Sjokk-behandlingen har spredd skrekk, men redder liv i hopetall. Det kan Vi Menns reporter skrive under på

Jeg våknet fra narkosen med hoven kjeve og ute av stand til å huske de enkleste ting. Hvorfor ga en pleier meg et glass vann og smertestillende? Hvorfor var jeg var der i det hele tatt?

Men jeg merket likevel en forskjell. En stor forskjell.

Jeg ville ikke lenger dø.

Skrekkscener

I 1975 var filmen «Gjøkeredet» med på å avsløre psykiatrien: Jack Nicholson lå bundet fast i en stol og skrek mens kroppen ristet i kramper. Sentralt i filmen sto to skremmende behandlingsmetoder: lobotomi og elektrosjokk.

Sistnevnte oppsto i Roma i 1938. Den siste i en lang rekke nye dramatiske psykiatriske metoder. Men bruk av sjokk og strøm til behandling var ingen ny idé. Både egyptere og grekere brukte elektriske fisker som smertestillende for over to tusen år siden. På 1600-tallet ga den sveitsiske alkymisten Paracelsus kamfer til pasienter for å utløse kramper som han mente kurerte galskap.

Sjokkbehandling var en trend i psykiatrien gjennom 17- og 1800-tallet. Vannterapi, roterende stoler, de henge pasientene opp ned og skremte dem. Psykiatrien fant stadig kreative måter å sjokkere pasientene på. Men det var lite som tydet på at noe virket.

Presset fra slagmarken

Så skjedde det noe. Etter 1. verdenskrig opplevde psykiatrien et oppsving. Ny teknologi og en flom av traumatiserte soldater presset legene til nye løsninger. Det europeiske kontinentet lå i psykologiske ruiner.

Malaria-terapi og sovekurer ble populære på 1920-tallet, men det neste tiåret var sjokkbehandlingens tur. Insulinsjokk i 1933, som førte pasienten i koma. Cardiazol-sjokk i 1934, som utløste epileptisk anfall. Alle bygget på den gamle ideen om at hjernen blir bedre etter sjokk. En psykisk restart.

Behandlingene kan ha hatt noen gode virkninger, men var ubehagelige og skadelige. Mange døde og ble ødelagt for livet.

Brødrister

Elektrosjokk er summen av alt dette. Den italienske nevrologen Ugo Cerletti og assistenten Lucio Bini trodde på krampeanfall, men mente det fantes en bedre måte. De eksperimenterte på hunder i flere år før de tok det siste skrittet.

Den første behandlingen ble gjennomført i april 1938. Politiet hjalp dem med å hente inn en hjemløs sinnssyk som ingen ville savne. Ifølge notatene kom mannen inn og snakket fullstendig usammenhengende. Da de var ferdige kunne han snakke med dem.

En ny behandlingsform var født. Epileptiske anfall gjennom strøm til hodet. Nærmere bestemt 0,9 ampere, som tilsvarer en brødrister. Det høres lite ut, men er nok til å utløse kramper.

I dag hentes ingen inn fra gaten, det er ingen som bare får elektrosjokk. Pasienten skal ha forsøkt alle andre behandlinger først. Medisiner, samtaleterapi, opphold på institusjon.

Behandlingen gis bare til den lille andelen mennesker som ikke har noe igjen å prøve.

En av disse var meg.

Mot kanten

Etter å ha våknet av narkosen var jeg altså ute av stand til å huske de enkleste ting. Jeg husket at jeg hadde vært deprimert. Det hadde jeg vært i over et halvt år. Men nå var den tunge følelsen forsvunnet. Gledet meg til og med til frokost. Hadde rett og slett lyst til å stå opp av sengen.

Elektrosjokk er ikke noe du får for moro skyld. Hvorfor jeg fikk det? Suicidal depresjon over flere måneder. Prøvd alt. Klassiske psykologer, alternative terapier, antidepressiver.

Det er her elektrosjokket kommer inn. Som et verktøy for å redde de som holder på å falle utfor stupet. De som allerede har begynt å falle. Et siste våpen for å bekjempe demonen som ødelegger deg.

Ved en kirke

Institusjonen ligger like nord for parken i St. Hanshaugen i Oslo. Ved en kirke, med inngang i underetasjen på Lovisenberg sykehus. Illevarslende, monumentalt, overmenneskelig. Akkurat slik et mentalsykehus skal se ut. Det var her jeg fikk min siste behandling.

Men om noe var illevarslende, så var det meg. Jeg var frivillig innlagt og kunne gå som jeg ville. Pleierne behandlet meg mildt og tålmodig. Overlegen var alltid positiv. Nesten for positiv, tenkte jeg. Hvorfor smile til meg hvis jeg har lyst til å dø? Som om han visste at det kom til å gå bra.

