 27 år gamle politisjefen snakker i tillegg engelsk. Derfor kan han si til Jan Eivind:
− Hvis dere får noen problemer mens dere er i Muzo, si ifra til meg. Så skal jeg ordne opp!
Litt som i «Narcos», med andre ord.
Men der stopper også likheten. Don Guillermo er faktisk ingen Escobar, Han er derimot en eldre, hyggelig mann, totalt fri for selvhøytidelighet. Lovlydig er han også etter sigende. Og tydeligvis svært glad i sine norske venner.
Og det er ikke så rart.
− Respekten nordmennene viser ovenfor folk de samarbeider med, jobber med og ansetter, har gitt dem svært gode venner i Colombia, forteller medeier Luis Gabriel Correa Ocampo.
På besøk i Norge
− Don Guillermo styrer kanskje ikke alt som foregår i Colombias smaragdverden, men det er jammen ikke mye om å gjøre, påpeker Gabriel og innrømmer:
− Kommer du på kant med Don Guillermo, blir det nok veldig vanskelig, om ikke umulig, å drive gruvedrift i disse jungeltraktene.
Det er for øvrig et problem nordmennene ikke har, for Don Guillermo har vært på besøk i Norge to ganger og i Israel en gang. På nordmennenes regning.
− Vi er meget gode venner, innrømmer Jan Eivind og det synes; nordmennene blir behandlet som familiemedlemmer av den mektige Don’en.
Ikke enkelt
Og der ligger nok mye av grunnen til at usikkerhet og frykt aldri er å spore i nordmennenes ansikter. De behøver ikke bekymre seg for banditter. Eller for å bli lurt, svindlet eller arrestert av korrupte politifolk. De er Don Guillermos nære venner, og ingen med sunt vett krangler med denne mektige mannens nærmeste.
Dessuten har nordmennene gjort nok et lurt trekk; Don Guillermo er også en av medeierne i gruva.
− Du vet, å drive gruve i Colombia mens du bor i Norge, er ingen enkel bedrift, medgir Jan Eivind.
Respekt og tillit
Han innrømmer at de ikke helt visste hva de gikk inn i da det hele startet. Ei heller kunne de ane at det skulle bli en så stor operasjon som det er i dag. Men de visste at ting måtte gjøres på riktige måte. Og i et land som Colombia betyr det ikke bare at lover og regler skal følges:
− Respekt og tillit fra de lokale er vel så viktig, påpeker Øyvind, som selv har bodd og arbeidet i Brasil og dermed kjenner litt til spillereglene.
Og er det én ting disse norske karene til stadighet nevner og spør sine colombianske samarbeidspartnere om, er det følgende: Hvordan kan vi gi noe tilbake til lokalsamfunnet? En slik holdning koster kanskje litt ekstra. Men ikke på lang sikt.
− Selv om det kostet oss litt ekstra, betalte vi lønn til alle arbeiderne under Colombias flere måneder lange korona-lockdown i 2020, forteller Jan Eivind og legger til at de ikke akkurat har samme ordning med NAV i Colombia som vi har i Norge.
På rett sted
− Vi gikk inn i dette prosjektet først og fremst av eventyrlyst, men vi drømmer jo om å tjene litt også, innrømmer gutta fra Vestlandet.
En mann med Don›ens tydelig sans for hvordan penger skal tjenes, går neppe inn i et gruveprosjekt hvis han ikke tror på gevinst.
Og sjansen er der, for å si det pent; kun ti prosent av Coscuez er utforsket, og det er i dette området verdens dyreste smaragd, Guinness smaragden, verdt 500 millioner US Dollar (ca. 4, 5 milliarder kroner), ble funnet.
− Så vi leter i hvert fall ikke på feil sted, avslutter eventyrerne fra Sandnes.
Lagspillerne
Tillatelser, konsesjoner, transport, salg og eksport.
To år brukte de norske gruveeierne på å få alle papirer i orden. Men de fikk med en dame ved navn Alejandra Lopez Rivera på laget.
– Hun er administrerende direktør i Norcol Colombia, samt gruveadvokat og medeier i gruva, forteller Jan Eivind og legger til at hun kjenner samtlige prosedyrer og derfor føler de seg trygge på at alt av papirer er i orden.
Men lett har det ikke vært:
– Steinene selges internasjonalt, og eksportløyve for smaragder var en ekstremt komplisert og vanskelig prosess, innrømmer nordmennene.
Smaragdene fra den norskeide gruva sendes først til Bogotá, deretter til Israel, hvor de blir kuttet og slipt, for deretter å selges på markeder i for eksempel London, Midtøsten, Russland.
Åtte norske aksjonærer eier gruva i Colombia gjennom selskapet Norcol Holding. Men gruva har også en colombiansk eierside, gjennom Norcol Colombia.
– Vi ønsket fra start av at alle som har en viktig oppgave i smaragdproduksjonen også er medeiere, forteller Jan Eivind.
På den måten har alle viktige aktører en egeninteresse av at ting gjøres korrekt og best mulig, legger han til. De norske eierne har ukentlige onlinemøter med ledelsen i Colombia.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 02 2022