Det er godt å besøke området i frisk tilstand. De som er der inne i dag er kanskje i samme situasjon som jeg var. Håper de har en lege som smiler.

Nedenfor parken

Nedenfor parken bor en mann jeg har hatt lyst til å treffe lenge. Professor i psykiatri og en av landets mest erfarne spesialister på ECT-behandling − det formelle navnet på elektrosjokk. «Elektrokonvulsiv terapi».

– Med antidepressiver så er det kanskje 40 prosent som blir bedre. Med ECT er det i overkant av 80 prosent. Men det jeg ser i klinikken er det viktigste. Og jeg ser at det er effektivt. Det er veldig få pasienter hvor det ikke er effektivt, sier John Erik Berg. Han har vært overlege ved Blakstad sykehus Ahus og Lovisenberg sykehus. Professor ved OsloMet. Han gir fortsatt behandlinger, selv om han kunne pensjonert seg om han ønsket.

Han har ikke telling på hvor mange han har behandlet:

«Flere tusen.»

Våren 2006 behandlet han meg.

Jeg husker ham slik man husker overleger, en autoritet med makt over liv og død. Men humøret er det samme. Litt eldre, kanskje.

– Noen har en overdreven tro på samtalebehandling. Men er du fryktelig deprimert, så er du ikke i stand til å ta det imot, sier han.

Sant nok. Jeg prøvde det. Tung depresjon og prat er en dårlig match.

– Det jeg ofte legger merke til, er at folk endrer klær, tar på seg mer farger. At de er renere. Jeg behandlet en gang en musikkanmelder. I starten av behandlingen hørte han på Bruckner og Wagner, sånn tung musikk. Men etter hvert som han ble bedre, ble det Mozart og Haydn. Som et symbol på at han var blitt lettere, sier Berg.

Heldig som klarte å høre på musikk i det hele tatt, tenker jeg. Men prinsippet er det samme: elektrosjokk fører mange fra mørke til lys.

Stor motstand

Likevel, det er ingen vits å late som noe annet:

Behandlingen er ekstrem.

Du ligger i full narkose og rister. Glemmer hvor du er. Bare ordet elektrosjokk lukter av 1800-tallet. Det er nok derfor behandlingen skiftet navn. At den møter motstand er kanskje ikke så overraskende.

– Jeg skjønner hvordan de tenker, sier Berg.

– Men det er en angst som er helt uberettiget. Folk har et inntrykk av ECT som er det folk har sett på film, som i Gjøkeredet. Boken er basert på en film fra 1960-tallet da det var mye motstand mot psykiatrien. Det kan man forstå, på et vis. Det var på den tiden man ville legge ned asylene.

Men om effekten er så god som han mener, er da skepsisen misforstått?

– Ja. Hvis du ser at noen får et epileptisk anfall, så er det skremmende. Det er sikkert flere ting som forklarer motstanden mot ECT, men én av dem er at behandlingen oppfattes som brutal og dramatisk. Men det kan gis til gamle, skrøpelige mennesker med skjøre ben. Det er ingen skader.

Det er her psykiatere og en del tidligere pasienter er uenige. Det finnes mennesker som mener at behandlingen har skadet dem.

– At en del er forvirret og har dårlig hukommelse under behandlingen og rett etter, det er relativt vanlig. Og for noen få er det sånn at de får vedvarende hukommelsessvikt eller problemer med oppmerksomhet. Men en undersøkelse fra Blakstad viste at pasientene fikk bedre hjernefunksjon etter behandling enn før, sier Berg.

Mer elektrosjokk

Berg er ikke bare uenig i skepsisen, han mener den står i veien for viktig hjelp.

– Er det mange som burde hatt ECT, men som ikke får det?

– Ja.

Det høres merkelig ut. For støtene og krampene gir ingen gode assosiasjoner.

– Ett område er etter fødsel. Ved fødselsdepresjoner er ECT den beste behandlingen. Da kan mor fortsette å amme og blir veldig raskt bra. Hos dem er det mer skånsomt enn medikamenter. Men hverken jordmødre eller fastleger er flinke nok til å ta dette, og er nølende med å henvise.

Hvilket illustrerer dilemmaet. For kanskje har kritikerne noe rett. Det er godt mulig at noen tar skade. Men kanskje glemmer de også hvilke pasienter det er snakk om. Folk som har vært deprimerte i lang tid, folk som ikke tenker på noe annet enn å dø.

Som meg.

Men som du antagelig har skjønt, så døde jeg ikke.

Ikke lobotomi

Min behandling var vellykket og hjalp meg videre fra et tiår med sykdom og kaos. Men den har gitt meg et forklaringsproblem. Det er ingen som svarer «så bra!» når jeg forteller om det. Det er få som sier noe i det hele tatt.

– Da ECT kom, drev man også med lobotomi. Og mange skjønner ikke forskjellen. Noen av de som er imot ECT tror at det har samme virkningsmåte som lobotomi. Men folk aksepterer hva som skjer på en vanlig operasjonsstue, selv om de ikke forstår hva som skjer, sier han.

Det var kanskje kortene ble blandet i Gjøkeredet. Filmen gjorde rett i å kritisere lobotomien. Det var et ekstremt inngrep i hjernen, som ofte etterlot pasienter uten vilje eller personlighet. Som med søsteren til John F. Kennedy. Rosemary ble lobotomert i 1941 og levde resten av livet på institusjon som det mange vil kalle «grønnsak».

Lobotomi-oppfinner Egaz Moniz fikk nobelprisen i medisin 1949, og den nådde sin høyeste popularitet på 1950-tallet, med flere tusen inngrep bare i Norge.

Men metoden ble avslørt og ble stående som et symbol på psykiatriens verste sider. Det siste inngrepet i Norge ble utført i 1974.

Sjokk-blanding

Men elektrosjokk er noe ganske annet. Ja, kroppen rister og det ser fælt ut. Du mister hukommelsen mens behandlingen foregår. Men av alle metodene som oppsto for hundre år siden er det bare én som har overlevd.

I Gjøkeredet blir Jack Nicholsons rollefigur straffet med sjokkbehandling. Det kunne forekomme. På 1950-tallet hendte det mye på asylene som psykiatrien helst unngår å prate om. Filmen skapte en sunn skepsis mot psykiatrien.

Gjøkeredet vant fem Oscar. Om den bidro til fjerne lobotomi fra samfunnet, fortjente den alle prisene. Men den gjorde kanskje én stor feil. Den sørget for at vi forbinder elektrosjokk med overgrep, straff og overgrep.

Ugo Cerletti ble også nominert til Nobelprisen, men mannen bak elektrosjokket fikk den aldri.

Mystisk og kontroversiell

De første 20 årene var sjokkbehandlingen svært populær over hele den vestlige verden. Men bruken falt etter at nye medisiner ble tatt i bruk i løpet av 1950-tallet. Psykiatri-kritikk på 1960-tallet og filmen Gjøkeredet bidro også til å svekke omdømmet.

Etter medisin-revolusjonen med antidepressiver (lykkepiller) på 1990-tallet, økte også aksepten for elektrosjokk. Bruken mangedoblet seg på ti år og har fortsatt å øke frem til i dag.

I dag bruker de fleste land ECT kun i tilfeller der alle andre terapier og medisiner har vært forsøkt først. Altså kun til de aller vanskeligste tilfellene av depresjon.

Forskningen sier at ECT har effekt på så mange som 80 prosent av pasientene, og få bivirkninger utover kortvarig hukommelsestap. Likevel er det en stor mengde tidligere pasienter som mener de har fått ødelagt livet. Tidligere pasienter melder om hjerneskader og svekket hukommelse.

Det finnes få langtidsstudier om virkningen, men enkelte selvrapporteringer viser at urovekkende mange pasienter opplever redusert hjernefunksjon. En britisk samlestudie fra 2003 viste at mellom 29–55 prosent erfarte «varig hukommelsestap». Men studiene viste samtidig at svært mange av pasientene følte at behandlingen hadde hjulpet dem.

Hvorfor virker det?

Det korte svaret er at ingen vet.

Et eller annet virker

Leger observerte at pasienter med epileptiske anfall ble i bedre humør etterpå. Dermed begynte man å fremprovosere anfall. I dag tror mange forskere at støtene stimulerer hjernecellene til å danne nye forbindelser, såkalt nevroplastisitet. En norsk studie fra 2019 viste at elektrosjokk øker volumet i flere deler av hjernen, men man vet ennå ikke hva det betyr.

Enkelte mener effekten er ren placebo, altså at virkningen inntreffer kun fordi pasienten tror på behandlingen. Dette er omstridt, men har fått ny aktualitet takket være tilsvarende påstander om antidepressiver. Selv psykiatere anerkjenner at placeboeffekten kan være en markant del av forklaringen.

Alle vet at sjokkbehandling er dramatisk. Men de færreste vet hva det er.

Hvis noen spør om du vil ha strøm gjennom hodet, bør du tenke deg godt om. Men har du vært deprimert lenge nok, kan det være verdt å undersøke. For finnes det egentlig noen mer effektiv behandling?

– Nei, er det korte svaret fra Berg.